Hva kan en GJØRE med slikt da?

[Gjest uten signatur]

Dette diagnosestyret som går her for tida fikk meg til å tenke på noe.

Jeg gikk hos en psykiater. Han ville ikke foreslå noen diagnose, siden en ikke skulle sette merkelapper på folk. Jeg har lest en del og som de fleste andre kan en kjenne deler av sine feil og brister igjen i de fleste rare diagnoser, tenker da på personlighetsforstyrrelser. Jeg sa da jeg mente at hysteriform/dramatiserende måtte passe på meg. Kjenner meg igjen i det meste der, men er ikke seksuelt utagerende. Har ikke hatt ustabile skiftende kjæresteforhold heller. Godt likt av begge kjønn, lett for å få venner. Får høre jeg er vennlig, behagelig, høflig, snill, hjelpsom. Nok om det. Psykiateren var enig i at det 'kunne være noe' i den diagnosen jeg hadde foreslått. Han understreket bl.a. at jeg var en meget fargerik og fengende personlighet, samt forførende (?!). Han fylte ut en personlighetstest hvor en skulle få fra 1 til 6 (6 på topp) på egenskaper. Jeg lå på 5 og 6 på alt (i hans øyne da selvfølgelig).

Så skjønner du, råka vi litt uklar. Jeg sa litt klart ifra om saker og ting hvor han ikke var helt redelig, og det endte med at jeg kontaktet Fylkeslegen. Men i det tidsrommet fra uenigheten oppsto til jeg kontaktet fylkeslege hadde han plutselig diagnosen klar gitt. Da var jeg en passiv-aggressiv kvinne med hysteriform og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Det var ingen her i fylket som kunne hjelpe meg mente han, så eneste mulighet var innleggelse. Slå den du! Der laget han seg en god forsvarstale! Og hvordan skal jeg noengang kunne forsvare meg mot den, hvis jeg ville ha den endret mener jeg? DET er et tankekors det! Ikke at jeg orker altså, men det er jo for ille at slikt bare kan gjøres og så blir stående for all ettertid.

Både min nåværende lege og psykolog stiller seg helt uforstående, og nærmest lattermilde, til hele greia, slik de kjenner meg. Og faktisk slik de kjenner psykiateren også. hehe... Må jo bare glemme det sier de. Legge det bak meg. Vet det er det beste altså, men det irriterer meg grenseløst. Maktmisbruk de luxe til eget forsvar! HVOR mange slike finnes det innen psykiatrien tro?

Og vi pasienter innen psykiatrien er jo helt maktesløse i slike situasjoner.