Depresjon, medisinering og samliv

[Gjest Anonym for anledningen]

Kom nettopp hjem fra legen. Har vært der flere ganger i det siste, på grunn av av jeg sliter med psyken. Legen er ikke i tvil, jeg har en depresjon. Men det er så skummelt å skulle begynne med medisiner, synes jeg! Jeg skal tenke litt på det en uke til, før legen min og jeg tar en avgjørelse sammen. Medisiner eller prøve å komme seg ovenpå uten medikamenter.

Men jeg vet jo at det er like viktig å gjøre noe med årsaken til depresjonen, dersom denne er kjent. Og for min del tror jeg den er det. Jeg har slitt i ekteskapet mitt i mange år, og har "tålt" langt mer enn de fleste ektefeller ville godta fra sin andre halvdel. Jeg har vært sterk, litt for sterk over tid tror jeg. Derfor har jeg gått på en smell.

Men når det gjelder samlivet, så har vi tatt et oppgjør med fortiden og bestemt oss for å sette en strek og satse videre.

Og her kommer vi til sakens kjerne: Når det nå viser seg at jeg sliter med en depresjon, blir jeg veldig usikker på hvor mye jeg skal si til min mann! Noe av grunnen til våre problemer har nemlig vært at jeg har vært plaget med en kronisk sykdom i flere år, og dermed føler han at han har gått glipp av mye i livet (ja, du leste riktig. Han tenker ikke på hva JEG har gått igjennom, bare at HAN har måttet ofre noe på grunn av min sykdom). Nå er disse plagene over, og vi har all grunn til å satse videre. Men ettersom han taklet min sykdom såpass dårlig den gangen, er jeg ganske bekymret for hvordan reaksjonen hans vil bli hvis jeg sier at jeg sliter med depresjon og faktisk må ta medisiner for det. Jeg er redd han skal "trekke ned rullgardinen" igjen og trekke seg unna meg. Men det går jo ikke an å gå igjennom noe slik alene, uten at den man bor sammen med merker noe?

Dette burde kanskje vært diskutert under "samliv", men jeg er så usikker på hvordan medisinering vil virke og kunne tenke meg å høre fra noen av dere som har brukt f.eks. Cipramil eller Cipralex.

Det jeg får høre, er vel at hvis ikke ektefellen kan godta at man har en sykdom og være tilstede og støtte en gjennom behandlingen, så er han heller ikke noe å samle på. Og det er jo faktisk delvis hans "skyld" at jeg har havnet her. Men jeg er ikke sterk nok til å skulle bryte ut og reise fra ham akkurat nå. Vi har to små barn.....

Vil gjerne ha noen kommentarer på situasjonen fra dere der ute. Det er vel ikke bare meg som har vært igjennom dette....

[frosken]

Du sier på den ene siden at du og mannen din har tatt et oppgjør med fortiden og bestemt dere for å satse videre. På den andre siden sier du at det delvis er hans skyld at du er blitt deprimert, og du er opprørt over at han er opptatt av hva din kroniske sykdom har medført av begrensninger for ham.

Jeg synes ikke det virker som om du har slått strek over fortiden - det virker som om du er ganske bitter over din manns atferd. Dersom du med et slikt utgangspunkt vil snakke med ham om din depresjon, så er det lite sannsynlig at han vil kunne være spesielt ivaretakende rundt din situasjon.

Hva med å ha noen samtaler på et familievernkontor? Kanskje greit om dere begge får snakket om det dere opplever som tap pga den andre.

[Cilien]

Hei!

Det hadde nok vært lurt om dere snakket med noen utenforstående begge to - f.eks en psykolog. Etterpå kan det kanskje være ok at du får sortert ut litt alene. Å leve med et sykt menneske er vanskelig, det vet jeg - har både levd med en som er syk, og nå er det jeg selv som er den syke i forholdet. Det setter samlivet på en hard prøve.

Synes ikke du skal bekrymre deg så mye over å gå på medisiner. Det kan få deg litt raskere opp av en bølgedal og skaffe deg litt tiltrengt energi til å gå løs på det du vil forandre i livet. Det er også lettere å få hjelp av psykolog hvis en går på medisiner - terapi er best om du ikke er altfor langt nede.

Ønsker deg lykke til og alt vel.

[Gjest papirtiger]

Du bør heller fokusere på at medisinering kan gjøre deg frisk. Både du og mannen din vil at du skal være frisk.

Det at du søker hjelp for å bli frisk, er et steg i riktig retning. Og dette burde mannen din forstå.