trist..

[Gjest trist sjel]

Jeg føler så stor tomhet i dag.. Føler at livet er meningsløst. Har bare lyst å gråte! Alt er så trist og ensomt.

Jeg trenger noen som kan trøste meg, men jeg tør ikke å fortelle noen hvordan jeg har det. Jeg har ingen nære venner, bare overfladiske vennskap eller klassevenner som jeg ikke ser etter skoletid. Jeg er 20 år og bor alene i trondheim, studerer her.

Der et tungt å komme hjem fra skolen hver dag til tom hybel og være alene resten av kvelden. Jeg har det veldig tøft og føler meg veldig deprimert.

Jeg er kjent for å være jenta med det største smilet og alltid i godt humør, den som alltid stiller opp for andre. Det ingen vet er at jeg alltid har vært sårbar. Jeg gråter for alt og ingenting, både glade og triste ting. Har fått tøffing og stein stempel. Ingenting som sårer meg... Derfor har jeg alltid hatt vanskelig for å fortelle noen når jeg har det tøft. Det føles ikke riktig å ødelegge det bildet alle har av meg.. Mamma sa faktisk i jula at hun ikke skjønte hvordag jeg alltid klarte å være så opptimistisk og i så godt humør hele tiden.. Men det er vel bare en rolle jeg har tatt på meg selv allerede da jeg var bitteliten..

saken er at når jeg blir så deprimert som nå så kommer det så mange vonde tanker i hodet. Jeg er så svak person.. Tåler så lite motgang! Og tenker feil, det vet jeg. Har prøvd å avslutte livet før, og tanken streifer meg alltid når jeg har det som verst. Jeg vet at det ikke er svaret på alt vondt, men det hadde jo vært enkelt for en feiging som meg, som ikke tør å leve med det.

egentlig er det vel bare rot her, på det jeg skriver. men jeg har et stort behov for å fortelle dette til noen i dag. vil at noen skal vite hvordan jeg har det.

takk for at du tok deg tid til å lese dette, det var alt jeg ville.

[Gjest du er ikke alene]

Du er ikke en svak person. Det er lov å ha det vondt, det er lov å gråte.

Har du prøvd å få snakket om disse tankene med noen?

Kanskje fast legen kan hjelpe deg. H*n kan også henvise deg til behandling som f.eks psykolog. Du trenger ikke slite med dette alene.

[Anniken79]

Hei! Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Jeg har også alltid vært den som utad har vært den sterke og optimistiske, og alltid hatt et stort smil på lur. Men nå har jeg vågd å si hvordan det egentlig er. Og det har gått fint. De tålte å høre det. Det er som det har blitt sagt til deg over, det er lov å ha det vondt og vanskelig. Alle har det vondt og vanskelig innimellom, og noen mer enn andre. Men alle er like verdifulle for det. Prøv å snakk med noen om hvordan du har det, kanskje legen din eller en psykolog eller en av vennene som du kanskje stoler mer på enn andre.... Men jeg forstår litt hvordan du har det. Sender deg en forsiktig klem hvis du vil ha...

[Gjest trist sjel]

Du er ikke en svak person. Det er lov å ha det vondt, det er lov å gråte.

Har du prøvd å få snakket om disse tankene med noen?

Kanskje fast legen kan hjelpe deg. H*n kan også henvise deg til behandling som f.eks psykolog. Du trenger ikke slite med dette alene.

takk for svar! føles godt å ha fortalt d til noen. men merker at jeg ikke er flink til dette. har lyst å si at nå er alt bra igjen.

har gått til psykolog før, men det var ikke noe for meg. jeg klarer ikke å fortelle noen om hvordan jeg har det. jeg snakker bare og prøver å si det jeg tror andre vil høre. tør ikke å strippe tankene.

alle sier jeg er så tøff som har flytta til en helt fremmed by der jeg ikke kjenner noen. de vet ikke at jeg gråter meg i søvn, de tror jeg har et sosialt og lykkelig liv. vet at mamma bli glad av å høre at jeg har det bra....

men det jeg synes er verst, er at jeg er blitt så redd. jeg synes alt er skummel. jeg skjelver i stemmen hvis jeg må si noe i klassen. jeg gråter(har lært å utsette tårer til jeg er alene) når noen sier ting som sårer meg, av og til også av kritikk som ikke er vondt ment.

i dag skulle jeg til byen for å hente bilder, noe jeg har gledet meg til over en uke. men jeg turte ikke. det føltes skummelt. vet ikke om jeg er enig i det jeg selv skriver nå, men det er ihvertfall noe sånt. alt føles så mye tryggere inne i lille hybelen...

[Gjest du er ikke alene]

takk for svar! føles godt å ha fortalt d til noen. men merker at jeg ikke er flink til dette. har lyst å si at nå er alt bra igjen.

har gått til psykolog før, men det var ikke noe for meg. jeg klarer ikke å fortelle noen om hvordan jeg har det. jeg snakker bare og prøver å si det jeg tror andre vil høre. tør ikke å strippe tankene.

alle sier jeg er så tøff som har flytta til en helt fremmed by der jeg ikke kjenner noen. de vet ikke at jeg gråter meg i søvn, de tror jeg har et sosialt og lykkelig liv. vet at mamma bli glad av å høre at jeg har det bra....

men det jeg synes er verst, er at jeg er blitt så redd. jeg synes alt er skummel. jeg skjelver i stemmen hvis jeg må si noe i klassen. jeg gråter(har lært å utsette tårer til jeg er alene) når noen sier ting som sårer meg, av og til også av kritikk som ikke er vondt ment.

i dag skulle jeg til byen for å hente bilder, noe jeg har gledet meg til over en uke. men jeg turte ikke. det føltes skummelt. vet ikke om jeg er enig i det jeg selv skriver nå, men det er ihvertfall noe sånt. alt føles så mye tryggere inne i lille hybelen...

Det høres ut som du hadde lyst på de bildene?

Hadde det ikke vært fint å kunne hente dem? Skjønner det føles tryggere i hybelen, men det er jo også ikke godt å vite at slike situasjoner som å stå fremme i klassen eller hente bilder er ubehaglige.

Tror kognetiv terapi kunne hjulpet slik at du kunne gjort de tingene uten at det skal ta sånn på.

Høres ut som en form for angst(uten at jeg er ekspert vel å merke!). Det går ann å bli kvitt det, det høres jo ikke artig ut å ikke kunne hente bildene du hadde gledet deg til.

[Gjest trist sjel]

Det høres ut som du hadde lyst på de bildene?

Hadde det ikke vært fint å kunne hente dem? Skjønner det føles tryggere i hybelen, men det er jo også ikke godt å vite at slike situasjoner som å stå fremme i klassen eller hente bilder er ubehaglige.

Tror kognetiv terapi kunne hjulpet slik at du kunne gjort de tingene uten at det skal ta sånn på.

Høres ut som en form for angst(uten at jeg er ekspert vel å merke!). Det går ann å bli kvitt det, det høres jo ikke artig ut å ikke kunne hente bildene du hadde gledet deg til.

det kom vel litt feil ut.. det er ikke sånn at det føles ubehagelig å gjøre sånne ting når jeg først er der. men det å komme seg ut er ork nok.. ikke pga latskap, men av forskjellige grunner. av og til kan bare tanken på at jeg skal treffe noen jeg kjenner, skremme meg. selv om jeg føler meg ensom. høres sykt ut ja. men når telefonen ringer så er det ofte at jeg ikke svarer, bare stivner til. skulle gjerne takla livet bedre, men er bare ikke så glad i det lenger, selv om det fortsatt er jeg som ler mest og forteller alle hvor deilig livet er... vil bare ikke at andre skal ha det sånn...

[Kizza1365380506]

Du virker som du er mye sterkere enn du tror. Det er alltid lettere å løse andres problemer enn sine egne. Det at du kan lytte er en styrke i seg selv. En annen ting som kan gjøre deg enda sterkere er at du forteller noen hvordan du føler det. Kanskje du kan ta utskrift av det du har skrevet her og vise det til moren din eller en god venninne du stoler 110% på.

Klem fra

[alvis]

Hei! Du er må tørre å åpne deg om dine problem. Begynn med små skritt. La ditt egentlige jeg komme fram. Problemene vil synes mindre når de kommer fram ilyset. Du vil antakelig oppdage at at noen syns det er flott du forteller det. De vil muligens komme med sine vansker.(alle har vel noe, men ikke alle vet det). Tør, ta sjansen, aldri gi opp. Bit tenna sammen når det butter imot. Det går over. Alt går i bølger, men bølgene bli bare bedre og bedre til mer du tør.

Lykke til!