Min datter lever ustadig

[Gjest Bekymret mamma48]

Jeg er så bekymret for min datter, og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tenkte det ville hjelpe å høre hva andre synes. Er det bare jeg som er overspent?

Det begynte godt. Hun har gått ferdig videregående, og har tatt noen fag ved siden av. Nå er hun 24 år gammel, og bor i by. Hun har alltid vært flink med hendene, og har tegnet og malt siden hun var liten, og dette har selvsagt blitt hennes store drøm i verden. Hun vil så gjerne leve av det. Det nytter ikke hva vi enn sier, hun vil og skal leve av det svarer hun bare. For et år siden ble hun ”oppdaget” som det visstnok heter, og en profesjonell som er ganske høyt oppe i det (jeg kan ikke komme innpå det her, men det er et anerkjent "firma") viste stor interesse for hennes arbeid. Vedkommende og min datter har startet et slags samarbeid, som kan ende med en stor utstilling dersom arbeidet hennes blir godkjent, men dette er det selvsagt ingen garanti for. Hittil har det gått bra, men hun får altså ikke endelig beskjed før alt er ferdig, og det kan ta et par år!!

Hun er gift, og hennes mann støtter henne og sier han er sikker på at hun kommer til å klare det, men det er jo ingen garantier, og hva da? Uansett, så lever hun nå på han. Hun jobber ikke. Ja, det vil si hun jobber ikke skikkelig, men bare med malingen. Ikke at det ikke er arbeid, selvfølgelig, men hun får jo ikke betalt for det! Hun nekter å høre på fornluft, og sier at dette er hennes store sjanse og at hun har tid til å utdanne seg senere hvis det skulle gå galt. Når hun maler, så foregår dette om natten. Jeg blir helt oppgitt av det! Hun sitter altså oppe hele natten og maler, og det er det hun gjør! Og slik skal det altså være til alt er ferdig, ja, kanskje to hele år. Hun drikker til og med drinker midt i ukedagene. Jeg tror ikke at hun har alkoholproblemer, det er ikke så ofte og ikke så mye, men hun har blitt oppdratt godt, og jeg har alltid vært påpasselig med at alkohol ikke skal drikkes utenom helgene. Hva synes dere om dette livet hennes egentlig? Går det an å leve slik? Hele familien er bekymret, og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Jeg orker nesten ikke å tenke på det. Hvordan skal jeg forholde meg til dette?

[dolianer]

Jeg håper dette er et falsk innlegg, for så lite klok håper jeg ikke at en mor virkelig er.

Jeg syns det er fantastisk at din datter får denne sjansen, flott at mannen støtter henne, og ønsker henne alt godt i prosessen.

Og til deg (hvis innlegget ditt stemmer) har jeg bare ett råd: LIGG UNNA HENNES LIVSVALG! Respekter de valg hun tar, ellers risikerer du å miste henne, i betydningen miste hennes ønske om overhodet å ha kontakt med deg.

[Gjest Tristelin@]

Tuller du nå eller?

DU har ditt lig og cin datter har sitt eget! Glem aldri det, ellers så kommer datterendin til å kutte deg ut av livet sitt. Du har IKKE noe med å blande deg opp i voksne barns liv på den måten. Hun og mannen er nok like bekymret for deg som er så kontrollfreak. Det er en lite behagelig egenskap for omgivelsene!

[Gjest Bekymret mamma48]

Jeg håper dette er et falsk innlegg, for så lite klok håper jeg ikke at en mor virkelig er.

Jeg syns det er fantastisk at din datter får denne sjansen, flott at mannen støtter henne, og ønsker henne alt godt i prosessen.

Og til deg (hvis innlegget ditt stemmer) har jeg bare ett råd: LIGG UNNA HENNES LIVSVALG! Respekter de valg hun tar, ellers risikerer du å miste henne, i betydningen miste hennes ønske om overhodet å ha kontakt med deg.

Jeg synes ikke dette har så mye med om jeg er klok å gjøre eller ikke. Jeg er bekymret for henne. I vår familie er vi vant til at alle tjener penger slik at de kan forsørge seg selv, og slik hun lever nå kommer hun ikke inn under noen pensjonsordning eller noe annet slik man gjør når man har en skikkelig jobb. En ting er å være kunstner, men et liv som kunstner når man vil ha det som arbeid er hardt på alle måter. Hvis dette skulle lykkes for henne, så kommer hun aldri tilå få fast inntekt, og hun vil bli avhengig av sin mann. Det kan umulig være sunt! Hun er 24 år nå, og synes du ikke da det er på tide at hun begynner å ta ansvar for seg selv? Er du mor selv? Vi vil henne bare godt, og det jeg prøver å få frem er at hun kan ha et vanlig arbeid og heller male på fritiden. Dette handler faktisk også om å innordne seg samfunnet, og det er faktisk ikke slik at vi kan leve på luft og kjærlighet. Jeg skjønner selvfølgelig at hun ser på dette som en stor sjanse, men hva om hun står der senere oghar kastet bort to viktige år av livet sitt? Nå er hun oppe hele natten for å realisere denne "drømmen." Hvor mange er det egentlig som lykkes som malere i dag tror du? Hvilken økonomisk gevinst er det å hente? For de fleste veldig liten gevinst, og det er det jeg prøver å forklare henne. Nei, dette er ikke et "faslkt" innlegg. For oss er dette alvor, og vi ser på det med bekymring. Jeg skjønner ikke at jeg kan ha virket så urimelig i innlegget. Jeg vil hennes beste, men det er ikke lett å stå og se på at en man er glad i kaster bort livet sitt.

[Gjest Bekymret mamma48]

Tuller du nå eller?

DU har ditt lig og cin datter har sitt eget! Glem aldri det, ellers så kommer datterendin til å kutte deg ut av livet sitt. Du har IKKE noe med å blande deg opp i voksne barns liv på den måten. Hun og mannen er nok like bekymret for deg som er så kontrollfreak. Det er en lite behagelig egenskap for omgivelsene!

Jeg tror ikke du skjønte helt hva jeg ville frem til. Det er ikke det at jeg blander meg opp i andres liv, men dette handler faktisk om min egen datter, og jeg er opptatt av at det skal gå godt for henne i livet. Alle er avhegig av penger og slik er det bare, og nå lever hun faktisk på sin mann. Hun har ingen egen inntekt, og havner utenfor alt av pensjonsorninger og andre økonomiske støtteorninger. Jeg tro ikke det lar seg gjøre å leve som maler! Men jeg er glad for at hun er flink, og tenker at dette kan hun drive med på fritiden ved siden av en skikkelig jobb. Nå er hun oppe hele natten. Ville du ha ønsket noe slikt for din datter? Det tror jeg ikke.

[Gjest rister på hodet]

Jeg synes ikke dette har så mye med om jeg er klok å gjøre eller ikke. Jeg er bekymret for henne. I vår familie er vi vant til at alle tjener penger slik at de kan forsørge seg selv, og slik hun lever nå kommer hun ikke inn under noen pensjonsordning eller noe annet slik man gjør når man har en skikkelig jobb. En ting er å være kunstner, men et liv som kunstner når man vil ha det som arbeid er hardt på alle måter. Hvis dette skulle lykkes for henne, så kommer hun aldri tilå få fast inntekt, og hun vil bli avhengig av sin mann. Det kan umulig være sunt! Hun er 24 år nå, og synes du ikke da det er på tide at hun begynner å ta ansvar for seg selv? Er du mor selv? Vi vil henne bare godt, og det jeg prøver å få frem er at hun kan ha et vanlig arbeid og heller male på fritiden. Dette handler faktisk også om å innordne seg samfunnet, og det er faktisk ikke slik at vi kan leve på luft og kjærlighet. Jeg skjønner selvfølgelig at hun ser på dette som en stor sjanse, men hva om hun står der senere oghar kastet bort to viktige år av livet sitt? Nå er hun oppe hele natten for å realisere denne "drømmen." Hvor mange er det egentlig som lykkes som malere i dag tror du? Hvilken økonomisk gevinst er det å hente? For de fleste veldig liten gevinst, og det er det jeg prøver å forklare henne. Nei, dette er ikke et "faslkt" innlegg. For oss er dette alvor, og vi ser på det med bekymring. Jeg skjønner ikke at jeg kan ha virket så urimelig i innlegget. Jeg vil hennes beste, men det er ikke lett å stå og se på at en man er glad i kaster bort livet sitt.

Dette er absurd! Herregud, jenta er bare 24 år! Hun er ung! La henne finne ut hva hun vil i livet sitt selv!

Antakelig har hun sett på det firkantede A4-livet som du og de andre i familien har levd, og bestemt seg for at slik vil hun jammen ikke leve. Og det skjønner jeg godt!

Mitt råd til deg er at du bør begynne i terapi og få bearbeidet din angst og ditt kontrollbehov, før du ødelegger forholdet til datteren din helt. Jeg mener det alvorlig.

[kjerringskinn]

Det er kun et eneste sprøsmål som er interessant i denne sammenhengen: Er din datter lykkelig med det livet hun lever?

Hvis ja, så la henne holde på med sitt. Hvis nei, så la henne finne ut av det på egen hånd!

Hun er 24 og det er på høy tid å kutte navlesnora nå. Ros henne for å følge drømmen sin i stedet for å fordømme henne.

[nick]

Nei, nå fikk jeg meg en god latter! Tusen takk for en god start på dagen.

[Gjest malawi]

For det første, ja, det går an å leve sånn. Det er mange som gjør det.

For det andre - at hun lever på sin mann er vel ikke så unaturlig. Siden hun er gift, mener jeg. Det er jo en selvfølge, synes jeg, at ektefeller forsørger hverandre i perioder, hvis det skulle være nødvendig.

Men, jeg skjønner din bekymring! Jeg er også av dem som mener at man skal ha sin egen inntekt, skaffe seg en skikkelig jobb, og forsørge seg selv. Og at ting man ikke kan leve av må være på hobby-basis.

Hadde det vært min datter ville nok jeg også forsøkt å oppfordre henne til å få seg en betalt jobb. Men faktum er at hun kommer ikke til å høre på deg! Hvis det er dette hun vil, så kommer hun til å fortsette med det. Og presser du for mye mister du kontakten med henne.

Det er dessverre mange jenter som setter seg selv i en situasjon der de er helt avhengige av en mann. Ja, man skulle tro det var slutt på det, at vi var kommet lengre, men den gang ei. Så går det noen år, forholdene sprekker, og vips sitter de alene, uten utdannelse, dårlig betalt deltidsjobb, misfornøyde og bitre.

Men man får ikke gjort noe med det. Det er hennes eget valg, og hennes liv. Det lureste du kan gjøre er å lukke øynene så hardt du kan, og bite i deg alt du kunne ha lyst til å si til henne. Og ikke minst, prøve ikke å bekymre deg for henne. Siden du ikke får gjort noe likevel, mener jeg.

[Gjest Bekymret mamma48]

Det er kun et eneste sprøsmål som er interessant i denne sammenhengen: Er din datter lykkelig med det livet hun lever?

Hvis ja, så la henne holde på med sitt. Hvis nei, så la henne finne ut av det på egen hånd!

Hun er 24 og det er på høy tid å kutte navlesnora nå. Ros henne for å følge drømmen sin i stedet for å fordømme henne.

Er det fordømmende å bry seg også nå? Å bli bekymret når hun går en fremtid i møte uten inntekt? Jeg er selvsagt glad på hennes vegne, men det finnes ingen garantier i en slik bransje. Det er nesten umulig å leve av et slikt "yrke." Dette kunne hun gjort etter arbeidstiden.

[Gjest sånt er livet]

Jeg er selv mor til voksne barn. Jeg vet det er veldig fristende å blande seg i barnas liv, men jeg slutter meg helt til svarene du har fått her: på høy tid å klippe navlestrengen.

[Gjest Bekymret mamma48]

For det første, ja, det går an å leve sånn. Det er mange som gjør det.

For det andre - at hun lever på sin mann er vel ikke så unaturlig. Siden hun er gift, mener jeg. Det er jo en selvfølge, synes jeg, at ektefeller forsørger hverandre i perioder, hvis det skulle være nødvendig.

Men, jeg skjønner din bekymring! Jeg er også av dem som mener at man skal ha sin egen inntekt, skaffe seg en skikkelig jobb, og forsørge seg selv. Og at ting man ikke kan leve av må være på hobby-basis.

Hadde det vært min datter ville nok jeg også forsøkt å oppfordre henne til å få seg en betalt jobb. Men faktum er at hun kommer ikke til å høre på deg! Hvis det er dette hun vil, så kommer hun til å fortsette med det. Og presser du for mye mister du kontakten med henne.

Det er dessverre mange jenter som setter seg selv i en situasjon der de er helt avhengige av en mann. Ja, man skulle tro det var slutt på det, at vi var kommet lengre, men den gang ei. Så går det noen år, forholdene sprekker, og vips sitter de alene, uten utdannelse, dårlig betalt deltidsjobb, misfornøyde og bitre.

Men man får ikke gjort noe med det. Det er hennes eget valg, og hennes liv. Det lureste du kan gjøre er å lukke øynene så hardt du kan, og bite i deg alt du kunne ha lyst til å si til henne. Og ikke minst, prøve ikke å bekymre deg for henne. Siden du ikke får gjort noe likevel, mener jeg.

Endelig en oppegående person som kan se flere sider av en sak! Jeg har blitt møtt av et ras med negative innlegg.

Jeg er helt enig i det du sier, og jeg tror vi tenker ganske likt. Men selv om jeg prøver og ikke bekymre meg, så klarer jeg ikke å la være. Jeg er så redd for at det skal gå galt for henne, og da står hun der tomhendt! Hvordan skal det gå da? Nå har hun begynt å trekke seg vekk fra familien også. Dette tar så på meg. Jeg er så utrolig glad i barna mine, og jeg vil dem bare godt. Tror du virkelig ikke det er noen måte det går an å stoppe dette på?

[Gjest Bekymret mamma48]

Dette er absurd! Herregud, jenta er bare 24 år! Hun er ung! La henne finne ut hva hun vil i livet sitt selv!

Antakelig har hun sett på det firkantede A4-livet som du og de andre i familien har levd, og bestemt seg for at slik vil hun jammen ikke leve. Og det skjønner jeg godt!

Mitt råd til deg er at du bør begynne i terapi og få bearbeidet din angst og ditt kontrollbehov, før du ødelegger forholdet til datteren din helt. Jeg mener det alvorlig.

Så du ser ikke noe bekymringsverdi i at en ung jente setter seg i avhegighetsforhold til en mann, lever uten inntekt, mister rutinen i livet og driver rundt på natterstid?

[Prins Ahri]

Ja du har virkelig store problemer i livet!Er dette en spøk?!?

La det voksne mennesket(som din datter er) leve sitt eget liv.Jeg ville synes det var direkte frekkt om min mor gikk rundt med slike meninger.

Unnskyld, men etter min mening, så er du ikke *helt god* om du mener alvor med dette innlegget.

[favn]

Endelig en oppegående person som kan se flere sider av en sak! Jeg har blitt møtt av et ras med negative innlegg.

Jeg er helt enig i det du sier, og jeg tror vi tenker ganske likt. Men selv om jeg prøver og ikke bekymre meg, så klarer jeg ikke å la være. Jeg er så redd for at det skal gå galt for henne, og da står hun der tomhendt! Hvordan skal det gå da? Nå har hun begynt å trekke seg vekk fra familien også. Dette tar så på meg. Jeg er så utrolig glad i barna mine, og jeg vil dem bare godt. Tror du virkelig ikke det er noen måte det går an å stoppe dette på?

Så alle som ikke støtter deg er 'ikke oppegående'?

[Gjest Big Mac]

Det positive ved det livet er at hun faktisk kan lykkes! Detsom hun er flink (og det høres det ut som om hun kanskje er), så har hun muligheten til å få jobbe resten av livet med noe hun virkelig brenner for. Det er en luksus som få har! Og det er mye lettere å ta en slik sjanse når man er ung enn når man er nærmere 40.

Når det gjelder å jobbe på natten så er ikke det så uvanlig. Mange opplever at man er mer kreativ da.

Hvis hun ikke lykkes, har hun fortsatt tid til å ta seg en utdannelse, det er ikke uvanlig å være over 30 før man er klar med studier.

Det er også fra 30-års-alderen at det begynner å bli viktig med å tjene opp pensjon. Innbetaling til mange pensjonsforsikringsordninger trår faktisk ikke ikraft før du fyller 25, så dette haster heller ikke så fryktelig.

Ta det med ro. Oppmuntre henne og støtt henne, hvertfall noen år til. (Hun kunne evnt. starte så smått med noen deltidsstudier innen noe hun interesserer seg for, dersom hun har kapasitet).

[Gjest javeldå]

Endelig en oppegående person som kan se flere sider av en sak! Jeg har blitt møtt av et ras med negative innlegg.

Jeg er helt enig i det du sier, og jeg tror vi tenker ganske likt. Men selv om jeg prøver og ikke bekymre meg, så klarer jeg ikke å la være. Jeg er så redd for at det skal gå galt for henne, og da står hun der tomhendt! Hvordan skal det gå da? Nå har hun begynt å trekke seg vekk fra familien også. Dette tar så på meg. Jeg er så utrolig glad i barna mine, og jeg vil dem bare godt. Tror du virkelig ikke det er noen måte det går an å stoppe dette på?

Det at hun har begynt å trekke seg vekk fra familien, skyldes vel det faktum at hun ikke vil la seg styre. Hun plages vel av en overbeskyttende mamma, som selvsagt ønsker datteren alt godt, men som hun antagelig føler holder på å ødelegge drømmen hennes.

[Gjest Big Mac]

Så alle som ikke støtter deg er 'ikke oppegående'?

Nå har det vært mange useriøse svar da!

[Gjest Er det noe rart?]

Endelig en oppegående person som kan se flere sider av en sak! Jeg har blitt møtt av et ras med negative innlegg.

Jeg er helt enig i det du sier, og jeg tror vi tenker ganske likt. Men selv om jeg prøver og ikke bekymre meg, så klarer jeg ikke å la være. Jeg er så redd for at det skal gå galt for henne, og da står hun der tomhendt! Hvordan skal det gå da? Nå har hun begynt å trekke seg vekk fra familien også. Dette tar så på meg. Jeg er så utrolig glad i barna mine, og jeg vil dem bare godt. Tror du virkelig ikke det er noen måte det går an å stoppe dette på?

Du skriver, "Nå har hun begynt å trekke seg vekk fra familien også."

Herregud, er det noe rart sier jeg, om dere er like innsnevra hele familien?

La din voksne datter være i fred, og respekter hennes valg.

[favn]

Nå har det vært mange useriøse svar da!

Javel. Har ikke lest så mange.