Personlighetsforstyrrelse

[Gjest "Gammel og umoden"]

Kjære Nils Håvard Dahl,

kan du skrive litt om personlighetsforstyrrelser?

Jeg har i forbindelse med arbeidspsykologisk utredning nettopp fått vite at diagnosen min er "umoden personlighet". Det kom som et sjokk - ikke at jeg er umoden, for jeg har nok følt selv at jeg ikke i alle henseende takler voksenlivets krav enda jeg er 30 år, gift og har barn - men det gjør litt vondt at det er regnet som en Personlighetsforstyrrelse.

Jeg hadde mange problemer i tenårene, og har tenkt at ti ødelagte ungdomsår bare betydde at jeg trengte litt lenger tid... Min egen psykolog som jeg har gått til i 8 år (de siste par-tre årene bare til oppfølgingssamtale noen ganger i året fordi jeg har klart meg bra i det daglige) sa nylig at det var da ingen vits å behandle meg, jeg var den jeg var og fungerte bra med det, trengte bare litt mere tid enn andre. Og hva er galt med det? Det viktigste er vel å utvikle seg og å "komme i mål" selv om det tar litt tid?

Men det var dette med umodenhet -

Er det noe håp, eller er jeg for gammel til å utvikle meg? Det er vel ulike teorier om hvordan en utvikler personligheten, men når er det slutt på utviklingen? Jeg vil ikke akseptere for eksempel at jeg sannsynligvis kommer til å mislykkes i arbeidslivet samme hva jeg prøver på, som jeg nettopp fikk vite.

Fins det ikke mere tro på mennesket og menneskets evner til å utvikle og tilpasse seg enn som så?

Og hvordan blir man et modent og integrert menneske?

Litt av et spørsmål, men håper du kan "give it a shot anyway".

Med hilsen

[tjohei]

Nå er ikke jeg NHD, men jeg svarer likevel. Visste ikke at det fantes en diagnose som het "umoden personlighetsforstyrrelse". På hvilken måte er du umoden? Du er jo gift og har barn. Jeg regner med at det krever en moden personlighet for å ta ansvaret for alt dette.

[Gjest Magna]

Nå er ikke jeg NHD, men jeg svarer likevel. Visste ikke at det fantes en diagnose som het "umoden personlighetsforstyrrelse". På hvilken måte er du umoden? Du er jo gift og har barn. Jeg regner med at det krever en moden personlighet for å ta ansvaret for alt dette.

Jeg har også en type personlighetsforstyrrelse (pf)og jeg er femti år. Jeg gir overhode ikke opp akkurat i dag. ;O)

Det er heller ingen grunn for deg å ta det som blir sagt altfor bokstavelig. Det er vel den "feilen" som er i oss!

Gå inne på nettsidene til Rådet for psykisk helse der finner du mange temaer også om ulike pf. Jeg fikk dem til å sende meg et informasjonshefte om pf. Det var utrolig bra. Koster 127 kr.

Jeg har ikke innrømmet for meg selv at jeg har pf og erkjennelsen har kommet først nå i det senere.

Det betyr ikke at jeg er låst, men det betyr at jeg må tenke meg nøye om i samhandling med andre mennesker.

Jeg har vært nøye med denne samhandlingen overfor mine egne barn, der har jeg lagt min største oppgave i livet mitt.

Det har gitt meg mye på godt og vondt. Men jeg er fornøyd med den jobben jeg har gjort der.Ungene mine virker robuste og fornøyd med livene sine så langt.

Karrieremesssig er jeg ikke særlig vellykket. Jeg jobber 50% og er uføretrygdet 50%.

Jeg har et høyskolestudie, som jeg ikke får brukt, men kunnskapene fra studiet har jeg brukt helt utrolig mye. Det har vært morsomt.

Du er ikke bare jobben og karrieren din som menneske. Du er noe mer....men du er ung. Det er ikke lett å se sin egen tilkortkommenhet når en så gjerne vil mye, mye mer.

Det er også en side av dette med å slite psykisk. Karriere og prestasjonskravet er så utrolig sterkt i samfunnet vårt og det er så vondt og ikke klare det......!!!

Det kjenner jeg på.