deprimert ?

[Gjest rotehodet]

Hei.Jeg var en livsglad jente, men nå føler jeg alt er ett ork. Sliter litt med angst for det sosialeliv. Har et forhold med en herlig gutt og to skjønne barn.Men ingen jobb.Gått arbeidledig i mange år pga hjemme med barna. Nå er de i skole og barnehage og jeg leter etter jobb.Forholdet er bra,men vi har hatt våre stunder. Utroskap,venninder og sjalusi osv. Åssen leggerman ting bak seg og går videre i livet...? Jeg vil så gjerne se lyst på livet,men når man har nesten daglig dårlige dager over måneder,,,,da er det vel noe galt.Dette ble litt surr,men dere forstår det vel.Noen som har følt det samme eller noengode råd.

Hilsen rotehodet

[Gjest Også deprimert]

Kjenner meg godt igjen! Er selv hjemme med barn, og lever i et forhold hvor vi har hatt "våre stunder" med de samme tingene som du nevner. Nå i det siste har det gått opp for meg at jeg sliter med en depresjon (eller kanskje en depresiv reaksjon som vår Statsminister kalte det?) som antakeligvis bl.a. er en følge av alt for tunge bører på mine skuldre og for liten tid til å tenke på meg selv de siste årene.

Jeg gikk til legen og spurte om hvorfor jeg hadde så vondt i brystet og var så skrekkelig urolig i kroppen, sov dårlig og ikke var i stand til å glede meg over ting i hverdagen lenger. Svaret hadde jeg jo selv. Jeg har en depresjon.

Har vurdert antidepresiva, har ikke startet med det enda. Men nå tror jeg at jeg vil forsøke, bl.a. etter å ha lest svar på mine innlegg her inne. Skal til legen igjen om en uke, og da tror jeg vi starter behandlingen. Legen sier jeg burde forsøke, så det er vel ingen grunn til å la være.

Jeg synes du skulle ta deg en tur til primærlegen din og ta opp din bekymring! Kanskje det hjelper bare å få pratet med noen, kanskje trenger du mer hjelp. Men uansett er det dumt å la problemet vokse seg større og større. Da vil ballongen sprekke til slutt.

Lykke til med deg, tenk på deg selv!

[Gjest rotehodet]

Takk for en oppmuntring.

Hadde jeg bare vært så tøff og turt og sagt det til folk så.Kvier meg til å bare gå til legen.Men tenkt tanken i over to år. Burde kanskje gjort noe før det blir for mye...

[Gjest Også deprimert]

Takk for en oppmuntring.

Hadde jeg bare vært så tøff og turt og sagt det til folk så.Kvier meg til å bare gå til legen.Men tenkt tanken i over to år. Burde kanskje gjort noe før det blir for mye...

Jeg vet det! Å ta kontakt med legen er et stort skritt å ta. De å "innrømme" at man er deprimert. Terskelen var kjempehøy for min del, kanskje fordi jeg utad fremstår som veldig sterk og "vellykket". Men jeg opplevde det som en ENORM lettelse, og i første omgang trenger du jo ikke si noe som helst til noen andre enn legen din. Prøv å få bestilt en dobbelttime slik at han/hun har god tid til å prate med deg.

På første legetimen satt jeg og gråt og gråt og gråt... det ville ingen ende da. Men du verden så godt det var!

Kan ikke si annet enn at jeg synes du skal forsøke det. Det hjelper på ens egen bevissthet rundt problemet å faktisk fortelle det til noen.

:-)

[Gjest trampe-tramp]

Det krever jobbing og bevisst innsats for å legge ting bak seg. Å få behandling for depresjon kan vel kanskje være tingen hvis du virkelig er deprimert og ikke bare oppgitt, såret, forbannet eller bitter.

I en situasjon med sårede følelser jeg gikk og bar på fant jeg et godt middel. Jeg begynte å trimme, akkurat da var det godt skiføre, så jeg trampet meg avgårde på ski, og for hvert stavtak tenkte jeg bevisst at jeg la bak meg alt det vonde. Ristet det bort på en måte. Eller man kan gå fort og ha samme tankegang. Det høres sprøtt ut men det hjelper! Man tenker også veldig klart når man er ute og går alene, blir kvitt en god del stress og irritasjon.

Det er jo også forsket på at deprimerte mennesker har godt av fysisk aktivitet.