Går det ann å sette menneskers sorg opp mot hverandre?

[sigga]

Jeg har sett meg litt rundt på ulike forum her på DOL, og på andre nettsider der det diskuteres, og har blitt oppmerksom på at mange mener at det andre sørger over og måten de sørger på ikke er noe å sørge over i deres øyne.

Jeg lurer så på; er ikke sorg noe personlig? Noe vi ikke kan fortelle andre hvordan de skal sørge og hva/hvem en skal sørge over? Bør en ikke trø ekstra varsomt i andre menneskers sorg??

Jeg har særlig lagt merke til debatter rundt det å ha et barn for lite. Noen har opplevd spontanabort og sørger over det tapet, mens de deretter får "så hatten passer" av de som har mistet et levendes barn.

Er det slik at størrelsen på sorgen, hvis en kan kalle det det, blir større for noen andre fordet de bestemmer at slik skal det være?? Har noen mer rett enn andre til å sørge? Og hvorfor kan man ikke støtte hverandre istedenfor å føle seg støtt av at andre sørger over noe som føles mindre enn det en selv sørger over??

Hva bestemmer egentlig hvordan en skal sørge og når man kan sørge over feks. et liv som ikke får leve opp til å bli

voksen?? Er det den kjærligheten de opplevde mens det enda var et hjerte som slo, eller er det avgjørende hvor lenge det har slått?

Jeg bare undrer??

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ingen kan bestemme hvor mye en annen skal sørge.

Men det finnes faktisk en skala som graderer livspåkjenninger. Øverst på denne skalaen står tap/dødsfall av voksent barn.

[favn]

Ingen kan bestemme hvor mye en annen skal sørge.

Men det finnes faktisk en skala som graderer livspåkjenninger. Øverst på denne skalaen står tap/dødsfall av voksent barn.

Er det sant??? Voksent barn? Hvorfor ikke ikke-voksent barn?

Døden er på mange måter meningsløst uansett hvem det gjelder, ens voksne barns død er selvsagt ufattelig meningsløst, men en skulle vel videre tro at ens barn i barnealder som dør er hinsides alt annet av sorg?

Nei, det hørtes 'rart' ut.

[Gjest hilsen en psykolog og dol-leser]

Dette synes jeg var et godt og vakkert innlegg. Det er viktig å respektere hverandres sorg.

En annen ting er at man kan se at sorg virker ulikt på ulike personer. Mennesker som har opplevd flere viktige tap i livet, kan nok bli mer sårbare og falle mer sammen ved en ny sorg. Det samme gjelder ikke minst mennesker som har opplevd mye vondt på et tidlig tidspunkt i livet.

Riktignok kan man også styrkes gjennom motgang og påkjenninger. Men et sted går det også en grense.

[Maya]

Ingen kan bestemme hvor mye en annen skal sørge.

Men det finnes faktisk en skala som graderer livspåkjenninger. Øverst på denne skalaen står tap/dødsfall av voksent barn.

Hei!

Har du den skalaen?

Jeg husker jeg så den i avisen eller i et magasin for en stund siden, men jeg finner den ikke igjen.

Hilsen Maya

[Gjest tenker høyt]

Er det sant??? Voksent barn? Hvorfor ikke ikke-voksent barn?

Døden er på mange måter meningsløst uansett hvem det gjelder, ens voksne barns død er selvsagt ufattelig meningsløst, men en skulle vel videre tro at ens barn i barnealder som dør er hinsides alt annet av sorg?

Nei, det hørtes 'rart' ut.

Kanskje det har med at voksne barn ofte har barn selv - sorgen får da så mye større omfang. For eksempel.

[Ritva]

Sorg kan ikke måles i noen som helst målestokk..den er helt individuell...som hvordan man er skapt som menneske, alder, erfaringer...det kan være så mye. Nhd nevnte en skala... for meg blir det..du kan ikke sammenligne en som f.eks. har hatt en SA og en som har mistet et voksent barn...det blir helt feil...og på helt feil grunnlag til den det gjelder på det ståstedet man er i livet...og det blir som regel helt forskjellig.

Å miste et barn er forferdelig vondt...uansett! Det denne skalen går på er nok heller hvor lenge du har kjent barnet...jo mere du kjenner, minner til barnet, dets liv....blir verre enn å miste enn som ikke har fått livet i gavet. Det er blir forskjellig uansett hvordan du vender på det...Men derved er det ikke sagt at en mor med en ikke ferdigutviklet barn sørger like mye som et ferdigutviklet og gml barn. Der er nok sorgen forskjellige, men det er allikevel en sorg som må og skal bearbeides.....uansett hvilken "ståsted" man har!

Sorgen er forskjellig og den skal respekteres! Poenget er nemlig ikke hvem som har det verst...for den det gjelder er det en sorg og tap...uansett!

[Gjest også høyttenkende]

Kanskje det har med at voksne barn ofte har barn selv - sorgen får da så mye større omfang. For eksempel.

...eller at voksne barn har enda "voksnere" foreldre som igjen takler en slik sorg med mindre overskudd(?)

[Gjest tenker høyt]

...eller at voksne barn har enda "voksnere" foreldre som igjen takler en slik sorg med mindre overskudd(?)

Ja, - det òg! Voksne foreldre med voksne barn blir mer eller mindre frivillig avhengig av sine barn; de trenger hjelp når alderdom og sykdom forhindrer dem i å klare seg selv. Mange faktorer ute og går, antar jeg.

[favn]

Ja, - det òg! Voksne foreldre med voksne barn blir mer eller mindre frivillig avhengig av sine barn; de trenger hjelp når alderdom og sykdom forhindrer dem i å klare seg selv. Mange faktorer ute og går, antar jeg.

Ok, det var interessante innspill fra begge dere som tenker høyt

Jeg gjorde noen søk, men fant ikke noen 'skala som graderer livspåkjenninger' (NDHs formulering).

[Kizza1365380506]

Sorg er en veldig personlig sak. Jeg aborterte og hadde store problemer etterpå fordi jeg ikke fikk snakke om det da det BARE var en abort tidlig. Ett planlagt og ønsket barn, tross alt. Så har jeg mistet foreldre og venner. Ja jeg vil si at det er en annen sorg men alikevel sterk.

Alle mennesker reagerer forskjellig og ingen kan si at en sorg er verre enn en annen. Man skal gå i en annens sko for å vite hvor den trykker.

Mvh

[Gjest tenker høyt]

Ok, det var interessante innspill fra begge dere som tenker høyt

Jeg gjorde noen søk, men fant ikke noen 'skala som graderer livspåkjenninger' (NDHs formulering).

Jeg tenker at sorg er forbundet med hvor sterkt knyttet du er til avdøde, i form av opplevelser du allerede har hatt, eller opplevelser du sterkt har ønsket deg.

Men det avhenger også av så mye annet. Å miste noen plutselig, etterlater deg med så mange åpne sår. I motsetning; når du får være tilstede på dødsleiet (som jeg fikk, med min mor), og får forberedt deg på askillelsen i form av kjærlighetserklæringer og omsorg og tjenester - får den som dør lov til å dø uten protest. Man har fått sagt og gjort det som skulle sies og gjøres.

På sykehusveggen

grønn som tynn spye

hang et bilde

et tre i høst

mor sa

jeg kan ikke fordra det

På glatte isen

fortere enn mor ville hatt det

jeg spant hjem til henne

løftet maleriet hun elsket

ned fra veggen

bar det under armen

med skrik i strupen

og et ansikt vætet med tårer

så hang vi opp maleriet hennes

og det var det siste hun så

da hun lot seg løfte opp

mens jeg hvisket

"nå blir alt bra"

- måtte løftet mitt bære over isen

[sigga]

Jeg tenker at sorg er forbundet med hvor sterkt knyttet du er til avdøde, i form av opplevelser du allerede har hatt, eller opplevelser du sterkt har ønsket deg.

Men det avhenger også av så mye annet. Å miste noen plutselig, etterlater deg med så mange åpne sår. I motsetning; når du får være tilstede på dødsleiet (som jeg fikk, med min mor), og får forberedt deg på askillelsen i form av kjærlighetserklæringer og omsorg og tjenester - får den som dør lov til å dø uten protest. Man har fått sagt og gjort det som skulle sies og gjøres.

På sykehusveggen

grønn som tynn spye

hang et bilde

et tre i høst

mor sa

jeg kan ikke fordra det

På glatte isen

fortere enn mor ville hatt det

jeg spant hjem til henne

løftet maleriet hun elsket

ned fra veggen

bar det under armen

med skrik i strupen

og et ansikt vætet med tårer

så hang vi opp maleriet hennes

og det var det siste hun så

da hun lot seg løfte opp

mens jeg hvisket

"nå blir alt bra"

- måtte løftet mitt bære over isen

For et utrolig nydelig dikt....

Jeg har ei venninde som mistet sitt barn et par uker etter fødsel, og hun slet med det at hun IKKE hadde minner etter barnet. De hadde hatt så lite tid sammen, så nå føltest det som om babyen aldri hadde vært der, det virket som en drøm alt sammen sa hun. De rakk aldri å bli kjent med hverandre.....Og minner er viktige i bearbeidelsen etter et dødsfall.