jeg - en integrert vismann eller et schizoid vrak?

[ragne1365380627]

Det som jeg vil anbefale deg er å oppsøke annen type behandling enn samtaleterapi. I kroppsbaserte behandlinger kan du ikke intellektualisere deg bort fra problemene dine. Kroppen husker det du har glemt, og alle erfaringer kan hentes fram igjen for å bli ferdigbearbeida. Rosenterapi er en fin mulighet for dette.

[natolars]

Jeg er enig i at det definitivt er mulig å være intelligent og ha en personlighetsforstyrrelse. Men av og til føles det nesten problematisk å kunne artikulere ting, for språket vil aldri strekke til, vil aldri kunne uttrykke f.eks. smerte kraftig nok. Hvis man har en intellektuell måte å være på kan man kan lett framstå som mer moden og frisk enn man føler seg.

Hvis det er noen trøst, så føler jeg det på samme måte.

Hvordan uttrykker man en intens psykisk smerte?

Multiemotional Agony?

Nei, jeg gir opp... ;-)

Mvh

[Gjest tod]

Det som jeg vil anbefale deg er å oppsøke annen type behandling enn samtaleterapi. I kroppsbaserte behandlinger kan du ikke intellektualisere deg bort fra problemene dine. Kroppen husker det du har glemt, og alle erfaringer kan hentes fram igjen for å bli ferdigbearbeida. Rosenterapi er en fin mulighet for dette.

Ja, jeg har vært inne på den tanken selv. Det er fysioterapeuter som bedriver Rosenterapi, er det ikke?

[Gjest tod]

Ja, tror jeg forstår hva du mener. Det er en kunst og gå tilbake til "ur-følelsene" igjen, hvis jeg kan si det slik. Skal kanskje passe meg for å anbefale noe som ikke har fungert helt på meg (ennå), men det kan være en mulighet med fysioterapi, ev.psykomotorisk, kanskje? Har du tenkt på det? (lange ventelister og ikke snarlig resultat og stor utfordring mht tillitt til behandler. Men jeg har hørt og lest om at det fungerer for mange. Overvekt av kvinnelige behandlere, men noen menn også). Men ikke sikkert det er løsningen for deg.

Jeg vet ikke hva som er oppskriften på å føle. Å provosere frem har vært mest effektivt for meg til nå, vha kroppsorientert behandling. Kan også føle glede i å øve selv, ikke sagt at (som frosken skriver) hvis du har en selvskadingsproblematikk, skal ta på det. Ikke det jeg mente. Heller finne på ufarlige småting.

Har vurdert å begynne med yoga og meditasjon selv. Synes du det har fungert? Tar det lang tid "å komme inn i"?

mvh

"Har vurdert å begynne med yoga og meditasjon selv. Synes du det har fungert? Tar det lang tid "å komme inn i"?"

Jeg vil si det så sterkt at meditasjon har forandra livet mitt. Når det er sagt, skal det sies at jeg praktiserer det periodevis og ikke alltid like regelmessig.

Men det skjedde noe da jeg begynte å meditere for litt over fire år sida, jeg merka en forandring - men dette sammenfalt med min første langvarige terapi hos en psykolog. I ettertid har det vært vanskelig å finne ut i hvilken grad det var terapien og i hvilken grad det var meditasjonen som var mest hjelpsom. Jeg holder faktisk en knapp på meditasjonen - men sannsynligvis ville jeg ikke mobilisert nok vilje til å begynne med det hadde det ikke vært for terapien...

Er meditasjon en vidundermedisin? Nei, definitivt ikke. Man må praktisere det regelmessig over tid for å merke forandring, men da vil man etter all sannsynlighet også merke det.

For fire-fem år sida var jeg temmelig dårlig psykisk, slik jeg selv vurderer det nå. Jeg mener jeg omtrent var grensepsykotisk, i de verste periodene så jeg lynglimt ingen andre så, kinoplaktar som ble til angripende monstre. Jeg følte meg helt utafor verden. På mange måter ser jeg på meditasjonen som det som redda meg fra å forsvinne inn i dette.

[cathlin]

"Har vurdert å begynne med yoga og meditasjon selv. Synes du det har fungert? Tar det lang tid "å komme inn i"?"

Jeg vil si det så sterkt at meditasjon har forandra livet mitt. Når det er sagt, skal det sies at jeg praktiserer det periodevis og ikke alltid like regelmessig.

Men det skjedde noe da jeg begynte å meditere for litt over fire år sida, jeg merka en forandring - men dette sammenfalt med min første langvarige terapi hos en psykolog. I ettertid har det vært vanskelig å finne ut i hvilken grad det var terapien og i hvilken grad det var meditasjonen som var mest hjelpsom. Jeg holder faktisk en knapp på meditasjonen - men sannsynligvis ville jeg ikke mobilisert nok vilje til å begynne med det hadde det ikke vært for terapien...

Er meditasjon en vidundermedisin? Nei, definitivt ikke. Man må praktisere det regelmessig over tid for å merke forandring, men da vil man etter all sannsynlighet også merke det.

For fire-fem år sida var jeg temmelig dårlig psykisk, slik jeg selv vurderer det nå. Jeg mener jeg omtrent var grensepsykotisk, i de verste periodene så jeg lynglimt ingen andre så, kinoplaktar som ble til angripende monstre. Jeg følte meg helt utafor verden. På mange måter ser jeg på meditasjonen som det som redda meg fra å forsvinne inn i dette.

Takk for svaret!