Hva er det jeg egentlig har?

[Deprimert181365380630]

Jeg har jevnlig gått til sosionom og ernæringsfysiolog, og skal nå også begynne med psykomotorisk behandling.. Gikk til fastlege da jeg innså at jeg hadde gått gått ned nesten 10 kilo, veier ca.45 kilo. har fått beskjed at jeg har en BMI på 16.. Jeg har tidligere gått på BUP pga depresjon, skulle egentlig få noen medisiner man da sluttet jeg, det er nå 5 år siden jeg gikk der.. Jeg er veldig lei meg, gråter fort og er veldig følsom, kan fort glefse til folk. Jeg har etterhvert innsett at det er fordi jeg har en far som ikke bryr seg, mor og far har vært skilt siden jeg var 5 år, da han i hemmelighet hadde gjort en anne dame gravid. Jeg å søsteren min mæter han innimellom, men har bryr seg ikke om oss, han nekter bl.a. å betale bidrag.. Har jeg en depresjon som har ført til spiseforstyrrelser, eller omvendt??

Hilsen snufsa

[thermos]

Det høres jo ut som en depresjon. Men går du til samtaler med en sosionom på poliklinikken, så har du rett til å få vite hva diagnosen din er. Det er bare å spørre behandlerenn, så har du rett til å få svar på det.

Du spør også om du har en spiseforstyrrelse pga depresjonen, eller en depresjon pga spiseforstyrrelsen...

Mange mister matlysten når de er deprimerte, og orker rett og slett ikke å spise.

Så det kommer jo an på om du slanker deg bevisst, synes du er feit og vil ned i vekt, eller om du bare rett og slett ikke orker mat.

Dette er det vel bare du selv som har svaret på.

Slanker du deg?

Hvilke følelser har du i forhold til mat, kropp og vekt? Tenker du mye på hva du spiser?

[Shadows1365380629]

Jeg var undervektig i sommer. Spiste ikke mye, og det jeg spiste kastet jeg opp. Sakte men sikkert sirklet livet mitt seg mer og mer rundt mat, mat, mat.. Ville til slutt heller sitte hjemme og overspise, for så og kaste opp maten igjen, enn å være sammen med venner.

Ble irritert på folk rundt meg, og på meg selv. Følte meg som en taper, som ikke klarte å spise engang. Samtidig som jeg følte meg helt jævelig når jeg hadde spist noe. Mat var ikke næring som kroppen min trengte, mat var bare PROBLEMER...

Det var ikke bare kg`ene som forsvant, jeg ble mer og mer borte jeg også. Tilbake var bare mørke.

Husker førset gang jeg kastet opp. Våren 2002, tror jeg det var. Jeg hadde akkurat begynnt i terapi. Alderi før hadde jeg pratet om at pappa, hadde vært nær ved å skyte meg. Ikke om at stefaren min utsatte meg for incest. Jeg trodde jeg ikke hadde noen problemer. Jeg trodde jeg hadde det bra.

Fra å ikke ha følt noen ting i det hele tatt, var pluttselig hele meg stappfull av følelser. Å kaste opp var den eneste løsningen jeg fant.

Spiseforstyrrelsen ble min beste venn. Den var der alltid, og jeg var ikke ensom lenger. Den var der når jeg var lei meg, når jeg hadde vondt inne i meg, når jeg var sint, når jeg var redd. Etter hvert var den der når jeg var glad også, når jeg hadde opplevd noe fint, når jeg hadde det gøy. Til slutt hadde spiseforstyrrelsen kontrollen over meg. Jeg var fanget.

Hadde nok et spiseproblem, lenge før jeg begynnte å kaste opp. Selv om ikke jeg husket overgrepene, husket kroppen min det. I mitt tilfelle var spiseforstyrrelsen et symptom på at jeg hadde det jævelig.

Jeg sliter fortsatt MASSE med mat, men det går bedre. Jeg har ikke kastet opp på to måneder og tre uker, HURRA!

Håper du klarer å ta tilbake litt av kontrollen du også! Håper at du får det bedre snart!

Mange lykkeklemmer fra meg til deg!