Berøring i sykepleien

[barbiesykepleieren]

Jeg er sykepleierstudent ved høgskolen i Molde, første halvår. Vi er nå inne i et gruppearbeid, der vi som gruppe har valgt noe vi tror kan bli et problem for oss når vi kommer ut i praksis. Vi har valgt å skrive om uønsket berøring. Det vil si situasjoner der den eldre pasienten (vi har konsentrert oss om eldre), vil ha mer fysisk kontakt og berøring enn det som føles naturlig for oss som sykepleiere. Det kan dreie seg om klemmer, klapsing på rumpa, at pasienten stryker oss på kinnet osv. Vi vil skrive om hvordan man takler slike situasjoner, reaksjoner, konsekvenser for det å bryte personlige grenser og det å gi av segselv. Vi vil veldig gjerne ha innspill fra andre som kanskje har opplevd slike situasjoner selv i det daglige arbeid, eller som kan hjelpe oss litt på vei med hva dere synes er relevant for oppgaven.

På forhånd takk.

[Gjest Pricilla]

Hvis man ikke kan holde en eldre og dødende person i hånda, og tåle at vedkommende stryker deg på kinnet har du ikke noe i det yreket å gjøre mener jeg. Klaps på rumpa er seksuell trakassering, og blir en helt annen sak.

[soleil]

Dere bør ha vært i praksis eller i arbeid med pasienter for å kunne svare på den problemstillingen, tror jeg.

De personlige grensene vi har er også nettopp personlige. Min mor som jobber på alders og sykehjem er en type som er veldig avslappet, humoristisk og nær. For henne så vil nok ikke et spontant klaps bak eller et spørsmål om en klem være noe som hun hadde reagert på. For en annen så vil slik fysisk kontakt føles rart av forskjellige grunner.

Delvis er jo dette også et kulturelt problem så dere kan jo vinkle oppgaven i forhold til deres kulturbakgrunn både i forhold til nasjonalitet, yrkesvalg og eventuelt subkulturer som dere formes av. I dag er det jo mer vanlig med et håndtrykk eller en klem når en møter venner enn for 10/20 år siden. (Mener Hylland Eriksen hare skrevet en artikkel om det for ikke aå altfor lenge siden i vg eller dagbladet)

Husk at eldre også er mennesker med behov og at pleierne er omsorgspersoner som de ser daglig og utvikler relasjoner til. Hvordan tror dere eldre ser på pleierne og hva tror dere de eldre tenker om personlige grenser og intimitet? Det er jo også et moment.

En annen sak er at mange ektepar på pleiehjem blir skilt fra hverandre fordi de havner på ulik avdeling eller fordi den ene fortsetter å bo hjemme. Ensomhet er et tema som en må ha med, tror jeg.

Gjør eldreomsorgen at de gamle blir mer ensomme? Kanskje det er naturlig at de ber om en klem eller at de tafser sett ut ifra hva som har skjedd med dem. Mange får også lite besøk.. Pleierne må derfor oppfylle veldig mange behov.

Er det bedre om de eldre blir apatiske i forhold til de behovene? At de slutter å be om en klem? Det skjer vel kanskje etter hvert at de sitter i en stol hele dagen og sikler og da slipper ihvertfall pleierne å forholde seg til at det er et menneske som trenger å bli berørt fysisk og psykisk fordi da kan man behandle personen som et objekt. (Oppfører du deg som en stein så blir du en stein fordi folk behandler deg slik)

Det er nok verre og mer ubehagelig i de tilfeller at pasientene griser med avføringen sin, er ufine verbalt eller nekter å gå med på daglige rutiner slik at de på jobb får et tidsproblem.

Bare noen tanker dette her, jeg er ikke sykepleier og jobber ikke med eldre.

Lykke til med oppgaven. (Ble ikke obs på datoen når du sendte innlegget før nå)

Dere er kanskje godt i gang eller ferdige? Kanskje du kan skrive om hva dere har kommet frem til i oppgaven når dere er ferdige?

[Gjest signaturen hanne]

Det er viktig med skille mellom jobb og privatliv, og ikke f.eks. gi klem om personen ikke ønsker det. Man kan f.eks. spørre en eldre om du kan gi ham/henne en klem. Gir en dement person deg klapp på kinnet er det vondt for den demente om du trekker deg unna: den demente forstår ikke hvorfor. Stryking over arm/rygg, klapp på kinn, klem er ok. Ikke klapp på rumpa. Alle har sine egne grenser, og noen vil gjerne gi klem mens andre ikke bryr seg om slikt. Så vi må respektere alle. En dement dame kysset hånda mi her en dag, og sa takk for hjelpen. Av og til kan de gjøre rare ting (si noe merkelig), men det kan en dement. Jeg har f.eks. blitt invitert til å sove på sofaen.. godt ment av den demente. Ikke være for avvisende, om man selv ikke ønsker kroppskontakt avvise på en god måte.