Psykdommen endrer seg - men ikke behandlingen

[Gjest tinylittleme]

Hei!

Jeg er en kvinne på 30 år som for noen år siden var ganske plaget med depresjon og panikkangst. Etter masse frem og tilbake fikk jeg endelig tilbud om hjelp, og da i form av gruppeterapi. Det høres kanskje litt rart ut at jeg egentlig vil si at jeg ikke føler gruppeterapien har hjulpet meg noe særlig - siden jeg nå ikke er noe særlig deprimert og har ganske lite angst ift. det jeg fikk angst av før (sykdom/død osv.).

Grunnen til at jeg føler gruppeterapien ikke har hjulpet ligger vel i det at jeg syns ikke jeg har fått noen 'redskaper' til å takle vanskelige perioder som jeg har av og til og som jeg kan komme oppi senere. Jeg har møtt opp til timene (ukentlig), pratet litt av og til, men mest vært stille. Terapauten har ikke tatt tak i det at jeg har vært stille over lengre perioder (kanskje ikke sagt noe på 5 ganger).

Jeg har ikke klart å åpne meg noe særlig, og det jeg syns er vanskeligst klarer jeg ikke si noenting om. Jeg har tenkt at kanskje gruppeterapi ikke er noe for meg - tror jeg ville klart å åpne meg lettere for en profesjonell. Jeg klarer vel egentlig ikke slappe av og stole på gruppen (vi er 8 + terapaut).

En annen ting som jeg også syns er dårlig er at det er veldig mye fravær i gruppen. Mange har tatt opp dette i gruppen, inkludert meg, vi har pratet litt om det. Terapauten sier overhodet ingenting om saken....og så blir ingenting gjort. Føler kanskje at dette kan være litt av grunnen til at jeg ikke har så mye tillitt til gruppen - følelsen av at mange bare kommer og går når det passer dem og at terapauten ikke tar tak i det.

Når jeg har sagt det direkte i gruppen, spiller terapauten ballen straks tilbake til meg....irriterende! Og når jeg sier at det gjør meg irritert og at jeg mister tillitten til gruppen så vet jeg jo at jeg da har fått belyst at jeg har problemer med å stole på mennesker - MEN det hjelper meg jo overhodet ikke med å bearbeide masse 'dritt' som jeg burde ha fått bearbeidet nettopp fordi jeg ikke tør ta det opp i gruppen.

Uff....dette ble mye rot. Men spørsmålet mitt er vel egentlig - har jeg noe mer å gjøre i denne gruppen?

Jeg har fått en spiseforstyrrelsediagnose. Har vel hatt det siden jeg var 11-12 år, men har ikkefått diagnosen før nå, fordi jeg ikke har klart å innrømme det overfor meg selv engang før nå. Nå er jeg i full gang på yrkesrettet attføring, angsten er der av og til, men ikke ofte. Og jeg vil som sagt ikke kalle meg deprimert lenger, selv om jeg har stunder som er tyngre enn andre (men det har vel alle iblant), og da er det nesten alltid knyttet til mat/kropp/vekt.

Terapauten i gruppeterapien sier han ikke har peiling på spiseforstyrrelser, og jeg føler det blir feil å sitte der å ikke klare å fortelle om det (og om andre private familiære forhold) i enda flere måneder. (Har gått i gruppeterapi i snart 2 år).

Jeg har tenkt mye på å prøve å gå over til individuell terapi. Jeg vil så gjerne finne noen som jeg kan ha tillitt til, og som jeg vet er profesjonell (og ikke bare sitter og trekker paralleller til at de ikke tør gå utenfor sin egen stuedør).

Er det på tide at jeg skifter beite? Syns liksom ikke det er noe poeng i å tviholde på noe som jeg ikke syns fungerer, og som egentlig er blitt en hindring i hverdagen, mer enn et tilbud om hjelp og støtte.

PS! Har aldri fått noen diagnose av gruppeterapauten - han er psykologspesialist. Kan jeg få det? Når jeg spør, unnviker han bare - og spør meg tilbake hva jeg tror jeg feiler. Jeg har bare fått av min fastlege.

Hmmm....ble mye tull....men håper noen har litt tilbakemelding å komme med.

[Gjest bella bulimi]

Når du har gått såpass lenge og ikke føler at du får noe ut av gruppeterapien, så ville jeg "skiftet beite" som du sier.