NHD - Er dette en normal reaksjon?

[Gjest Sliten datter & mor]

Beklager hvis det blir en lang innledning på spørsmålene.

Min mor er på mange måter en flott dame og det er mange ting jeg vet og kan som jeg kan takke henne for.

Men min mor var og er også manipulerende. Hun vet godt å spille på følelser og skyld. Hun har ofte liten sans for andres grenser, og er rask til å finne feil og kritisere.

Hele min oppvekst følte jeg meg som en voldsom belastning for mine foreldre og direkte årsak til at min mor var ulykkelig. Jeg hadde skyldfølelse for alt jeg fikk, penger, klær, selv mat, for jeg var ikke snill og hjelpsom nok. (Jeg hadde normal helse, var blant de beste på skolen, holdt meg unna rus og kriminalitet, styrte pengene mine bra, og styrte unna hjemlige plikter så godt jeg kunne.) Jeg tenkte at det hadde vært best for dem om de aldri fikk meg.

Min mor ble svært skuffet og oppbrakt om jeg ikke ville ha noe hun hadde kjøpt til meg, f.eks. klær jeg ikke hadde vært med på å velge. Hun syntes jeg var slem når jeg ikke var åpen overfor henne. (Åpen betydde å fortelle henne reservasjonløst alt hun ville vite.) Hun ble sjalu om hun fant ut at andre fikk betroelser hun ikke fikk del av.

Likedan ble hun sint og syntes jeg var tåpelig om jeg ikke likte at hun tok på meg. Hun ville gå hånd i hånd meg meg når jeg var tenåring og gjerne sitte med en hånd på låret mitt. Da jeg ble så gammel at jeg begynte å bli sjenert og låse døren til badet, hånet hun meg i familie og slekts påsyn. (Iblant hjalp en tante til å kjøre inn kniven.)

Min mor hadde også tendenser til å ønske og diktere når jeg skulle være glad og når jeg skulle være lei meg.

Jeg ble gjennom mange år utsatt for veldig grov mobbing både fysisk og psykisk. De få gangene jeg tok det opp hjemme ble jeg møtt med en avart av "Hva gjorde DU?!" Personalet på skolen visste om problemet, men opptråtte tafatt og passivt.

Jeg reagerte med å bli mer og mer innesluttet å trekke meg lengst mulig unna min familie. Sluttet periodevis å snakke hjemme utenom det som var høyst nødvendig. Dette fikk min mor til å presse enda hardere på for å "få kontakt med meg." Hun gråt ofte og fortalte hvor fortvilt jeg gjorde henne.

Jeg flyttet tidlig hjemmefra og satte min ære i å klare meg selv. Etter hvert fikk jeg meg utdanning, jobb, hus, mann og barn. Hadde noen tøffe tak i form av sykdom i nær familie og plutselige dødsfall, men kom alltid ned på beina etter en stund.

Jeg har klart meg greit helt til jeg for noen år siden fikk en skade som forårsaket store og sterkt hemmende smerter. Det ville ikke vært så farlig om bare legene hadde trodd meg. I stedet ble det en galei på mer enn ett år med stadig nye spesialister. De gjorde alt bortsett fra å undersøke og behandle det jeg ba om, i den grad de lot meg komme til ordet lenge nok til å be om noe som helst.

I denne perioden ble jeg utsatt for ting som jeg ikke greier å beskrive som annet enn fysiske og psykiske overgrep av legene. Mye hadde med å ikke respektere mine tanker, min integritet og mine fysike grenser. Løgn, avtalebrudd, indirekte tvang og feilinnformasjon var en vanlig ingridiens. (Det var før fritt sykehusvalg. Så skulle jeg få behandlig, nyttet det ikke å protestere. Jeg satt fast i systemet. Med min bakgrunn var jeg nok også et lett bytte for leger som ønsket et grenseløst demodyr.) Til slutt måtte jeg få andre til å snakke for meg med legene. Det var også nødvendig å lage et lurveleven, selv om det ikke er min stil. Et forholdsvis enkelt kirurgisk inngrep var alt som skulle til.

Jeg fortsatte mitt normale liv og yrkesliv, men med et noe hissigere temperament og en sterkt redusert sosial interesse. Etter noen år fikk jeg hodepine og diverse difuse fysiske plager. Jeg miste konsentrasjonen dramatisk og fikk elendig hukommelse.

Det var vanskelig å gå til lege igjen, men denne gangen var jeg heldig. Vi ble enige om et behandlingsopplegg som omfatter både kropp og psyke. Det har fungert godt og bidratt til å sette mange ting på plass. Ikke minst har jeg fått det bedre i forhold til mann og barn.

Men etter to år klarer jeg fortsatt ikke å jobbe fullt. Jeg har elendig stresståleranse og utholdenhet. Plages av generell angst og blir lett nedstemt. Nå må jeg belage meg på en prosentvis uføretrygd i en alder av 36.

Føler meg så utrolig feig og pinglete at jeg ikke bare kan ta meg sammen. Er jeg det?

Er jeg helt rar som reagerer så sterkt på det legene gjorde?

Jeg har løftet meg selv etter nakkehåret så mange ganger før. Hvorfor går det ikke nå?

Er det forsatt muligheter for forbedring? I så fall hvor store er disse? Kan du si noe om ca tidsperspektiv?

Beklager at dette innlegget ble så langt.

[cathlin]

Hei! Bare en liten kommentar.

Har du lest denne?:http://www.helsenytt.no/artikler/foreldres_behov.htm

Jeg syns det høres ut som du har vært utsatt for flere overgrep også fra din mor. Og at du har normale reaksjoner på disse.

mvh

[Gjest Sliten datter & mor]

Hei! Bare en liten kommentar.

Har du lest denne?:http://www.helsenytt.no/artikler/foreldres_behov.htm

Jeg syns det høres ut som du har vært utsatt for flere overgrep også fra din mor. Og at du har normale reaksjoner på disse.

mvh

Mye å kjenne seg igjen i der. Takk.

Jeg er glad i min mor, og ønsker ikke å tenke vondt om henne. Med årene har det også blitt lettere å skjønne hvorfor hun gjør som hun gjør, selv om jeg aldri tror jeg lærer å takle det.

Det gjør vondt å forsone seg med at mamma faktsik har gjort mye som har skadet meg, og som jeg fortsatt må jobbe for å ordne opp i. Det er også vondt å tenke på at hun lider over å ha så lite kontakt med meg. Men etter som hun ikke ser ut til å være i stand til å skjønne hvorfor det har blitt / er slik, er det ikke så mye å gjøre med det.

Takk for svar og omtanke.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Reaksjonen er helt normal. Det burde være mulighet for ytterligere bedring.

Å behandle både kropp og psyke høres fornuftig ut. Psykomotorisk behandling, kognitiv terapi, antidepressiva, fysisk trening og lystfylte aktiviteter burde hjelpe deg.

[Gemini]

Mye å kjenne seg igjen i der. Takk.

Jeg er glad i min mor, og ønsker ikke å tenke vondt om henne. Med årene har det også blitt lettere å skjønne hvorfor hun gjør som hun gjør, selv om jeg aldri tror jeg lærer å takle det.

Det gjør vondt å forsone seg med at mamma faktsik har gjort mye som har skadet meg, og som jeg fortsatt må jobbe for å ordne opp i. Det er også vondt å tenke på at hun lider over å ha så lite kontakt med meg. Men etter som hun ikke ser ut til å være i stand til å skjønne hvorfor det har blitt / er slik, er det ikke så mye å gjøre med det.

Takk for svar og omtanke.

mvh

Vi har skremmende mange like erfaringer...

[Gjest Sliten datter & mor]

Reaksjonen er helt normal. Det burde være mulighet for ytterligere bedring.

Å behandle både kropp og psyke høres fornuftig ut. Psykomotorisk behandling, kognitiv terapi, antidepressiva, fysisk trening og lystfylte aktiviteter burde hjelpe deg.

Takk for et raskt og oppmuntrene svar. Den behandling du skisserer er i grove trekk den jeg følger. Medisiner har dessverre fungert dårlig.

Har du anledning til å si noe om hvilke mekanismer som gjør at man holder koken så lenge, også etter en "skade", for så å falle nesten totalt sammen?

[Gjest eval]

Jeg er enig med cathlin.

Mange terapeuter vil si: det er veldig viktig å forstå historien du forteller med følelsene, kjenne den i kroppen. Ikke bare forstå den med hodet, selv om det er et viktig første steg.

Har du hatt anledning til å blåse ut raseri, skuffelse osv, kanskje ikke mot mor direkte, men sammen med terapeut e.l.? Det kan hjelpe mye, mer enn en ville tro på forhånd.

[Gjest Sliten datter & mor]

Vi har skremmende mange like erfaringer...

Hvordan takler du dine erfaringer?

Iblant føles det som det ville vært lettere om min mor utelukkende hadde skapt problemer. Men hun har betydd mye positivt også. Når jeg prøver å sortere ut det som ble galt, er det som jeg mister de gode sidene samtidig. Eller jeg kan ikke nå fram til de gode sidene fordi det står så mye kontroll og manipulasjon i veien.

mvh

[Gemini]

Hvordan takler du dine erfaringer?

Iblant føles det som det ville vært lettere om min mor utelukkende hadde skapt problemer. Men hun har betydd mye positivt også. Når jeg prøver å sortere ut det som ble galt, er det som jeg mister de gode sidene samtidig. Eller jeg kan ikke nå fram til de gode sidene fordi det står så mye kontroll og manipulasjon i veien.

mvh

Jeg har vanskeligere og vanskeligere for å se, eller i alle fal sette pris på min mors gode sider. Kanskje fordi jeg opplever så lite av de nå lenger. Dvs. de siste årene inntil vi nå nylig har brutt kontakten.

Tja, hvordan takler jeg det? Det tar jo selvsagt på, og jeg synes det er tungt, trist og leit at vi ikke ser ut til å være i stand til å ha et fungerende mor-datter-forhold. Snakker noe med faren min (foreldrene mine er skilt) og mer med et annet familiemedlem som kjenner min mor godt, og som selv har lang erfaring med å takle moren min. Lærer i alle fall litt av det. Vil jobbe videre med meg selv, for å bedre klare å distansere meg følelsesmessig. Foreløpig er det noe jeg bare klarer til en viss grad.

Det er jo sårt når det overhodet ikke fungerer. En mor skal være (er normalt) den personen som støtter sitt barn i tykt og tynt, som vil det beste for sitt barn. Og da ikke oppleve dette selv, det er tungt å forsone seg med, men ser ingen annen mulighet.

Hm - vet ikke om det var noe godt svar på spørsmålene dine.

Jeg tror det er litt "touchy" for meg å utbrodere dette ytterligere på web, så om du ønsker kan vi evt. mailes om dette.

[email protected]

[Gjest Magna]

Jeg har vanskeligere og vanskeligere for å se, eller i alle fal sette pris på min mors gode sider. Kanskje fordi jeg opplever så lite av de nå lenger. Dvs. de siste årene inntil vi nå nylig har brutt kontakten.

Tja, hvordan takler jeg det? Det tar jo selvsagt på, og jeg synes det er tungt, trist og leit at vi ikke ser ut til å være i stand til å ha et fungerende mor-datter-forhold. Snakker noe med faren min (foreldrene mine er skilt) og mer med et annet familiemedlem som kjenner min mor godt, og som selv har lang erfaring med å takle moren min. Lærer i alle fall litt av det. Vil jobbe videre med meg selv, for å bedre klare å distansere meg følelsesmessig. Foreløpig er det noe jeg bare klarer til en viss grad.

Det er jo sårt når det overhodet ikke fungerer. En mor skal være (er normalt) den personen som støtter sitt barn i tykt og tynt, som vil det beste for sitt barn. Og da ikke oppleve dette selv, det er tungt å forsone seg med, men ser ingen annen mulighet.

Hm - vet ikke om det var noe godt svar på spørsmålene dine.

Jeg tror det er litt "touchy" for meg å utbrodere dette ytterligere på web, så om du ønsker kan vi evt. mailes om dette.

[email protected]

Jeg har samme erfaring med min mor. Vi har ingen kontakt i dag. Jeg måtte til slutt bryte kontakten for å overleve seg.

Jeg tror det er mye idylisering ift. mor- barn forholdet. Myten om den altoppslukende mor finnes

ikke.

Tenk bare på hvordan dere selv er. Vi er kvinner på godt og vondt. Vi er mennesker som har levd et liv før vi eventuelt får barn.

det er bare så utrolig trist at morsrollen har så mange kulturelle egenskaper i seg. Samfunnet rundt oss legger flere egenskaper til morsrollen. I morgen er det morsdag.

Men skader kan en mor virkelig gjøre, det er jeg også et levende bevis for.

Min mor er et produkt av sitt liv, men jeg klarer ikke å bære over med hennes måte å være mor på ift. meg. Dertil er jeg for skadet til det.

Men skammen hadde ikke vært så stor hvis vi i vårt samfunn hadde åpnet mer opp for mannen oppdrager overfor sine barn.