Dette klarer jeg ikke mer

[Gjest finnguala]

Orker ikke denne smerten jeg har inne i meg. Klarer ikke mer. Døyver det med alkohol, men det blir ikke stort bedre. Jeg er bare så sint på meg selv. Hvorfor evner jeg ikke å ha følelsene der når jeg trenger det? Og hvorfor får jeg det så vondt når ingen er til stede? Hvorfor svinger det sånn?

Jeg er i ferd med å bli så sliten, så innmari sliten. Jeg orker ikke mer dette. Orker ikke svingningene. Det er for vondt. Full av savn og lengsel.

Jeg tenker ofte over livet mitt. Jeg hadde fortrengt alt. Jeg er kanskje forhenværende psyk, men hva så? Hva nå? Hva skal min historie være godt for? Jeg vil den skal være godt for noe, kanskje hjelpe noen. På den måten kan jeg skape mening i elendigheten.

Smerten trykker på. Kanskje det er på tide å lese gjennom alle dagbøkene. Kanskje det er på tide å ta innover seg noe, på tide å forene meg selv. Og da må jeg ta innover meg fortida, ikke late som den ikke eksisterer.

Jeg har et dypt, mørkt rom inne i meg. Et rom jeg så inderlig vil nå. Jeg har så mye tristhet inne i meg. Som en slags kjærlighetssorg, en sorg over mitt tapte jeg.

Jeg vil utsette nåtida og fremtida. Men det nytter ikke. Jeg må bare innse at jeg ikke takler muligheten av å ha det bra. Jeg hadde det bra i en time i sted. Var "faretruende" sorgløs. Kanskje nettopp derfor jeg fikk den nedturen jeg fikk etterpå.

Jeg vet at jeg er så mye mer enn nettopp det!! Jeg vet..vet så inderlig sikkert det..

Jeg vil komme til bunns i mysteriet. Jeg må utforske. Nå når jeg ikke er riv ruskende gal lenger, men tvert i mot i ferd med å komme meg, så henger det igjen mye smerte. Oppgaven min nå er å bli kjent med meg selv. Jeg vil bli i stand til å fly som en svane,langt vekk, uten å være hysterisk redd Jeg vil reise på ferie, fly, noe jeg ikke turte før.

Jeg har oppdaget at livet etter en psykdom også er meget smertefull. Selv om jeg ikke er så psyk lenger, så henger mye smerte igjen. Og mye jeg må bearbeide. Jeg må begynne med dagbøkene mine. Og mitt innerste ønske er å bety noe, at det jeg har vært gjennom skal bety noe for andre. Det er en drøm, at jeg kan hjelpe andre i fremtida.

Det vil gjøre de 25 årene av mitt liv hvor jeg var psyk meningsfulle. Det vil gi meg nytt liv. Jeg går skole nå, men jeg kan ikke slå meg til ro før jeg vet at det jeg gjør på er meningsfullt.

Er det mulig, og hvordan? Hvordan kan man hjelpe andre som sliter?

[frosken]

Jeg tror at før man kan hjelpe andre som sliter, så må man unne seg selv ro og tørre å ha det rimelig godt. Jeg tror også at det kan være et poeng å ha som målsetning å være et "vanlig menneske" - med en "gjennomsnittsjobb" og med et "gjennomsnittlig bra liv".

Ved å orke å leve i det "gjennomsnittlige" får man et utgangspunkt for evt. ny utforskning av livets muligheter.

Dette var kanskje ikke en type svar du ønsket og som kan hjelpe deg der du er nå. Har du noen du kan snakke med om hvordan du har det for tiden?

[Shadows1365380629]

Hei!

Jeg vet ikke helt hvilket svar du sikter til. Men jeg tenker ofte at jeg er heldig. Selv om jeg har hatt en jævelig oppvekst. Fordi, all den terapien jeg har jobbet meg igjennom, alle timene jeg har ofret.... Har gjort at jeg har vokst utrolig mye. Jeg mener at uansett hvor prestisjefull jobb/ utdannelse man har, driter man seg litt ut hvis man ikke FORSTRÅR FOLK... Den innsikten er noe jeg er veldig takknemmelig for.

Jeg fryser ved minnene om det jeg eksisterte i, men i blandt griper jeg meg i å tenke: Hadde jeg vært like pliktoppfyllende og full av omsorg, så glad for hver dag jeg kan stå opp av sengen, hvis jeg ikke var incestutsatt og vant til å kjempe??

Er det en ren tragedie og oppleve noe jævelig, eller også en ressurs?

Det kan selfølgelig alderi bli rettferdig, meningsfylt eller positivt. Men når den først tar tak i oss, og vi ikke kan bli fri fra den, får vi sørge for å bruke den, virkelig bruke den, i kampen for en bedre tilværelse.