Hva er tegn på den maktmisbrukende terapaut? u/t

[Gjest vilikkeoppleve]

.

[Gjest noen ideer]

Dette var tusenkronersspørsmålet! De som rammes sier jo nettopp at det er veldig vanskelig å se tegnene.

De fleste vil vel føle motvilje mot deler av terapien fordi den f.eks. kortvarig øker angsten. Det tar tid å lære å kjenne forskjell på angst for nødvendig ubehag og angst for feilbehandling,er min erfaring. Og alle terapeuter vil en eller annen gang gjøre en feil.

Mine to tips er:

Følg magefølelsen - ta opp ting du reagerer på, og ikke gi deg. Bytt evt terapeut hvis veldig i tvil og du reagerer kraftig.

Snakk med folk du stoler på om opplegget. Ikke alltid deres innvendinger er rette, men alltid nyttig med flere innspill.

[Gjest uten signatur]

...oppdaget jeg at han var 'litt rar' på en foruroligende måte ved at han var så altfor lett å lese. Hadde et veldig åpent kroppspråk, som ble fulgt opp av små kommentarer som liksom bre ramlet ut av han.

Merket det etterhvert på at ved det minste tegn til at jeg var misforøyd med noe ved terapien så ble han veldig stram i maska. Kom til å si at jeg hadde diskutert noe med legen, og legen var uenig med psykiateren. Veldig upopulært, og jeg lærte meg å ikke si slike ting til han, for å slippe hans 'misnøye'.

Samtidig var han like lett 'å glede'. Det minste lille tegn til at jeg var fornøyd, ble møtt med noe jeg bare må kalle for 'kroing'. Fikk meg til å tenke på katten min som lå å vred seg av vellyst påfanget mitt mens den malte av velbehag. Jeg syntes det var ekkelt.

Begynte å 'forske litt' i hans reaksjoner, litt ros, litt forsiiiiiiiiiiktig kritikk. Ble sikker i min sak,og mistet da helt respekten for han. Han greide rett og slett ikke skille faglige og private følelser.

Så skjedde det ting som gjorde at jeg ikke kunne la være å si ifra, og da ble han veldig redd. Så tydelig at han ble enda mindre i mine øyne. Mange dumme forslag på forklaring, og ikke minst bortforklaring og rettferdiggjøring. Det bet ikke på meg, og da tok han i bruk maktvåpenet. Mistenkeliggjøring av pasienten.

Jeg blir fortsatta kvalm bare jeg kjører forbi der han jobber. Og hvis jeg tenker på han. Men jeg trøster meg med at tross alt så blir sikkert han enda mer kvalm når hantenker på meg. For det tror jeg han gjør stadig vekk. Han vet hva han gjorde,og jeg tror han skammer seg. Menvar for feig til å ta dette som en voksen person. Ville kanskje mistet litt anseelse. Får bare håpe han har lært, slik at han ikke utsetter andre pasienter for slikt. Da har jeg jo gjort litt nytt for meg rett og seltt, ved å ta sjansen på å si ifra.

[Gjest megogså]

...oppdaget jeg at han var 'litt rar' på en foruroligende måte ved at han var så altfor lett å lese. Hadde et veldig åpent kroppspråk, som ble fulgt opp av små kommentarer som liksom bre ramlet ut av han.

Merket det etterhvert på at ved det minste tegn til at jeg var misforøyd med noe ved terapien så ble han veldig stram i maska. Kom til å si at jeg hadde diskutert noe med legen, og legen var uenig med psykiateren. Veldig upopulært, og jeg lærte meg å ikke si slike ting til han, for å slippe hans 'misnøye'.

Samtidig var han like lett 'å glede'. Det minste lille tegn til at jeg var fornøyd, ble møtt med noe jeg bare må kalle for 'kroing'. Fikk meg til å tenke på katten min som lå å vred seg av vellyst påfanget mitt mens den malte av velbehag. Jeg syntes det var ekkelt.

Begynte å 'forske litt' i hans reaksjoner, litt ros, litt forsiiiiiiiiiiktig kritikk. Ble sikker i min sak,og mistet da helt respekten for han. Han greide rett og slett ikke skille faglige og private følelser.

Så skjedde det ting som gjorde at jeg ikke kunne la være å si ifra, og da ble han veldig redd. Så tydelig at han ble enda mindre i mine øyne. Mange dumme forslag på forklaring, og ikke minst bortforklaring og rettferdiggjøring. Det bet ikke på meg, og da tok han i bruk maktvåpenet. Mistenkeliggjøring av pasienten.

Jeg blir fortsatta kvalm bare jeg kjører forbi der han jobber. Og hvis jeg tenker på han. Men jeg trøster meg med at tross alt så blir sikkert han enda mer kvalm når hantenker på meg. For det tror jeg han gjør stadig vekk. Han vet hva han gjorde,og jeg tror han skammer seg. Menvar for feig til å ta dette som en voksen person. Ville kanskje mistet litt anseelse. Får bare håpe han har lært, slik at han ikke utsetter andre pasienter for slikt. Da har jeg jo gjort litt nytt for meg rett og seltt, ved å ta sjansen på å si ifra.

Dette var utrolig bra skrevet.

Der satte du ord på mye som jeg har observert, men ikke satt i sammenheng, og i alle fall ikke klart å systimatisere slik du gjorde her. Men når jeg tenker tilbake stemmer det på en prikk.