jeg - en integrert vismann eller et schizoid vrak?

[Gjest tod]

Jeg har kommet i den paradoksale situasjon at psykologen sitter og insisterer på hvor mye innsikt jeg har, på hvor utrolig sterkt forsvaret mitt er, kort sagt: på hvor mentalt frisk jeg er - mens jeg er helt uenig og insisterer på at jeg at jeg har en ustabil identitetsfølelse og problemer med intimitet som gir meg flere borderline og schizoide trekk.

Hun er enig i at jeg intellektualiserer voldsomt, men antyder at den diffuse identitetsfølelsen er en overproblematisering fra min side. Det skal sies at jeg har lest mye psykiatri og at jeg har hatt mine perioder med psykiatrisk hypokondri, men denne følelsen har vær der så lenge jeg kan huske. Dessuten har jeg faktisk nesten ikke sett denne følelsen beskrevet i psykiatrisk litteratur.

Jeg har selv flere ganger svingt mellom en følelse av å overdrive problemene overfor henne og en følelse av å bagatellisere dem eller skjule smerten. Kanskje mye det siste.

Jeg har f.eks. aldri begynt å gråte i en time eller skjelt henne ut e.l. Her ligger også noe av problemet - at den beskyttende fasaden jeg opprettholder er så gjennomført at den framstår som modenhet for psykologen. Dette intensiverer en følelse av falskhet, distanse og rollespill hos meg. Dette er jo en indre, subjektiv følelse og den kan ikke observeres i min ytre atferd. Altså blir jeg avhengig av å "påstå" den for henne, og når hun da bagatelliserer denne følelsen og mener jeg overproblematiserer, føler jeg meg lite forstått.

Hun sier jeg er den mest verbale pasienten hun har hatt og at hun ikke tror noen psykolog kan gi meg mer innsikt enn jeg allerede har selv(!), samt at rasjonalet for at jeg skal fortsette der er at hun syns det er interessant. Dette syns jeg er pisspreik og jeg håper hun ikke faktisk mener det. Veit ikke hva mer jeg kan gjøre for å kommunisere hva jeg føler. Kanskje jeg burde begynne å utagere, rive duken av bordet, ule eller bjeffe, forsøke å ta selvmord vha. psykosetemates kaffekopp.

[cathlin]

Har du forsøkt å føle?

Det er veldig oppfriskende i blant. Men ikke alltid så lett. Du kan begynne å øve deg i det små (knus en Ikea tallerken e.l.)

(fysioterapi)

mvh

[frosken]

Har du forsøkt å føle?

Det er veldig oppfriskende i blant. Men ikke alltid så lett. Du kan begynne å øve deg i det små (knus en Ikea tallerken e.l.)

(fysioterapi)

mvh

Å knuse tallerkner er ikke å føle men å handle...

[frosken]

Hvis du fortsatt går i behandling hos psykoseteamet der du bor, så er du kanskje for "frisk" til helt å passe inn der? Hvis terapeuten din til vanlig jobber med mennesker med psykoseproblematikk, så skjønner jeg hennes opplevelse av deg som ressurssterk og "frisk".

Dersom du derimot hadde gått i behandling hos en privatpraktiserende psykoanalytiker (som mest sannsynlig ikke er tilgjengelig der du bor), så ville du derimot blitt mye utfordret på din rasjonalisering og sammenlignet med dennes pasientgruppe ville du kanskje ha vært relativt "dårlig".

Jeg vet ikke hvem av de to som i såfall ville ha sett deg mest objektivt - men synes det er viktig at dersom du skal gå i terapi så bør terapeuten være interessert i din opplevelse av ditt liv...

Du fremstår som ressurssterk også her på forumet, tod. Hvorvidt din smerte er riktig å diagnostisere innen psykiatrien eller om den er mer adekvat beskrevet innen eksistensiell filosofi, vet jeg ikke. Hvis jeg var deg, ville jeg forsøkt å finne en privatpraktiserende terapeut som sammen med deg kunne utforske ditt behov for terapi og dine egne vurderinger av ditt eget liv. Eller kanskje ville jeg først ha tatt denne diskusjonen grundig med den terapeuten du har i dag, og få hennes ærlige synspunkter mht fremtidig terapi.

[cathlin]

Å knuse tallerkner er ikke å føle men å handle...

Obs. Jeg ser at det jeg skrev kan mistolkes. Obs. Beklager hvis det virket useriøst. Ikke ment slik. Resultat av det jeg impulsivt tenkte. (Jeg mener at å handle og føle henger sammen, og at en kan provosere frem følelser gjennom handlinger som kan virke terapeutisk. Eks. musikk-og kunstterapi. Det var i den rettningen jeg mente å svare. Altså en impuls.)

[frosken]

Obs. Jeg ser at det jeg skrev kan mistolkes. Obs. Beklager hvis det virket useriøst. Ikke ment slik. Resultat av det jeg impulsivt tenkte. (Jeg mener at å handle og føle henger sammen, og at en kan provosere frem følelser gjennom handlinger som kan virke terapeutisk. Eks. musikk-og kunstterapi. Det var i den rettningen jeg mente å svare. Altså en impuls.)

Jeg tenkte ikke at du var useriøs - men lurte litt på om det er lettere for deg å handle enn å kjenne på følelser (slik taler en ekte hobbypsykolog, ikke sant?)

Du har selvfølgelig rett i at følelser og handlinger kan henge sammen - og flere teoretikere har stilt spørsmål ved hva som egentlig kommer først.

For en del pasienter vil allikevel et viktig element i terapi være å lære å kjenne på følelser uten å handle (utagere).

[natolars]

Jeg kjenner meg svært godt igjen i det du skriver.

Psykologen min mente også at jeg var/er normal, intelligent osv...

Fikk diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse under sterk tvil...! ;-)

Men til overskriften din: "Integrert vismann eller et schizoid vrak?"

Jeg mener helt klart at du er mer en vismann enn et vrak, selv om jeg ikke kjenner deg personlig. Innleggene dine er glitrende gode; både når det gjelder språk og innhold.

Dessuten; det er vel mulig å være intelligent, integrert OG ha en personlighetsforstyrrelse i tillegg? ;-)

Mvh

[Gjest tod]

Har du forsøkt å føle?

Det er veldig oppfriskende i blant. Men ikke alltid så lett. Du kan begynne å øve deg i det små (knus en Ikea tallerken e.l.)

(fysioterapi)

mvh

En tendens til å intellektualisere isdetet for å føle er et av hovedproblemene mine, der er jeg og psykologen skjønt enig. Som deg tror jeg det at kroppsbevissthet er viktig for å kunne føle, har jobba litt med dette på egenhand vha. meditasjon og yoga.

[Gjest tod]

Hvis du fortsatt går i behandling hos psykoseteamet der du bor, så er du kanskje for "frisk" til helt å passe inn der? Hvis terapeuten din til vanlig jobber med mennesker med psykoseproblematikk, så skjønner jeg hennes opplevelse av deg som ressurssterk og "frisk".

Dersom du derimot hadde gått i behandling hos en privatpraktiserende psykoanalytiker (som mest sannsynlig ikke er tilgjengelig der du bor), så ville du derimot blitt mye utfordret på din rasjonalisering og sammenlignet med dennes pasientgruppe ville du kanskje ha vært relativt "dårlig".

Jeg vet ikke hvem av de to som i såfall ville ha sett deg mest objektivt - men synes det er viktig at dersom du skal gå i terapi så bør terapeuten være interessert i din opplevelse av ditt liv...

Du fremstår som ressurssterk også her på forumet, tod. Hvorvidt din smerte er riktig å diagnostisere innen psykiatrien eller om den er mer adekvat beskrevet innen eksistensiell filosofi, vet jeg ikke. Hvis jeg var deg, ville jeg forsøkt å finne en privatpraktiserende terapeut som sammen med deg kunne utforske ditt behov for terapi og dine egne vurderinger av ditt eget liv. Eller kanskje ville jeg først ha tatt denne diskusjonen grundig med den terapeuten du har i dag, og få hennes ærlige synspunkter mht fremtidig terapi.

Ja, jeg er på det reine med at jeg ikke hører hjemme hos et psykoseteam, skulle ikke vært henvist dit i utgangspunktet. Jeg kan neppe fortsette der så mye lenger, så derfor burde jeg vel forsøke å få så mye som mulig ut av de siste timene.

Jeg tror egentlig vi burde fokusere på her-og-nå-situasjonen i terapien, og forholdet mellom meg og terapeuten. Hun har kommet med noen små invitasjoner til dette, som jeg ikke har grepet. Det jeg selv har merka er at jeg kan være ganske knapp og avvisende i forhold til henne, f.eks. ved ikke å le av spøkene hennes, si hei på en sur måte osv. - samtidig som jeg nok er ganske avhengig av henne, men det vil jeg selvsagt ikke innrømme. Bør ta opp dette. Og nettopp det at jeg vegrer meg for å ta opp dette er vel et tegn på at det er viktig.

[Gjest tod]

Jeg kjenner meg svært godt igjen i det du skriver.

Psykologen min mente også at jeg var/er normal, intelligent osv...

Fikk diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse under sterk tvil...! ;-)

Men til overskriften din: "Integrert vismann eller et schizoid vrak?"

Jeg mener helt klart at du er mer en vismann enn et vrak, selv om jeg ikke kjenner deg personlig. Innleggene dine er glitrende gode; både når det gjelder språk og innhold.

Dessuten; det er vel mulig å være intelligent, integrert OG ha en personlighetsforstyrrelse i tillegg? ;-)

Mvh

Jeg er enig i at det definitivt er mulig å være intelligent og ha en personlighetsforstyrrelse. Men av og til føles det nesten problematisk å kunne artikulere ting, for språket vil aldri strekke til, vil aldri kunne uttrykke f.eks. smerte kraftig nok. Hvis man har en intellektuell måte å være på kan man kan lett framstå som mer moden og frisk enn man føler seg.

[Gjest eval]

Å knuse tallerkner er ikke å føle men å handle...

"Sinne er noe svært fysisk" leser jeg i flere selvhjelpsbøker - vanskelig å føle og uttrykke sinne uten kroppsbevegelser, visstnok.

[Gjest eval]

Jeg tenkte ikke at du var useriøs - men lurte litt på om det er lettere for deg å handle enn å kjenne på følelser (slik taler en ekte hobbypsykolog, ikke sant?)

Du har selvfølgelig rett i at følelser og handlinger kan henge sammen - og flere teoretikere har stilt spørsmål ved hva som egentlig kommer først.

For en del pasienter vil allikevel et viktig element i terapi være å lære å kjenne på følelser uten å handle (utagere).

Jeg er enig i det du skriver her, frosken. Veldig viktig poeng.

Men jeg tror kanskje at akkurat sinne er en følelse som må uttrykkes fysisk.

Den som har lett for sinne men ikke tristhet, sorg, avmakt (=mannnsrollen?) må kanskje sitte mer stille og føle og handle mindre.

Den som har det motsatt (=kvinnerollen?) må kanskje knuse litt flere tallerkner som cathlin foreslår?

Sterkt forenklet.

[cathlin]

En tendens til å intellektualisere isdetet for å føle er et av hovedproblemene mine, der er jeg og psykologen skjønt enig. Som deg tror jeg det at kroppsbevissthet er viktig for å kunne føle, har jobba litt med dette på egenhand vha. meditasjon og yoga.

Ja, tror jeg forstår hva du mener. Det er en kunst og gå tilbake til "ur-følelsene" igjen, hvis jeg kan si det slik. Skal kanskje passe meg for å anbefale noe som ikke har fungert helt på meg (ennå), men det kan være en mulighet med fysioterapi, ev.psykomotorisk, kanskje? Har du tenkt på det? (lange ventelister og ikke snarlig resultat og stor utfordring mht tillitt til behandler. Men jeg har hørt og lest om at det fungerer for mange. Overvekt av kvinnelige behandlere, men noen menn også). Men ikke sikkert det er løsningen for deg.

Jeg vet ikke hva som er oppskriften på å føle. Å provosere frem har vært mest effektivt for meg til nå, vha kroppsorientert behandling. Kan også føle glede i å øve selv, ikke sagt at (som frosken skriver) hvis du har en selvskadingsproblematikk, skal ta på det. Ikke det jeg mente. Heller finne på ufarlige småting.

Har vurdert å begynne med yoga og meditasjon selv. Synes du det har fungert? Tar det lang tid "å komme inn i"?

mvh

[frosken]

Jeg er enig i det du skriver her, frosken. Veldig viktig poeng.

Men jeg tror kanskje at akkurat sinne er en følelse som må uttrykkes fysisk.

Den som har lett for sinne men ikke tristhet, sorg, avmakt (=mannnsrollen?) må kanskje sitte mer stille og føle og handle mindre.

Den som har det motsatt (=kvinnerollen?) må kanskje knuse litt flere tallerkner som cathlin foreslår?

Sterkt forenklet.

Interessant at vi ser på dette på en såpass forskjellig måte. Jeg mener at sinne godt kan uttrykkes verbalt - og ser på dette som den mest konstruktive kanaliseringen. Men så har jeg heller aldri hatt problemer med å uttrykke sinne - så kanskje er dette noe som er individuelt.

[cathlin]

Jeg tenkte ikke at du var useriøs - men lurte litt på om det er lettere for deg å handle enn å kjenne på følelser (slik taler en ekte hobbypsykolog, ikke sant?)

Du har selvfølgelig rett i at følelser og handlinger kan henge sammen - og flere teoretikere har stilt spørsmål ved hva som egentlig kommer først.

For en del pasienter vil allikevel et viktig element i terapi være å lære å kjenne på følelser uten å handle (utagere).

Jeg skjønner hvor du vil hvis du tenker på selvskading/mord. Altså lære seg å godta/takle vonde følelser uten å utagere/slå/kutte opp. Men er enig med i eval at f.eks sinne er ikke sunt å bare godta. Det må ut, helst ikke gjennom noen andre. Om det er problemet bør en selvsagt jobbe med det.

Handling kan utløse følelse og følelse kan utløse handling.

For noen er det lettere å handle/tenke rasjonelt enn å føle, men det må ut på en eller anne måte. F.eks. noen barn kan lage sine egne uttrykksmønstre ved kanskje å bite seg i munnen, bite på hånden når noe gjør vondt/ikke får gi uttrykk for følelser. Altså ikke så lett synlige metoder. (og endorfinene strømmer ut). Danner mønstre som kan bli skadelig, og en må lære å gi uttrykk og kjenne på følelser på en ny og sunnere måte.

[Gjest pass på språkbruken]

Jeg er har diagnose schizoid/schizotyp men er da ikke vrak for det!

[Gjest sinne i posjoner]

Interessant at vi ser på dette på en såpass forskjellig måte. Jeg mener at sinne godt kan uttrykkes verbalt - og ser på dette som den mest konstruktive kanaliseringen. Men så har jeg heller aldri hatt problemer med å uttrykke sinne - så kanskje er dette noe som er individuelt.

Det er da bare sunt å få ut sinne "fysisk" og ikke kun verbalt så lenge det ikke går ut over andre.

[Gjest eval]

Interessant at vi ser på dette på en såpass forskjellig måte. Jeg mener at sinne godt kan uttrykkes verbalt - og ser på dette som den mest konstruktive kanaliseringen. Men så har jeg heller aldri hatt problemer med å uttrykke sinne - så kanskje er dette noe som er individuelt.

Interessant - man lærer av å diskutere med andre. Når jeg leser deg, ser jeg at jeg selv mener:

Verbalt, ikke - fysisk sinne er best i samtaler med andre - markerer grenser effektivt uten å provosere motparten.

MEN

Den som har problemer med å få ut et slikt behersket sinne, som enten blir stum eller havner i gråt/raserianfall, den lærer det beherskede sinnet raskest ved først å gå veien om det fysiske sinnet. Dette er kanskje mest en kvinnevariant?

Har sett at voldelige unge gutter læres behersket sinne vhja helt andre metoder igjen -vel fordi de har andre ting å avlære.

[Gjest tod]

Jeg er har diagnose schizoid/schizotyp men er da ikke vrak for det!

Beklager. Jeg uttrykte meg sleivete. Formuleringen var ment retorisk - jeg mener ikke at man nødvendigvis er et vrak selv om man er schizoid, og hadde jeg ment det ville formuleringen også ramma meg selv; det var derfor jeg syntes jeg kunne skrive det.

[cathlin]

Interessant - man lærer av å diskutere med andre. Når jeg leser deg, ser jeg at jeg selv mener:

Verbalt, ikke - fysisk sinne er best i samtaler med andre - markerer grenser effektivt uten å provosere motparten.

MEN

Den som har problemer med å få ut et slikt behersket sinne, som enten blir stum eller havner i gråt/raserianfall, den lærer det beherskede sinnet raskest ved først å gå veien om det fysiske sinnet. Dette er kanskje mest en kvinnevariant?

Har sett at voldelige unge gutter læres behersket sinne vhja helt andre metoder igjen -vel fordi de har andre ting å avlære.

Godt sagt! Det er kanskje viktig å få med seg for terapeuter i samtalebehandling.