Sykdom og naturlige plager.

[PieLill]

I ulike media har jeg observert tildels krass kritikk av legemiddelindustrien og også legestanden for å nærmest dikte opp nye diagnoser og lidelser.

Nye diagnoser er for eksempel PMS, sjenanse og diverse andre psyksike plager.

I argumentasjonen ligger det sterke undertoner av at noen plager er NATURLIGE. Og når det er naturlig er det helt greit og skal ikke behandles. Skal man følge denne tankegangen er altså andre plager unaturlige og skal følgelig behandles.

Men hva er mest natrulig? Å få hjerteinfarkt etter 50 år med usunn livsstil eller å ligge dausyk og deprimert hver fjerde uke pga mens? For den som virkelig er plaget med PMS er det ikke en ny lidelse, men et nytt navn på et gammelt, velkjent og tidvis invalidiserende problem. Og hurra for enhver hjelp mot plagen!

Den "NATURLIGE" tankegangen er særlig populær innen svangerskaps- og fødselsomsorg. Det som er naturlig blir automatisk definert som ukomplisert, ufarlig og unødig å behandle eller ta hensyn til. Dette kan føre til at symptomer som normalt ville ført til øyeblikkelig sykemelding blir bagatellisert, som f.eks å spy 20 ganger om dagen eller ha intense smerter for hvert skritt man tar. Svangerskap, mases det til det kjedsommelige, er jo naturlig og ingen sykdom. Det er også naturlig at underlivet kan revne i fillebiter under en fødsel, så det er ikke så farlig det heller.

Overivrig bruk av denne type "naturlig" tankegang skaper mye frustrasjon og unødig lidelse blant gravide og barselkvinner som sliter. Den kan være et hinder for enkel behandling som kunne gitt stor forbedring. Iblant lurer jeg på hvor mange fødselsdepresjoner som utløses av denne type bagtellisering.

Jeg er sterk tilhenger av å stadig rette et kritisk søkelys på hvordan legemidler markedsføres og brukes. Men jeg synes det er dypt tragsik om den "naturlige" svøpen som rir svangerskapsomsorgen skal smitte over i andre deler av helsevesnet.

Vondt er vondt, uansett årsak. Redusert funksjon og livskvalitet likeså. Hvorfor skal man avhjelpe en plage, men avstå fra å lindre en annen med begrunnelse av at den er naturlig eller hverdagslig?

Jeg synes mye av debatten de siste månedene gjenspeiler synseres behov for å gradere alvorligheten av andres problemer. Den viser også klart forskjellen på statuslidelser og ikke. Dette øker skammen og ensomheten for de som lider av det som defineres av naturlige hverdagsproblemer.

Og hvordan i hele vide verden har sosial fobi så lettvindt blitt forenklet til sjenanse?

Det er naturlig å ha vondt når man har knekt beinet. Men man får jo likevel smertestillende. Jordskjev, hjerteinfarkt og fluesopp er også naturlig.

Naturen tar sin toll. Moderne medisin er til for å redusere tollsatsene. La den få gjøre det over alt hvor den lykkes. De fantasktiske urkvinnene og urmennene lindret sine sykdommer og plager som best de kunne. Vi kan mye bedre, hva er så unaturlig med å gjøre det.

La både leg og lærd fortsette å diskutere hvordan man bruker helsevesnet og medisiner best. Men la oss få slippe all billig synsing om hva som er kvalifisert vondt og ikke.

Noen andre tanker på dette?

mvh

en lettere frustrert

[frosken]

Jeg er enig med deg i svært mye av det du skriver. En gravid som kaster opp 20 ganger daglig er like "syk" som en med influensa ol selv om det er vanlig at gravide kaster opp. Jeg er også kritisk til tendensen de senere uker i media om å likestille "sjenanse" og "sosial fobi".

Men jeg er også tilhenger av å fjerne myten om de problemfrie og smertefrie liv. Tristhet er ikke nødvendigvis sykdom, heller ikke slitenhet. Litt vondt her og der har de fleste - og ofte trenger det ikke behandling men egenomsorg.

Helsevesenet klarer ikke å gi rimelig behandling og symtomlindring til alvorlige syke. Jeg mener at de med alvorlige sykdommer må prioriteres fremfor de med mer hverdagslige plager. Dette skjer ikke alltid i dag. Ofte ser man at alvorlig syke nedprioriteres til fordel for det som er lettere å behandle - eller at yrkesaktive skal prioriteres fremfor uføretrygdede og pensjonister fordi det er mer samfunnsøkonomisk. Jeg liker ikke et samfunn som ikke forsøker å lindre de mest alvorlige lidelsene...

Dette er ikke ment som "motargumenter" til det du skrev - bare noen løse tanker som ditt innlegg utløste:-)

[PieLill]

Jeg er enig med deg i svært mye av det du skriver. En gravid som kaster opp 20 ganger daglig er like "syk" som en med influensa ol selv om det er vanlig at gravide kaster opp. Jeg er også kritisk til tendensen de senere uker i media om å likestille "sjenanse" og "sosial fobi".

Men jeg er også tilhenger av å fjerne myten om de problemfrie og smertefrie liv. Tristhet er ikke nødvendigvis sykdom, heller ikke slitenhet. Litt vondt her og der har de fleste - og ofte trenger det ikke behandling men egenomsorg.

Helsevesenet klarer ikke å gi rimelig behandling og symtomlindring til alvorlige syke. Jeg mener at de med alvorlige sykdommer må prioriteres fremfor de med mer hverdagslige plager. Dette skjer ikke alltid i dag. Ofte ser man at alvorlig syke nedprioriteres til fordel for det som er lettere å behandle - eller at yrkesaktive skal prioriteres fremfor uføretrygdede og pensjonister fordi det er mer samfunnsøkonomisk. Jeg liker ikke et samfunn som ikke forsøker å lindre de mest alvorlige lidelsene...

Dette er ikke ment som "motargumenter" til det du skrev - bare noen løse tanker som ditt innlegg utløste:-)

Du utfyller i grunn det jeg mener.

Hva som skal behandles til hvilken pris er en kost-nytte vurdering, også samfunnsøkonomisk.

Dagens debatt, med sine kjappe konklusjoner og grove generaliseringer tåkelegger dette. Jeg synes den blir skyttergravspreget, der man nærmest skal være for eller mot en type medisin, eller behandling av en type lidelse. Det man i stede brude snakke om er når den bør anvendes.

Noe jeg savner i den norske helsedebatten er den sterke stillingen det å helberede har framfor det å lindre. Om noen blir helberedet fra kreft er det selvsagt fantastisk og det man aller mest ønsker. Det er en suksesshistorie man gjerne hører. Men når denne suksessen uteblir. Når det ikke går å helberede. Burde det ikke da være like verdifult å kunne hjelpe et menneske til et best mulig liv den tiden de har igjen.

Det er flott når man får noen ut av en rullestol og på beina igjen. Men er det ikke like flott når en reumatiker kan slippe noen av smertene og få litt bedre førlighet og bedre dager? Iblant får jeg en følelse av full helse eller ingen ting får råde grunnen i for stor grad.

Hva man regner for en alvorlig lidelse, kommer en del an på hva man selv blir rammet av og hvilke resurser man har til å takle ulike problemer. Noen sykdommer er kortvarige og intense og svært alvorlige. Andre lidelser er langvarige, men kanskje ikke fullt så intense. Målt over år, hva er verst? Jeg vet ikke.

Helsevesnet får en stadig større utfordring i og med at mulighetene til å behandle blir større enn resursene til å gjøre det. Det oppleves alltid urimelig når beste alternativ ikke blir valgt ved alvorlig sykdom. Men det er også urimelig når en mindre alvorlig lidelse (men fortsatt en lidelse) som kan behandles med enkle resurser ikke blir prioritert. Det koster lite og kan bety mye, selv om det ikke er et spørsmål om liv eller død.

Jeg har ikke svarene. Og jeg synes debatten som har vært i det siste ikke har hjulpet noe særlig.

For meg er det helt nødvendig å ikke gå å kjenne på vondter og ubehag i det daglige. Det ville blitt for mye å holde styr på. ;-) Samtidig, er det noe som kan gjøre livet mer behagelig til en fornuftig pris, bivrikningsmessig og økonomisk vil jeg ha det!

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det ville være kjempefint om du kunne sende dette innlegget også til Rådet for psykisk helse og til Mental helse/Sinn og samfunn.

[Gjest Windsong]

Du utfyller i grunn det jeg mener.

Hva som skal behandles til hvilken pris er en kost-nytte vurdering, også samfunnsøkonomisk.

Dagens debatt, med sine kjappe konklusjoner og grove generaliseringer tåkelegger dette. Jeg synes den blir skyttergravspreget, der man nærmest skal være for eller mot en type medisin, eller behandling av en type lidelse. Det man i stede brude snakke om er når den bør anvendes.

Noe jeg savner i den norske helsedebatten er den sterke stillingen det å helberede har framfor det å lindre. Om noen blir helberedet fra kreft er det selvsagt fantastisk og det man aller mest ønsker. Det er en suksesshistorie man gjerne hører. Men når denne suksessen uteblir. Når det ikke går å helberede. Burde det ikke da være like verdifult å kunne hjelpe et menneske til et best mulig liv den tiden de har igjen.

Det er flott når man får noen ut av en rullestol og på beina igjen. Men er det ikke like flott når en reumatiker kan slippe noen av smertene og få litt bedre førlighet og bedre dager? Iblant får jeg en følelse av full helse eller ingen ting får råde grunnen i for stor grad.

Hva man regner for en alvorlig lidelse, kommer en del an på hva man selv blir rammet av og hvilke resurser man har til å takle ulike problemer. Noen sykdommer er kortvarige og intense og svært alvorlige. Andre lidelser er langvarige, men kanskje ikke fullt så intense. Målt over år, hva er verst? Jeg vet ikke.

Helsevesnet får en stadig større utfordring i og med at mulighetene til å behandle blir større enn resursene til å gjøre det. Det oppleves alltid urimelig når beste alternativ ikke blir valgt ved alvorlig sykdom. Men det er også urimelig når en mindre alvorlig lidelse (men fortsatt en lidelse) som kan behandles med enkle resurser ikke blir prioritert. Det koster lite og kan bety mye, selv om det ikke er et spørsmål om liv eller død.

Jeg har ikke svarene. Og jeg synes debatten som har vært i det siste ikke har hjulpet noe særlig.

For meg er det helt nødvendig å ikke gå å kjenne på vondter og ubehag i det daglige. Det ville blitt for mye å holde styr på. ;-) Samtidig, er det noe som kan gjøre livet mer behagelig til en fornuftig pris, bivrikningsmessig og økonomisk vil jeg ha det!

mvh

Støttes 100%!

Håper du følger NHDs oppfordring.