Englevakt... ?

[Sør]

"abiogenesis"

Ja, det var fremmedordet sitt, det!

Skal du gjemme deg bak slike ord hele livet? Når noen av dine nærmeste gråter så sjelen er iferd med å renne ut av dem av sorg og fortvilelse og de vil at du skal bekrefte deres tro på at det finnes Noe Godt etter at deres kjæreste har forlatt dem?

Si meg - når du sår et frø i hagen - hvem har da skapt (la oss si) Solsikken? Du? Frøet? Ok. Hvem skapt deg? Hvem skapte frøet? Vær ikke så naiv å påstå at frøet plutselig bare lå der i din håndflate, slik at du kunne så det. Og vær ikke så naiv at du tror du skal kunne forstå hvordan frøet ble til! Din hjerne er slett ikke størrre enn hjernen de fleste av oss går runddt med. Vi er så besatt av vitenskap og fakta at vi har rent glemt det at tro kan flytte fjell.

Har du aldri bedt til en høyere makt og fått bønnesvar?

Som et eksempel.

Jeg var ti år. Hunden vår hadde en svak hofte. Han kunne knapt gå. De sa de skulle avlive ham neste dag, dersom han ikke ble bedre. Jeg satte meg med hunden, jeg gråt mine bitreste tårer og bad til Gud i timesvis om at hoften hans skulle heles.

Neste dag haltet ikke hunden vår. Jeg følte det som et bønnesavar. Men - om hunden hadde vært like dårlig - hadde ikke det også vært et bønnesvar? Et som sa at hunden dessverre ikke kunne heles, at hunden dessverre ikke kunne bli hos oss?

Nå tenker du, at her blir man nødt til å legge godvilje, tilfeldigheter og fantasi til grunne.

Poenget mitt er, at disse er ulike sider av samme sak. Hvorfor man noen ganger "vijen sin" ved å be, og noen ganger ikke, er detaljer i et stort bilde, for stor til at vi mennesker kan se det.

Jeg har ingen behov for å "se" sammenhengen i det som skjer, Jeg stoler på at Gud vet hva h*n driver med. Hver gang jeg føler det sekundlange blaffet av lykke, takker jeg min Gud. For meg er det en befrielse å kunne legge min skjebne i Guds hender. Å kunne gjøre mitt beste, og vite at om jeg feiler, finnes det tilgivelse.

Hei,

Du ser "vanskeligheter" med solsikkefrø, men har ingen betenkeligheter med å påstå at en slags gud (som må være ørten milliarder ganger mer komplisert) alltid har eksistert?

Hvem har da skapt guden?

===

Vedr. mennesker i sorg - da bruker du bare en historie for å trøste dem. Gud eksisterer jo ikke mer (eller mindre) avhengig av om folk måtte tro på ham.

[Sør]

Overlevd hva da? Overlevd alle prøvelsene du er gitt på jord?

Alle dine teorier baserer seg på at det kun finnes èn eksistens, og det er den vi opplever her og nå, på denne jord.

Når du tenker over det; Hva om det finnes et DOL der man ikke behøver å taste og sende innlegg - der man rett og slett møtes i ett og samme lys og har en felles energi, en felles forståelse, en felles lykke osv. Tenk om våre lamper er en imitasjon på Det Store Lyset; alt belyses, det finnes ingen skygger, (husker du da du som liten trodde det var en løve i hjørnet, og så var det bare skyggen fra skapet ditt?), ingen ubesvarte spm, ingen lidelser, ingen tid som snegler seg langsomt og smertefullt avseted, ingen lengsel etter en annen dag osv

Joda - "hva hvis DOL er sånn", men ingen av observasjonene vi ser er forenelige med det du presenterer, og vi er nødt til å forholde oss til hvordan verden faktisk ER, og ikke hvordan vi kunne tenke oss at den var.

Med vennlig hilsen

[damedame]

"Jeg tror ikke på engler av den enkle grunn at der er så mange meningsløse dødsfall."

Men du kan jo ikke være sikker på at de er "meningsløse". Hvis man aksepterer muligheten for at man rett og slett ikke vet så mye, så er det jo logisk at man ikke er i stand til å analysere alt heller.

"...................."

Nei, selvfølgelig kan jeg ikke vite om et dødsfall bærer mening eller ei. Alt avhenger av hvordan vi ser det, og vi kan jo gjerne finne noe positivt ved enhver hendelse - også et dødsfall. Men, vi vet aldri. Vi kan bare formene og anta. Hvis min kone dør 3 måneder etter et vi er gift, så vil jeg nok ha vanskelig for å se hva meningen skulle være med det - uansett hva jeg prøver å tolke inn i hendelsen.

[Sør]

Så du har mao ikke registrert det faktum at DU eksisterer?

Jo, men med mindre du påstår at jeg er gud (!), så betyr ikke at "Sør eksisterer" at "Gud eksisterer".

Ingenting tilsier at det måtte noen gud til for å lage meg!

Med allmektige hilsener! ;-)

[Sør]

"Det finnes ikke noen observasjoner som tilsier at det finnes noen skaper."

Så det at DU er skapt - det krevde ingen skaper? Ok, dine foreldre var dine skapere, og deres foredlre var deres skapere. Men hvem skapte de føreste foreldrene? Snøhvit og de syv dvergene?

Når jeg var et bittelite barn, syntes jeg det var et mysterium at det fantes pepperkakeformer. Hvor kom de fra? Fra en maskin? Men noen måtte jo ha fortalt maskinen hvordan formen skulle lages? Og da måtte jo noen ha fortalt hvordan disse noen som laget formene, skulle lages? Som liten var jeg meget filosofisk Jeg tok ikke til takke med "sånn er det bare." Da velger jeg å tro at jeg er såpass liten og "dum" at jeg ikke har forutsetning for å forstå hva Den Virkelige Skaperen har tenkt.

Du bruker som argument at det er så mye mer behagelig å tro på et liv etter døden enn Ingenting. Hvorfor? Ingenting er da ikke så skremmende i seg selv? For hvis man blir til Ingenting, - ja, da finnes det jo Ingen smerte, Ingen bevissthet, Ingen følelse. Da vil det jo si at man går inn i en permanent narkose? Og det er jo Ingenting å være redd for?

Jeg tror tvert imot at denne troen på at det finnes Noe etter det vi kaller døden, beror på at mennesker i all tid, har opplevd å kommuniserer med "døde" i forskjellige former. Ingen røyk uten ild, osv. Jeg er sikker på at dersom du hadde vært åpen for det, hadde du opp til flere ganger kunne ha undret deg over om din mor forsøkte å si deg noe etter at hun døde. Det kan føles som en varm, flyktig bris over et anspent sinne, eller "høres" som et trøstende ord i en tung stund. Det kan være en kassadame som smiler varmt en dag du har det helt for jævlig, eller en katt som stryker seg langs beina dine en dag du føler deg ensom.

Dersom du velger å tro at dette (la oss være ærlige; forferdelig slitsommme) livet er alt vi har å forholde oss til - da sørger jeg for deg. Fordi; hvis våre liv er totalt meningsløse - da kan vi egentlig rane, plyndre og voldta i ren og skjær kynisme for å gjøre våre dager på jorden så lite anstrengende som mulig. Hvis vi hverken tror på karma eller Gud - da spiller det jo slett ingen roller hvordan vi lever eller hvordan vi dør? Hvor høyt vi elsker eller hvor inderlig vi lider?

Nå er det rett før jeg går hen og studerer teologi, bare for å prøve å gi mennesker håp om at det finnes noe dypere og mer meningsfyllt enn det slike som du prøver å innbilde dem!

Men du kan ikke bruke "livets menigsløshet" som bevis for at en "gud må eksistere"... Hvorvidt en gud eksisterer må underbygges, og ikke ved påstander om "hvis han ikke gjør det så blir livet mitt meningsløst". OK - men han eksisterer ikke mer av den grunn.

Mitt liv har ingen gud, og det er på ingen måte meningsløst.

====

Du snakker om "foreldene til foreldrene"....

1) Du har hørt om evolusjon? (at en art utvikler seg)

2) Du har hørt om abiogenesis? (det første livet, de mest primitive organismene)

Dette er mer enn nok.

For øvrig - hvem skapte gud da?

Med vennlig hilsen

[misjonær]

Heisann...

Dette ble jammen en lang tråd..

Og eg har ikkje tid til verken å lese eller svare på alle inlegga..

Derfor blir det eit kort takk til alle svar her...

Mangen som har tanker om dette..

Sør sitt innlegg kom vel ikke som eit sjokk på noen..

Beundrer dere som bruker så masse tid på å diskutere noe som det er absolutt umulig å bli enige om...

Lykke til folkens med livet!

mvh

[toci]

Jeg tror vår tid er tilmålt allerede før vi blir født. Vi kan be til vi blir blå i fjeset - til syvende og sist er det vår skaper - altså den som ga oss vårt opphold på jorden, som bestemmer når oppholdet opphører. Antakeligvis går vi videre til noe som er langt lettere å væer en del av. (Tenk deg, en verden uten regninger og inkassoere, uten jury og dommmer som avgjør hvorvidt du er skyldig, en eksistens hvor vekt og høyde er totalt irrelevant, hvor intelligens og status ikke finnes.. )

Sånn har det alltid vært; Noen lever til de er over hundre, noen dør bare timer etter de ble født. Det måtte vært en FOR stor byrde for noe menneske å fortså hvorfor, og så måtte prøve å forklare dette overfor billioner av mennesker. Det har visstnok blitt prøvd før, og det endte med korsfesting og det som verre er.

Jeg synes det er en trist og forferdelig fatalistisk tankegang.

Jeg snakket en gang med en fyr på fest som hadde den noe merkelige vanen å kjøre i motsatt kjøreretning gjennom svinger på landeveien hvis han var ute og kjørte bil om natten. Han mente at han kom til å dø når det var hans tur uansett, så dette gav ham et slags kick.. Jeg lurte på om han noensinne hadde tenkt på de som eventuelt kom kjørende mot ham den natten "det var hans tur", men det hadde han ikke.

Dette betyr jo i praksis at dersom jeg ikke er "ment til å dø" i dag, så kan jeg hoppe utfor et femti meters stup uten mèn? Eller? Hvordan funker det?

[Matthea]

"abiogenesis"

Ja, det var fremmedordet sitt, det!

Skal du gjemme deg bak slike ord hele livet? Når noen av dine nærmeste gråter så sjelen er iferd med å renne ut av dem av sorg og fortvilelse og de vil at du skal bekrefte deres tro på at det finnes Noe Godt etter at deres kjæreste har forlatt dem?

Si meg - når du sår et frø i hagen - hvem har da skapt (la oss si) Solsikken? Du? Frøet? Ok. Hvem skapt deg? Hvem skapte frøet? Vær ikke så naiv å påstå at frøet plutselig bare lå der i din håndflate, slik at du kunne så det. Og vær ikke så naiv at du tror du skal kunne forstå hvordan frøet ble til! Din hjerne er slett ikke størrre enn hjernen de fleste av oss går runddt med. Vi er så besatt av vitenskap og fakta at vi har rent glemt det at tro kan flytte fjell.

Har du aldri bedt til en høyere makt og fått bønnesvar?

Som et eksempel.

Jeg var ti år. Hunden vår hadde en svak hofte. Han kunne knapt gå. De sa de skulle avlive ham neste dag, dersom han ikke ble bedre. Jeg satte meg med hunden, jeg gråt mine bitreste tårer og bad til Gud i timesvis om at hoften hans skulle heles.

Neste dag haltet ikke hunden vår. Jeg følte det som et bønnesavar. Men - om hunden hadde vært like dårlig - hadde ikke det også vært et bønnesvar? Et som sa at hunden dessverre ikke kunne heles, at hunden dessverre ikke kunne bli hos oss?

Nå tenker du, at her blir man nødt til å legge godvilje, tilfeldigheter og fantasi til grunne.

Poenget mitt er, at disse er ulike sider av samme sak. Hvorfor man noen ganger "vijen sin" ved å be, og noen ganger ikke, er detaljer i et stort bilde, for stor til at vi mennesker kan se det.

Jeg har ingen behov for å "se" sammenhengen i det som skjer, Jeg stoler på at Gud vet hva h*n driver med. Hver gang jeg føler det sekundlange blaffet av lykke, takker jeg min Gud. For meg er det en befrielse å kunne legge min skjebne i Guds hender. Å kunne gjøre mitt beste, og vite at om jeg feiler, finnes det tilgivelse.

Takk, det var som om jeg skulle sagt det selv.

[sigga]

Igjen - jeg blir ikke imponert over "kanskje den vil dø" logikken, mer enn "kanskje et barn vil sulte ihjel" logikken som noen religiøse har.

Istedet for å innrømme at det faktisk IKKE henger på greip at en god gud tillater at barn dør på den måten (helt uavhengig av hvem sin feil det er, så KUNNE en gud ha reddet barnet), så konstrueres en rekke teologiske krumspring, som ender opp i at "gud er stor, og barnet hadde sikkert lyst å dø".

Det skremmer meg!

Glad i deg også!

*klem*

Om gud kunne reddet barnet er vel avhengig av hva gud er det?Er person med evner, eller et bilde på noe godt?? Tilslutt bunner det ned i tro...og den kan du ikke ta fra et menneske; uansett hva en selv mener er rett og galt. respekt for mennesker er viktigs av alt i verden. DET kunne reddet mange det......

Mvh

[Gjest gamlebarbie]

"Jeg tror at Gud gråter når barn har det vondt. Kanskje Han heller vil ta dem hjem til seg, enn å la dem lide."

Jeg får frysninger når jeg leser det der.

Ifølge dere som tror på Gud, så er han allmekting, vet alt, ser alt, holder sin hånd over alt osv. Hvordan kan han da sitte der og gråte når barn har det vondt, for så å la dem dø? Istedenfor å bedre forholdene for dem så de kan leve og ha det bra? Hva er da vitsen? Hvorfor bli født til et liv hvor en har det så vondt, når guden ikke gjør noe med det likevel, utenom å "ta barnet hjem til seg" når det blir for ille?

Og hvordan vil du forklare det at gud tar dem hjem til seg, altså lar dem dø, hvis barnet ikke lider i livet sitt? En bilulykke f eks, hvor barn blir drept, eller mister foreldre, sånne tragiske ting. Og livet til denne familien har vært veldig bra. Hvor kommer da det inn at barnet eller foreldrene må dø fordi de lider?

Det er grusomt å få presentert sånne tanker, jeg får vondt langt innover. Hvordan er det mulig å si at det er barmhjertighet av gud å la et barn dø, eller dets foreldre, hvis barnet f eks har et godt liv?

Hva med alle de uskyldige som dør i sykdom, ulykker osv? Hva er grunnen her?

Vet du amber, jeg kan ikke forklare det.Jeg vet hva jeg tror på, og jeg vet hva jeg har. Jeg kan ikke forklare alt som skjer. Hadde jeg kunnet det, ville jeg vært en gud selv.

jeg sier bare det jeg tror. Jeg tror på en kjærlig Gud. Jeg tror at Han er der for dem som vil ha Ham der. Jeg kan dessverre ikke forklare hvorfor jeg tror det. Jeg har lest Bibelen, og jeg må si at det er endel der som jeg også lurer på. Men jeg klarer ikke å IKKE tro.

Jeg tror, og det vil jeg fortsette med. Men jeg kan fremdeles ikke forklare. Kanksje når jeg blir litt eldre? Hvem vet.

[Gjest togli]

Min manns bestemor fødte 10 barn, hvorav kun to overlevde fødselen. Den gangen ble babyene tatt med ut av føderommet med det samme de var født. De ble stelt og pakket inn i et teppe før de fikk komme inn til den nybakte mammaen. Bestemor påstod selv at hun i de tilfellene babyen døde rett etter fødselen, så en engel som fly gjennom rommet, bærende på barnet hennes. Engelen fløy ut av vinduet og forsvant med barnet... de to gangene barna overlevde, så hun ingen engel og forstod at alt var OK med babyen.