Englevakt... ?

[Gjest ikke nick nå]

Jeg sykler ikke! :-)

Med vennlig hilsen

Du flyr? ;-)

[Gjest gamlebarbie]

Man håper vel at det er "på gjensyn" heller enn farvel.

Jeg håper iallefall på å se mine bortkomne kjære igjen.

Jeg tror vel ikke på et liv etter døden, men jeg håper

I mellomtiden lever jeg livet lykkelig på jorden - sammen med mine nære og kjære. Er veldig bevisst på å si at jeg er glad i dem, i tilfelle de eller jeg faller bort uten mulighet til å si farvel/på gjensyn.

Viktig, viktig, synes jeg.

Helt enig damedame. Det er veldig viktig å kunne si "jeg er glad i deg" til dem man er glad i. For det kan jo hende man ikke får sagt skikkelig farvel. Da er det godt å vite at personen visste at han/hun var elsket.

[Gjest fremdeles anonym]

Jeg tror det er et "ser deg om en liten stund"..:-)

Ja, det tror jeg og. Tiden synes nok å gå fortere for dem som ikke lenger tilbringer den på jorden. Evigheten er jo så stor i forhold til våre avmålte max 100 +/- år.

[Sør]

Men nå snakker du jo som en fullverdig ikke-troer! Og da er det lite jeg kan si eller gjøre for å overbeivise deg, ikke sant? Vi velger alle selv hva vil tro på.

For min del virker det temmelig naivt å påstå at det ikke finnes noe som er mektigere og finere enn oss forvirrede mennesker som surrer rundt på jorden og ikke helt skjønner hva vi driver med.

Ja, jeg er en ikke-troer nettopp FORDI det ikke finnes et snev av bevis for at det er noe å tro på. Selvsagt *kan* man tro på noe, på samme måte som folk tror på julenissen, men verken gud eller nissen blir "sannere" av at mange folk tror.

Det er jo ikke "hvor mange som tror" som avgjør om en gud faktisk eksisterer eller ei.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Du flyr? ;-)

Ja, men jeg har litt møkkete vinger...

Med vennlig hilsen

[Gjest ikke nick nå]

Ja, men jeg har litt møkkete vinger...

Med vennlig hilsen

:-)

sounds good

[Gjest fremdeles anonym]

Jeg foretrekker å leve videre.

Jeg pleier faktiskk å bli rimelig forbannet på de som romantiserer døden. De fleste av dem har liten erfaring med død og fordervelse.

Med vennlig hilsen

Javel, men jeg har da vitterlig akkurat utlevert meg selv og min opplevelse av min (unge) mors død.

Så jeg har ingen erfaring?

Vet du, - jeg tror kanskje det er sånne som DEG som er uten erfaring.

[Sør]

Man håper vel at det er "på gjensyn" heller enn farvel.

Jeg håper iallefall på å se mine bortkomne kjære igjen.

Jeg tror vel ikke på et liv etter døden, men jeg håper

I mellomtiden lever jeg livet lykkelig på jorden - sammen med mine nære og kjære. Er veldig bevisst på å si at jeg er glad i dem, i tilfelle de eller jeg faller bort uten mulighet til å si farvel/på gjensyn.

Viktig, viktig, synes jeg.

Hei,

Jeg vil nå påstå at det er viktigere å ta vare på hverande FØR man dør, enn å vente til etterpå! ;-)

Med vennlig hilsen

[Gjest gamlebarbie]

Det hjelper ikke fuglen at gud ser den - den falle jo likevel!

*klem*

Hvem vet? Kanskje fuglen vet at selv om kroppen faller, vil sjelen bli løftet opp av Gud. Så da hjelper det kasnkje fuglen likevel?

JEG vet at når jeg dør, vil jeg bli løftet opp. Og vet du, jeg gleder meg. Ikke sånn at jeg vil dø NÅ, men jeg vet at jeg ikke er alene når den dagen (natta) kommer.:-)

Klem til deg, vennen.

Husk, uansett hva, så er jeg glad i deg.;-)

[Sør]

:-)

sounds good

*flapp, flapp, flapp*

Med vennlig hilsen

[Matthea]

Når noen dør, er det de etterlatte som opplever det negativt. Hvilke forutsetninger har vi til å si at det å dø, uansett alder eller omstendigheter, er negativt? Hvem har sagt at det er en selvfølge at man skal leve til man blir gammel? Hvem vet hvilken misjon hver enkelt av oss har her på kloden? Hvem vet når den misjonen er utført? Hvem vet hvilken misjon som venter etter det vi kaller døden?

Jeg har nettopp sett min mor dø. Det var en sterk opplevelse - det var en VAKKER opplevelse. Aldri har jeg sett slik fred i et ansikt. Som om hun fikk svaret på alle spørsmål. Som om hun fikk nøkkelen til eksistensen alle nøkler!

Så kan jeg sitte her og gråte over mitt tap, mitt savn og min sorg. Men jeg VET at hun enda finnes. Hun stakk nemlig innom her en dag

Jeg deler din overbevisning. Min mor har opplevd sin mors (min bestemors) nærvær etter at hun døde for vel et år siden. Dette diktet var veldig lindrende for oss i dagene etter at hun gikk bort, og er det enda. Det beskriver både min bestemors, min mors og min tro:

"Tilbake vandrer jeg nu mot stjernen som en gang lyste min færd hit ned.

Av frukten løsner seg langsomt kjernen, det faller alt jeg er bundet ved.

Jeg ser min båt drive tom avsted."

[mil1365380270]

Jeg foretrekker å leve videre.

Jeg pleier faktiskk å bli rimelig forbannet på de som romantiserer døden. De fleste av dem har liten erfaring med død og fordervelse.

Med vennlig hilsen

Eller så er det som du skriver, de er redde. Uansett enig med deg, å ikke kunne godta at det kan være en fæl opplevelse, er å ikke respektere de som har vært gjennom det (Både indirekte, og direkte involvert.) Men jeg er sikkert hårsår...

Dessuten skal man liksom la folk beholde illusjonene sine, for å ikke skremme de. Uff, nå ble jeg kynisk...

[damedame]

Du vil neppe tro meg likevel, men ok;

Jeg påtok meg jobben å kle og sminke henne før minnestunden. Så la jeg henne i kisten. Unødvendig å si at dette var både en sterk og en surrealistisk opplevelse.

En kort stund etter at jeg kom hjem etter dette, fulgte jeg katten ut. Vi bor i annen etasje i en tomanns. Jeg stod nede ved inngangen i første da det ringte i dørklokken min oppe i andre. Jeg visste jo at det ikke stod noen der oppe (hadde jo nettopp gått den veien) - og jeg stod med døren åpen ved hovedinngangen. Mao - det var ingen synlige som hadde ringt på døren min. Men det som var mest "avslørende" for at dette måtte ha vært min mors høflige måte å takke for tjenesten på, var at ringeklokken min aldri har virket så lenge jeg har bodd her.

Så kan man kanskje si at dette var innbildning osv - men ærlig talt - jeg ble fullstendig overrasket av dette - og prøvde først å finne en logisk forklaring, før jeg tenkte "hei - for en fantastisk skjønn mor jeg har!"

Jeg tror på at du har opplevd det slik.

Jeg har imidlertid lett for å tro at vi i perioder etter et dødsfall er veldig "åpne"/"villige" for å tolke ting til å tro at det må være en beskjed/hilsen fra den avdøde.

Men, for all del. Hvis dette er din opplevelse, så bevar det som det - uansett hva jeg tror og tolker det til!

Klem fra

[Sør]

Hvem vet? Kanskje fuglen vet at selv om kroppen faller, vil sjelen bli løftet opp av Gud. Så da hjelper det kasnkje fuglen likevel?

JEG vet at når jeg dør, vil jeg bli løftet opp. Og vet du, jeg gleder meg. Ikke sånn at jeg vil dø NÅ, men jeg vet at jeg ikke er alene når den dagen (natta) kommer.:-)

Klem til deg, vennen.

Husk, uansett hva, så er jeg glad i deg.;-)

Igjen - jeg blir ikke imponert over "kanskje den vil dø" logikken, mer enn "kanskje et barn vil sulte ihjel" logikken som noen religiøse har.

Istedet for å innrømme at det faktisk IKKE henger på greip at en god gud tillater at barn dør på den måten (helt uavhengig av hvem sin feil det er, så KUNNE en gud ha reddet barnet), så konstrueres en rekke teologiske krumspring, som ender opp i at "gud er stor, og barnet hadde sikkert lyst å dø".

Det skremmer meg!

Glad i deg også!

*klem*

[Gjest gamlebarbie]

Jeg foretrekker å leve videre.

Jeg pleier faktiskk å bli rimelig forbannet på de som romantiserer døden. De fleste av dem har liten erfaring med død og fordervelse.

Med vennlig hilsen

Kanskje vi har litt erfaring med døden, Sør, men ingen erfaring med fordervelse?

Jeg må si jeg ikke har så mye erfaring med døden, men jeg tror at det å dø til tider kan være godt. Særlig hvis personen har hatt mye vondt.

[Gjest nickløs akkurat nå]

Det er bare intet som tilsier at det er noe "liv etter døden". Det er noe folk har funnet på fordi de var redde for å dø.

Med vennlig hilsen

Hvis jeg hadde visst at det var et strålende liv etter døden, hadde jeg tatt livet av meg for lenge siden.

Tiden har på jorden er for mange et rent helvete, også for meg mange ganger, så jeg er glad det ikke er noe lokkemiddel etter døden.

Forøvrig er jeg helt enig med Sør om at religion er funnet opp for folk som er redde for å dø.

[Gjest fremdeles anonym]

"Når jeg analyserer sorgen min, så går det mer på skyldfølelse og samvittighet (ting jeg angrer på å ha sagt og gjort/ikke sagt og gjort) - ikke at HUN går glipp av så mye."

Tror egentlig det er der mye av sorgen ligger, ja. For det er alltid noe vi kunne sagt, eller gjort, som gjør at vi vil ha dem her lenger.Men det er jo så at når man dør, så tror jeg at vi på en måte ser ting på en mer åpen måte, hvis du skjønner hva jeg mener. Døden kan være god.

"Hun har det jo kjempefint der hun er nå! Og om jeg er heldig, har hun enda anledning til å være der for meg når jeg trenger henne. "

Ja, hvem vet..:-) Ingen vet hvordan det er å være død, ettersom vi, når vi dør, som regel ikke kommer tilbake igjen.

Jeg føler i alle fall hennes tilstedeværelse, i form av at jeg "hører" hva hun ville ha sagt til meg om hun fremdeles var her. Minner er lærdom.

Hun var veldig redd for å dø. Heldigvis slapp den redselen taket - vi snakket mye om det - hva som ventet henne etter døden. Jeg "lovet" henne at hun ville bli hentet av sin egen mamma og bestemor - og at det var hun som skulle hente meg når min dag kom. Det betød mye for henne å høre dette fra en som IKKE lå for døden. At det gikk an å håpe og tro på dette. Jeg er ikke redd for å dø. Men samtidig har jeg såpass respekt for den gave livet er, at jeg selvsagt ikke går rundt og lengter etter døden.

[Matthea]

Ja, jeg er en ikke-troer nettopp FORDI det ikke finnes et snev av bevis for at det er noe å tro på. Selvsagt *kan* man tro på noe, på samme måte som folk tror på julenissen, men verken gud eller nissen blir "sannere" av at mange folk tror.

Det er jo ikke "hvor mange som tror" som avgjør om en gud faktisk eksisterer eller ei.

Med vennlig hilsen

Mennesket? Joda. Men er det ikke himla mye som virker uforklarlig?

[damedame]

Hei,

Jeg vil nå påstå at det er viktigere å ta vare på hverande FØR man dør, enn å vente til etterpå! ;-)

Med vennlig hilsen

Jo, det var det jeg skrev også. Har lest innlegget mitt 2 ganger nå og kan ikke se at jeg har skrevet det motsatte

[Sør]

Javel, men jeg har da vitterlig akkurat utlevert meg selv og min opplevelse av min (unge) mors død.

Så jeg har ingen erfaring?

Vet du, - jeg tror kanskje det er sånne som DEG som er uten erfaring.

For det første, er det ikke så mange år siden min mor døde.

For det andre har jeg bodd i Latin-Amerika, Sør Afrika, osv, hvor døden er en del av dagligdagen. Jeg har hatt maskingevær mot hodet flere ganger enn jeg husker. Det er kun tilfeldigheter at jeg ikke ble en av de drepte.

En av de tingene vi gjorde var å samle inn penger til et privat barnehjem for AIDS-syke barn. De døde som regel innen de ble 18 måneder. Vi samlet inn penger slik at de slapp å begrave dem i bakhagen, for det ble litt makabert hvis de andre barnene måtte leke på en kirkegård.

JEg tror du har et meget overromatintisert forhold til døden. Det er fint at den du opplevde var "rolig", men slik er det som regel ikke. Og det var ikke slik for mange av de 20 (av hennes 26) småbarn som min eks sin bestemor mistet til sult eller sykdom.

Vi er uhyggelig priviligerte i Norge, hvor kun de færreste av oss har opplevd noe slikt.

Med vennlig hilsen