Siste diagnosen gjelder?

[Gjest uten signatur]

Jeg leste det et sted her, på spørmsål om hvordan få endret diagnose, at det var siste gitte diagnose som gjelder.

Er dette da siste gitte diagnose hos samme behandler/klinikk. Eller siste uavhengig av hvilken behandler som gir den. Da er det jo bare å 'shoppe rundt' til en finner en diagnose som en er 'fornøyd' med?

Kan du da fortelle meg hvilken diagnose jeg nå 'har' er du snill. Kanskje andre også kan få en forståelse av dette diagnosegreiene...

Først ble jeg henvist av min lege fordi han trodde jeg hadde en depresjon. Hadde også angstanfall, men det skjønte jeg ikke da. Etter to år med få timer ifndividualterapi og deretter gruppeterapi, fikk jeg diagnosen USPESIFISERT PERS.FORST ved denne DPS'en.

Sluttet for å oppsøke privatpraktiserende psykiater siden jeg trodde det ville gi meg mer hjelp. Etter to år sluttet jeg der med diagnosen HYSTERIFORM PERS.FORST.

Gikk rett fra denne til en psykolog. Som først gav meg diagnosen DEPRESSIV NEVROSE (eller nevrotisk depresjon, hsuker ikke helt). Etter et år endret han den til NEVRASTENI. Noe som det er søkt om uføretrygd på.

Har nå altså denne nevrasteni-diagnosen opphevd alle de forutgående diagnosene den da?

Eller er det slik at (som jeg har lest) at du har rett til en 'second opinion'. Og for meg ble det psykiateren. Og sp hadde jeg brukt opp mine æsjanser' til å få en korrekt diagnose.

Må si jeg er ganske forvirret. Egentlig er det ikke så viktig for meg hvilken diagnose jeg har, jeg er den jeg er allikvel. Og med samme forutsetninger for å bli bedre. Men det står jo på papirer rundt omkring, og enkelte diagnoser er 'bedre' eller 'verre' å ha enn andre.

Ville tro jeg ville møte bere forståelse og mer sympati med denne nevrasteni-diagnosen (stakkar, hun har blitt utslitt pga store påkjenninger) enn feks hysteriform (enda et hysterisk kvinnemenneske som aldri gir seg).

Skjønte du spørsmålet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva skal en med en diagnose?

Hovedhensikten med en diagnose er en problembeskrivelse. Ut fra denne skal en finne den beste/en hensiktsmessig behandling for at pasienten skal få redusert sine plager og øke sin funksjon.

Et annet område for diagnostisering kan være arbeidsegnethet og eller progose for å klare et arbeid vs å bli ufør. Dvs i attførings-/trygdesammenheng.

Uansett må hensikten være å finne riktig diagnose. Om pasienten liker den, eller hva folk måtte tenke, er i denne sammnheng irrelevant.

I ditt tilfelle vil jeg gå ut fra at nevrasteni er den diagnosen som best forklarer dine vansker i dag.

Nevrasteni vil si at du har liten energi og utholdenhet. At du lett må gi opp, og at beslastninger mestres i dårligere grad enn hos folk flest. Diagnosen sier ingenting om årsak, og den sier i hvert fall ikke at du har hatt svært store påkjenninger. Den sier kun at du ikke mestrer vanlige påkjenninger.

Ut fra den tidligere diagnosen hysteriform/dramatiserende pf, kan en anta at du gjør mye ut av de vansker du har dvs snakker mye, høyt og med store bokstaver om dine plager samtidig som du forventer at alle skal ha sin oppmerksomhet knyttet til dette.

[dette er mitt nick]

Jeg tror en diagnose er slik du blir oppfattet på det tidspungtet den blir satt. Dvs, du kan være forkjøla en gang, og neste gang du er syk har du kanskje brukket beinet. Men ingen av disse tingene er varige, men du fikk diagnosen der og da.

,

Så finnes det jo diagnoser eller sykdomstilstander som strekker seg lenger i tid, som f.eks kanskje den du har fått nå, og den jeg har: bipolar lidelse. Det er ihvertfall sånn jeg ser på det og har fått forklart det tidligere..

[Gjest uten signatur]

Hva skal en med en diagnose?

Hovedhensikten med en diagnose er en problembeskrivelse. Ut fra denne skal en finne den beste/en hensiktsmessig behandling for at pasienten skal få redusert sine plager og øke sin funksjon.

Et annet område for diagnostisering kan være arbeidsegnethet og eller progose for å klare et arbeid vs å bli ufør. Dvs i attførings-/trygdesammenheng.

Uansett må hensikten være å finne riktig diagnose. Om pasienten liker den, eller hva folk måtte tenke, er i denne sammnheng irrelevant.

I ditt tilfelle vil jeg gå ut fra at nevrasteni er den diagnosen som best forklarer dine vansker i dag.

Nevrasteni vil si at du har liten energi og utholdenhet. At du lett må gi opp, og at beslastninger mestres i dårligere grad enn hos folk flest. Diagnosen sier ingenting om årsak, og den sier i hvert fall ikke at du har hatt svært store påkjenninger. Den sier kun at du ikke mestrer vanlige påkjenninger.

Ut fra den tidligere diagnosen hysteriform/dramatiserende pf, kan en anta at du gjør mye ut av de vansker du har dvs snakker mye, høyt og med store bokstaver om dine plager samtidig som du forventer at alle skal ha sin oppmerksomhet knyttet til dette.

Dette var noe jeg fant ved et søk på 'nevrasteni' på nettet. Det samme fikk jeg fra psykologen da han leste opp kriteriene. Det var noe med at nevrasteni gjerne oppsto etter at pasienten over et visst tidsrom hadde hatt større følelsesmessige eller fysiske påkjenninger enn vedkommende kunne takle. Stemmer ikke det da, mener du? Hvem skal en høre på til slutt da? Jaja, det samme kan det egentlig være.

Ellers så må jeg nok dessverre si at jeg kjenner meg igjen i det siste avsnittet du skrev i svaret. Får jobbe med det!

[Mimmy]

Hva skal en med en diagnose?

Hovedhensikten med en diagnose er en problembeskrivelse. Ut fra denne skal en finne den beste/en hensiktsmessig behandling for at pasienten skal få redusert sine plager og øke sin funksjon.

Et annet område for diagnostisering kan være arbeidsegnethet og eller progose for å klare et arbeid vs å bli ufør. Dvs i attførings-/trygdesammenheng.

Uansett må hensikten være å finne riktig diagnose. Om pasienten liker den, eller hva folk måtte tenke, er i denne sammnheng irrelevant.

I ditt tilfelle vil jeg gå ut fra at nevrasteni er den diagnosen som best forklarer dine vansker i dag.

Nevrasteni vil si at du har liten energi og utholdenhet. At du lett må gi opp, og at beslastninger mestres i dårligere grad enn hos folk flest. Diagnosen sier ingenting om årsak, og den sier i hvert fall ikke at du har hatt svært store påkjenninger. Den sier kun at du ikke mestrer vanlige påkjenninger.

Ut fra den tidligere diagnosen hysteriform/dramatiserende pf, kan en anta at du gjør mye ut av de vansker du har dvs snakker mye, høyt og med store bokstaver om dine plager samtidig som du forventer at alle skal ha sin oppmerksomhet knyttet til dette.

Ut i fra din beskrivelse av diagnosen, så kan den også stemme på meg. Jeg har svært liten energi til overs for noe som helst. Jeg har forstått at man ved asperger syndrom også merker slik slitenhet, men kan det være Nevrasteni eller depresjon (føler meg ikke deprimert for tiden)?

Eller søvnforstyrrelser, eller søvnepilepsi, eller cøliaki (som legen mente jeg kanskje hadde).

(Jeg har ofte diare, føler oppblåsthet og selv om det ikke er så veldig plagsomt, så tenker jeg på at jeg ikke får i meg all maten som jeg trenger, og stresser veldig med dette).

Samtidig som jeg er overvektig, og helst skulle gått ned i vekt, så stresser jeg veldig med dette med maten, og spiser ikke så ofte som jeg burde. Ofte glemmer jeg også å spise. Og så vet jeg at jeg kommer til å reagere på maten, eller at det i hvertfall er normalt at jeg reagerer negativt på maten.

At jeg ikke føler at jeg blir tilfreds, selv om jeg blir mett. Akkurat som om jeg ikke har fått i meg alle næringsstoffene som jeg skulle ha hatt i meg, liksom. Og av og til så hender det faktisk at jeg fremdeles er sulten, når alle mulige kriterier skulle tilsi at jeg var mett.

Er dette en slags spiseforstyrrelse, eller er det vanlig å føle det slik, dersom man f.eks. har cøliaki?

Stusser også over at jeg i alle år har fått høre at det er pga angst jeg har så mye diare (men jeg har ofte diare, selv om jeg ikke har utsatt meg for angstfylte opplevelser), og at det ikke er noen som har villet undersøke meg for noe annet.

Det har hendt at noen har tatt blodprøver for matallergi, men de har ikke kommet ut med noe resultat (dvs, de har ikke funnet ut av det). Og jeg har vært slik i over 10 år. Og ble faktisk overvektig omtrent samtidig som dette inntraff. Før det brukte jeg størrelse 36 i klær. Men så gikk jeg opp svært kraftig i løpet av ca. ett år, og nå er det vanskelig for meg å finne pene klær i vanlige butikker.

Og så stusser jeg også over at det kan være cøliaki, for da skulle jeg jo ha gått ned i vekt, da.

[PieLill]

Dette var noe jeg fant ved et søk på 'nevrasteni' på nettet. Det samme fikk jeg fra psykologen da han leste opp kriteriene. Det var noe med at nevrasteni gjerne oppsto etter at pasienten over et visst tidsrom hadde hatt større følelsesmessige eller fysiske påkjenninger enn vedkommende kunne takle. Stemmer ikke det da, mener du? Hvem skal en høre på til slutt da? Jaja, det samme kan det egentlig være.

Ellers så må jeg nok dessverre si at jeg kjenner meg igjen i det siste avsnittet du skrev i svaret. Får jobbe med det!

Det at en lidelse ofte oppstår etter store påkjenninger over tid, betyr ikke at dette automatisk er riktig i et hvert tilfelle.

Man kan derfor ikke automatisk gå ut fra en bestemt årsak ut fra en diagnose om ikke dette er spesifisert sammen med diagnosen.

F.eks. mange lårhalsbrudd skyldes fall på isen, men man kan ikke påstå at dette er tilfelle bare ut fra diagnosen lårhalsbrudd. Den beste måten å finne årsaken på er å spørre hva som skjedde. ;-)

mvh

[Gjest uten signatur]

Det at en lidelse ofte oppstår etter store påkjenninger over tid, betyr ikke at dette automatisk er riktig i et hvert tilfelle.

Man kan derfor ikke automatisk gå ut fra en bestemt årsak ut fra en diagnose om ikke dette er spesifisert sammen med diagnosen.

F.eks. mange lårhalsbrudd skyldes fall på isen, men man kan ikke påstå at dette er tilfelle bare ut fra diagnosen lårhalsbrudd. Den beste måten å finne årsaken på er å spørre hva som skjedde. ;-)

mvh

Jaja, de mener nå iallefall, enten det står i diagnosen eller ikke, at jeg har blitt slik jeg er pga det jeg opplevde da. Så jeg forholder meg bare til det. Om jeg får uføretrygd, skal jeg ikke sjenke diagnose eller ikke diagnose en tanke i resten av min levetid. Så sant jeg kan slippe. hehe...