Angst!!!

[Tauruz]

For et par år siden ble jeg kjent med ei hyggelig jente som har opplevd mye vondt i livet sitt.Fra fødselen av har hun vært frastøtt av sin egen mor,med gjentagende vold opp gjennom årene for den minste ting moren ikke har vært fornøyd med.Trakassering i full offentlighet,latterliggjøring,mobbing...ja kort sagt det meste en mor IKKE skal gjøre mot sitt eget barn.Moren skal være utdannet spesialpedagog om jeg har skjønt det riktig.Det har bare ikke vært så mye snakk om henne.Det er forøvrig 4 barn i den familien, hvor min jente er den nest eldste.De 3 andre barna har såvidt jeg forstår en noenlunde godt forhold til sin mor.Nå er det slik at samboeren min egentlig var dødfødt da hun kom til verden.Legene sa til hennes mor at barnet var død,men av en grunn ble det liv i kroppen etter en liten stund.Kan morens oppførsel være relatert til den hendelsen?En form for reaksjon?

Men min samboers historie slutter ikke der.Hun sliter med angst.Hun har to barn fra tidligere forhold,2 forskjellige fedre.Den ene,nå ti år, ble plassert hos sin far for 5 år siden,og de har ikke sett hverandre siden da.Kun telefonisk kontakt.Den andre dattera er hos oss.snart 5 år gammel.Nå nylig måtte hun gjennom rettsapparatet for å beholde ungen da faren plutselig visste interesse for ungen etter å ha ligget lavt i de 5 årene.Dette fordi hun var i et forhold med en som mishandlet henne både fysisk og psykisk.Etter to år klarte hun,etter sterkt press fra meg, å komme seg unna til et krisesenter,hvor hun og ungen bodde noen måneder.Deretter ble de plassert på en midlertidig adresse hvor de var trygge til jeg kunne dra og hente dem til meg.Det er en avstand på 70 mil så vi pustet lettet ut og sa at de var trygge nå.Men marerittet forfølger henne.Det har gått bra en god stund.Men problemet startet etter at jeg fikk kjøpt hus til oss.Det har vært min drøm i mange år å få mitt eget.Endelig klarte jeg det og burde vel være fornøyd med det.Men det er jeg ikke.Samboeren har tatt fullstendig over kontrollen av huset.Hva som skal gjøres,hvordan det skal se ut,hva som skal pusses opp...Mine forslag blir bare hånlig avvist.Jeg føler meg som en gjest i mitt eget hus!Jeg må være forsiktig med hva jeg sier,bevegelser,opførsel,,,alt kan relateres til den voldelige samboeren.Og slike sammenligninger sårer meg.Hun er alltid sliten,klager på smerter i muskler og ledd.Kan ikke bli med på shopping da hun ikke klarer å gå ut.Er jeg på jobb kan hun fort sovne på sofaen og nærmest overlate jentungen til seg selv,og la henne herje som hun vil.Det har nå gått så langt at det er blitt nokså kjølig mellom oss.Pga at jeg har glemt å gjøre noen småting som jeg har lovet henne å gjøre,som å bære vekk en pappesk,henge opp lampetter,gå ut med papp og papir osv...,er jeg nå blitt udugelig og lik mannfolk flest,løftebryter.Hun påstår at jeg gjør dette for å irritere henne,noe som ikke er tilfelle selvsagt.Prøver å forklare at jeg er ikke perfekt,men gjør mitt beste for de to,så de skal ha det godt.Men dette sliter på meg,både fysisk og psykisk.Jeg blir ikke trodd,alt jeg sier vrenger hun på og kaller meg løgner.Husk at jeg har angst, er svaret jeg alltid får hvis jeg forsøker å snakke om dette.Da blir jeg sittende som syndebukken.Er dette egentlig angst?Er det isåfall noe jeg kan gjøre?Har vært mye på nettet og lest om sykdommen.Prøver å lære og forstå.Snakket mye med samboeren min om det.Men det går alltid feil vei.Alt jeg gjør blir til det verre.Er nær ved å gi opp.Å dra på jobb har de siste dagene vært en befrielse for meg,komme vekk fra problemet.Men det er jo ikke sånn det skal være.Vil jo hjelpe.Men hvordan???

Håper på at noen gir meg sårt tiltrengt hjelp.

[Gjest anonymusa]

Hva det er eller ikke, spiller ingen rolle.

Hun har opplevd mye vondt, og ofte forverrer slike ting seg når man har kommet seg vekk fra det som gjorde vondt. Hun trenger kanskje hjelp, men det du skal tenke på er hvordan du setter grenser for deg selv, hvordan du kommuniserer med henne. Du kan ta kontakt med familievernskontoret. Bare ikke bli en sånn teiting som skriver sutreinnlegg på "Samliv" om at du har vært sammen med en psykopat eller lignende. DU kan gjøre veldig mye. Det viktigste du kan gjøre er å sette grenser. Ikke bare er det livsnødvendig for deg selv, men det er (blir) også mye tryggere for henne da, så hun vet hvor hun har deg. Med grenser mener jeg ikke at du skal sjefe og styre og kontrollere henne. Og selv om du ser aldri så mye feil i det hun gjør, er det viktig at du jobber med deg selv, at dere jobber sammen som par. Det kan være vanskelig nok å komme over ens i et parforhold om man ikke i tillegg har en slik bakgrunn som hun har. skjønner du hvor jeg vil hen?

Ang det med at alt relateres til eksen hennes og det at hun skal bestemme alt, så er det ihvertfall viktig at du setter ned foten. Ikke på en kranglemåte, men på en rolig og "firm" måte. Du kan f.eks. si: "-navnet hennes-, du vet at jeg støtter deg og at jeg bryr meg om deg, og at jeg - selv om jeg ikke kan forstå smerten din - forstår at du har det vondt pga det som har skjedd, og at jeg vil deg kun ditt beste og er villig til å gjøre vanvittig mye for bistå deg i å legge det bak deg. Men, jeg kan ikke gjøre det FOR deg. Du må gjøre det selv, men jeg skal støtte deg. Nå er vi her, nå er eksen din langt vekk, nå er mora di langt vekk, nå er det oss to, med blanke ark, og jeg trenger at du for min og oss begges skyld prøver å stole på meg. Du trenger ikke gjøre alt, du er trygg nå, og du kan trygt overlate litt til meg. Det er viktig for meg å kunne føle at vi arbeider i team, og at jeg får bidra 50% til det som skal gjøres og bestemmes. Hvis du føler deg truet av den grunn eller du føler at jeg gjør eller sier ting på måter som gjør at det blir vondt for deg, så må du heller si fra, så vi kan komme frem til en bedre løsning."

(skjønner du tegninga?)

Det er viktig at du mener det, da.

Skal du greie dette, er det bare å legge alle barnslige reaksjoner og fakter til side.