Voksne, hjemmeboende ensomme barn

[Gjest z253]

Fikk lyst til å svare på dette inlegget, men vet ikke om det er så mye fornuftig å komme med. Minner meg på en måte litt om megselv, slik andre kan ha sett på meg tror jeg. Bortsett ifra at jeg ikke var noe flink på skolen da. Hadde ingen venner og brukte lang tid forran datamaskinen. Jeg sleit med tvangslidelse jeg da, skjønte jo at jeg ikke var som andre, men trodde at det var min "skjebne" at jeg ikke kunne gjøre noe med det. Så på en måte så knyttet jeg meg vel veldig til ting, dette er tanker som jeg gjør meg i ettertid, da. Datamaskinen ble liksom en annen verden for meg, en verden da ting ikke fulgte de samme fysiske lovene som i virkeligheten. Tror at jeg brukte dette for å klare meg. Var jo overbevist om at det var slik det skulle være, så jeg vet ikke om det hadde hjulpet noe om noen, hadde dratt meg med til psykolog eller noe. Hadde jo egentlig lyst til å ha kontakt med folk, ihvertfall av og til, særlig da jeg begynnte å bli forelsket. Så jo at jeg ikke hadde noen mulighet til å få det til, så noen ganger så ble jeg veldig fortvilet. Etterhvert bare godtok jeg det vel på en måte. Var ikke før mange år etterpå jeg øynet håp for at jeg kansje kunne ha en mulighet til å få hjelp til å gjøre noe med det.

Dette gjorde deg kansje bare mer engstelig, men det trenger jo for all del ikke å være dette. Det er bare det at når en ikke vet om noe annet (kontakt med andre mennesker) så kan en komme til å tro at det er slik verden skal være.

Men du hadde nok kansje oppdaget det dersom det var tvangshandlinger han sleit med, men det går vist an å ha kun tvangstanker også, det kan en bli veldig usikker av i forhold til valg, jeg er ihvertfall det.

Du sier jo at han har noen venner, jeg hadde ingen, og nå er det jo internett og slikt så det går vel an å ha et minimum av kontakt med andre selv om en oppholder seg forran datamaskinen mye.

Hva du kan gjøre vet jeg faktisk ikke. Kansje forsøke å spørre ham om hva han tenker om disse tingene. Du kan jo begynne å prate om ditt forholdt til andre mennesker så er du heldig så tar han opp tråden og kommer med sine synspunkter. Har egentlig ikke noe annet råd.

Må bare legge til noe, dette er jo på en måte slik jeg kan tenke meg at det var, det kan jo for alt jeg vet ha sett helt annerledes ut for foreldrene mine.