Takk til alle som forsøkte

[Camillas mamma]

...å bidra til å hjelpe Camilla.

Takk de alle som satte pris på henne for den hun var, både i oppgangs- og nedgangstider. Takk til dere som var i begravelsen hennes for å vise henne den siste ære og medfølelse til de som ble igjen.

Jeg har lest mye av det Camilla har skrevet her i over 4 år nå. Det er mye smerte og innimellom også glede. Hun forsøkte å gjøre så godt hun kunne for å hjelpe og støtte andre, selv om hun selv hadde det vondt.

Det virket som om hun hadde planer framover nå med å søke på jobber og å finne en utdanning hun hadde lyst til å gjennomføre. Men som de andre gangene hun har planlagt å takke for seg, så var hun ekstra positiv og optimistisk. Denne gangen gjennomskuet jeg henne ikke, dessverre. Jeg har stoppet henne flere ganger enn jeg vet om selv, skrev hun til meg. Og selv vet jeg om en del ganger.

Jeg vet hun slet og forsøker så godt jeg kan å tro at hun nå har fått den freden hun ønsket seg. Jeg er ikke kristen, men tror at det er noe etterpå og at hun nå virkelig nå er den fineste engelen av alle!

Jeg skulle så gjerne ønske at du kunne forsøkt litt til...men innser at du ikke ønsket det.

Savner deg masse, kjære fine jenta mi, og nå er det bare 10 min til du hadde blitt 20 år.....

*gråter*

[SoriaMoria]

Et sterkt og godt innlegg, Camillas mamma.

Takk for at du vile dele disse tankene med oss.

Tenker på dere

[thinkerbell]

*tenner et lys for milla i natt*

R.I.P my friend.

-bella

[Gjest kondolerer]

Lest mye av det Camilla har skrevet. Veldig fint innlegg skrevet av deg!

Vil bare si kondolerer.

[Sør]

*holder rundt deg*

Sender mine tanker til deg. Og styrke til å fortsette. Ikke gi opp,

*klemmer*

[Singularity]

Man får dessverre ikke med seg alt. :-(

Det er nok mange som har vridd hodet og lurt på om det er noe mer man kunne ha gjort - noe man kunne ha oppdaget og tatt opp med henne.

I ettertid sitter man igjen med tekster som man i lys av senere hendelser tolker mer presist, eller identifiserer som hennes. Etterpåklokskap er en mildt sagt vond følelse.

Men jeg tror de fleste av oss var minst like dårlige til å gjennomskue henne denne gangen.

Hun var et sjeldent godt menneske og hennes bortgang var et stort tap for de av oss som har lært henne å kjenne. Hun var virkelig umistelig.

Takk for at du valgte å dele disse tankene med oss.

[Poetica]

Jeg kan ikke en gang klare å forestille meg det du gjennomgår nå, å miste et barn er det aller verste.

Sender deg mine varmeste tanker og dypeste medfølelse i ditt ufattelige tap.

*klem*

[fiddler0]

Hi,

I can't read, much less write Norwegian very well, so I hope English is ok for now.

You don't know me, but I've known Camilla for 3 1/2 years now. We met online some time after our mutual friend Vilje had died in 2000 - I'm sure some DOLers will remember her.

It was often hard to keep in contact with Camilla because sometimes she wouldn't answer email nor the phone for months at a time. But in June 2002 I visited her at Fekjær, which is one of the most cherished memories I have in my life. When we said goodbye I took the b/w photo which she put on her home page. It turned out to be the only time we ever met IRL, alas. When I was in Norway last year it didn't work out, but she wanted to come down to Europe by interrail this summer and visit me here in Germany, and I'd have later returned her visit. We were both looking forward very much to meeting again.

We've talked on ICQ often, she from her sister's computer, the last time on Feb 20. I even briefly met her sister there once last year by mistake when Camilla had forgotten to log out. Søstre, if you're reading, it breaks my heart.

I deeply regret I couldn't come to the funeral - I don't have the money right now and I knew it too late to get off work for a few days. I hope I can come in summer and visit her grave.

My heartfelt condolences to the family and all who knew her. The world has become much emptier without her.

If you want to write, my address is [email protected].

[Gjest thank you- from a norwegian reader]

Hi,

I can't read, much less write Norwegian very well, so I hope English is ok for now.

You don't know me, but I've known Camilla for 3 1/2 years now. We met online some time after our mutual friend Vilje had died in 2000 - I'm sure some DOLers will remember her.

It was often hard to keep in contact with Camilla because sometimes she wouldn't answer email nor the phone for months at a time. But in June 2002 I visited her at Fekjær, which is one of the most cherished memories I have in my life. When we said goodbye I took the b/w photo which she put on her home page. It turned out to be the only time we ever met IRL, alas. When I was in Norway last year it didn't work out, but she wanted to come down to Europe by interrail this summer and visit me here in Germany, and I'd have later returned her visit. We were both looking forward very much to meeting again.

We've talked on ICQ often, she from her sister's computer, the last time on Feb 20. I even briefly met her sister there once last year by mistake when Camilla had forgotten to log out. Søstre, if you're reading, it breaks my heart.

I deeply regret I couldn't come to the funeral - I don't have the money right now and I knew it too late to get off work for a few days. I hope I can come in summer and visit her grave.

My heartfelt condolences to the family and all who knew her. The world has become much emptier without her.

If you want to write, my address is [email protected].

Thank you for sharing your thoughts.

I did not know Camilla, but often read what she wrote, and i have had her website bookmarked for a long time. Read everything there.

By the way, it was a beatuiful picture of her!

Condolence to everyone around Camilla.

[Gjest pomona]

Kjære mammaen til Camilla

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper.

Det gjør vondt, forferdelig vondt, til trekantens spisser er avslitt og det bare er en kule igjen som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang tid prosessen tar, beror på hva vi har mistet, hvilke resursser vi selv har, og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet.Når du vet at du aldri villet unnvære det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det. Da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

Min dypeste medfølelse i sorgen.

Vennlig hilsen

[firebird1365380441]

Et sterkt og godt innlegg, Camillas mamma.

Takk for at du vile dele disse tankene med oss.

Tenker på dere

Jeg kjente ikke Camilla IRL, men fra nettet.Leste flere av innleggene hennes de siste årene og skjønte at hun slet tungt.

Det var et sjokk å få vite at hun til slutt ikke greide mer, selv om jeg har opplevd at det har endt slik for flere....vondt og smertefullt...Jeg håper Camilla har det bedre der hun befinner seg nå . Hvis det virkelig er et liv etter døden, håper jeg hun har fått det livet hun lengtet etter.

Til dere som er igjen , håper jeg sorgen en dag slipper taket, slik at dere kan gå videre med deres liv, drømmer og framtidsvisjoner.Jeg kan levende forestille meg hvor tungt det må være.Ord sier egentlig så lite...En trøstende klem til deg som er mammaen til Camilla og til resten av familien hennes.

Med vennlig hilsen

[Camillas mamma]

Kjære mammaen til Camilla

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper.

Det gjør vondt, forferdelig vondt, til trekantens spisser er avslitt og det bare er en kule igjen som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang tid prosessen tar, beror på hva vi har mistet, hvilke resursser vi selv har, og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet.Når du vet at du aldri villet unnvære det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det. Da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

Min dypeste medfølelse i sorgen.

Vennlig hilsen

Takk for at veldig innsiktsfullt svar. Beskrivelsen din gir en fin forklaring på det man må igjennom.

Jeg vil også takke alle dere andre som tenker på oss og som savner henne som den gode, fine jenta hun var. Denne dagen har også vært utrolig tung å komme igjennom, for det var denne dagen hun ble født for 20 år siden.

[varna]

Jeg kjente ikke Camilla IRL, men fra nettet.Leste flere av innleggene hennes de siste årene og skjønte at hun slet tungt.

Det var et sjokk å få vite at hun til slutt ikke greide mer, selv om jeg har opplevd at det har endt slik for flere....vondt og smertefullt...Jeg håper Camilla har det bedre der hun befinner seg nå . Hvis det virkelig er et liv etter døden, håper jeg hun har fått det livet hun lengtet etter.

Til dere som er igjen , håper jeg sorgen en dag slipper taket, slik at dere kan gå videre med deres liv, drømmer og framtidsvisjoner.Jeg kan levende forestille meg hvor tungt det må være.Ord sier egentlig så lite...En trøstende klem til deg som er mammaen til Camilla og til resten av familien hennes.

Med vennlig hilsen

NOKO VIL ALLTID LYSA

Noko vil alltid lysa

om svartaste natt fell på - Raudnande blad skal frysa vinteren ventar grå

Kvelden skal sløkke dagen svartaste natta kjem

Lysande sol fell slagen - stjerna skal bli min ven

Kalde og vonde tankar

jagar no lys frå sinn

Likevel bitre sinne

aldri mitt hjarta vinn

For noko vil alltid skine!

Lampe med milde skjær

lyser for stega mine

så eg ser

dit du er...

[Blésha]

Kjære Camillas mamma,

Du kjenner ikke meg, men jeg kjente Camilla godt. Har kjent henne siden jeg begynte her på Doktoronline i 1999, snakket på telefon, mailet, og møttes. Hun var min venn gjennom noe av den tyngste tiden jeg har hatt, og jeg håper at jeg var det samme for henne. Vil gjerne dele noe som min kjære mann skrev om vårt møte med Camilla sommeren 2002:

Jeg kommer alltid til å huske den dagen sommeren 2002 - jeg, min datter og Blesha traff Camilla i Lillehammer.

Jentungen lånte Camilla yndlingskosedyret sitt; og de to lekte med kosedyr i over en time.

Både Camilla og jentungen strålte som nyfødte stjerner da; og senere på kvelden var det vanskelig for dem begge å si adjø.

-------

Vi som kjente henne får minnes de gode stundene - la oss huske den fine sjelen hun var.

[Anki]

Kjære Camillas mamma

Det var et enestående innlegg du skrev her, jeg sitter her med tårer i øynene nå

Jeg kjente ikke Camilla annet enn fra DOL og nattprat, men av det jeg ble kjent med henne så sitter jeg igjen med minnene om ei utrolig flott jente som støttet andre til tross for alt hun hadde å slite med selv.

Nå håper jeg for alt i verden hun har fått fred - at det vonde har sluppet taket.

Vil bare sende hennes nærmeste mine tanker og styrke til å klare dere gjennom en forferdelig vanskelig tid.

Det er nok ikke alltid lett å tolke tegnene - og det er ikke noe dere må bebreide dere selv for. Jeg vet at det garantert er vanskelig, men det er ikke deres skyld.

Det er så ufattelig trist at et så utrolig flott menneske ikke er blant oss mer

Klemmer og varme tanker fra

[AiB]

Til Camillas mamma,

du vet ikke hvem jeg er, men jeg kjennte Camilla godt, ikke så mye herfra, men fra et chatte-sted på nett.

Vi prata masse sammen, og jeg vet hvor tøfft det var for henne på slutten.

Jeg tenker så mye på om jeg kunne gjort noe anderledes, sagt noe annet eller litt mer, som kunne ha gjort en forskjell. Men jeg tror ho hadde bestemt seg, det ble for mye for henne. Jeg skjønner henne så inderlig godt, men alikavel savner jeg henne, ho var en flott jente, med så mye å gi, og det er helt forferdelig at ho ikke er her mer. Helt siden jeg fikk vite det har jeg brennt lys for henne, de brenner hver dag. Det har vært noen tunge dager, og spesielt fordi jeg ikke kunne komme i begravelsen hennes, men med en liten baby er det vanskelig å komme fra.

Tenker på deg, og føler med deg i sorgen.

Her er et dikt jeg skrev like etter at jeg fikk høre om Camilla.

Dear dear Camilla,

I dreaded this for so long

I knew you had such a rough time now

We talked alot

about what you should do now

About what would happen

if you went back to that place

You didn't wanna go back

you felt it was useless

Just being there

over and over

When it didn't help

I respect your choise

You know that

I wanted you to stay

and be here with us

but I see you couldn't go on

anymore

Life was to much

I know

It feels like that alot

I know so well

what you where going through

but we can no longer share it

I can only barely keep going

on my own

It's very empty here

without you

And I miss you so much

You'll always be in my hart

and live on there

always be with me

Love you sweetie

Please take care

Now that you finally found your peace

somewhere better than this

Camilla,

I'll see you again

sometime

Dunno when

But I promise

I'll come when the time is right

Til then, RIP

my dear friend.

- c

[Gjest fiddler/Jürgen]

Til Camillas mamma,

du vet ikke hvem jeg er, men jeg kjennte Camilla godt, ikke så mye herfra, men fra et chatte-sted på nett.

Vi prata masse sammen, og jeg vet hvor tøfft det var for henne på slutten.

Jeg tenker så mye på om jeg kunne gjort noe anderledes, sagt noe annet eller litt mer, som kunne ha gjort en forskjell. Men jeg tror ho hadde bestemt seg, det ble for mye for henne. Jeg skjønner henne så inderlig godt, men alikavel savner jeg henne, ho var en flott jente, med så mye å gi, og det er helt forferdelig at ho ikke er her mer. Helt siden jeg fikk vite det har jeg brennt lys for henne, de brenner hver dag. Det har vært noen tunge dager, og spesielt fordi jeg ikke kunne komme i begravelsen hennes, men med en liten baby er det vanskelig å komme fra.

Tenker på deg, og føler med deg i sorgen.

Her er et dikt jeg skrev like etter at jeg fikk høre om Camilla.

Dear dear Camilla,

I dreaded this for so long

I knew you had such a rough time now

We talked alot

about what you should do now

About what would happen

if you went back to that place

You didn't wanna go back

you felt it was useless

Just being there

over and over

When it didn't help

I respect your choise

You know that

I wanted you to stay

and be here with us

but I see you couldn't go on

anymore

Life was to much

I know

It feels like that alot

I know so well

what you where going through

but we can no longer share it

I can only barely keep going

on my own

It's very empty here

without you

And I miss you so much

You'll always be in my hart

and live on there

always be with me

Love you sweetie

Please take care

Now that you finally found your peace

somewhere better than this

Camilla,

I'll see you again

sometime

Dunno when

But I promise

I'll come when the time is right

Til then, RIP

my dear friend.

- c

AiB, thank you so much for your post. I don't know who you are either, maybe I know you under a different nick (not from here though), but if you want to write, I'd appreciate it. ([email protected])

Your thoughts reflect so well my own. I too am thinking all the time what I could've done or said differently, what more I could've said, how to make a difference that would've mattered in the end. And it's so very painful to come up with *answers* even; in my mind I'm talking with her, writing her, once more I love you, as if I hadn't meant it every time with all my heart, as had she, I know. (I can't deny a feeling of guilt either, even though she, as I know her, would've been the first to contradict me in that. According to her it was all her own fault, and that was the point I could've never disagreed more with her.) Nobody knows if those tormenting answers are real at all though, or just a product of human tendency to think highly of themselves, a self-deception. You seem to think the latter, and to hear your voice, as someone who apparently also knew her very well, is consoling in a small way. Like you, I understand her well, having been there myself, and the thought of her having found peace and release from her pain now forever is a small consolation, too, but that doesn't take away an inch of the pain of losing her. And I trust she would understand that, too, having been there herself more than once.

I miss her so much. She meant the world to me.

[AiB]

AiB, thank you so much for your post. I don't know who you are either, maybe I know you under a different nick (not from here though), but if you want to write, I'd appreciate it. ([email protected])

Your thoughts reflect so well my own. I too am thinking all the time what I could've done or said differently, what more I could've said, how to make a difference that would've mattered in the end. And it's so very painful to come up with *answers* even; in my mind I'm talking with her, writing her, once more I love you, as if I hadn't meant it every time with all my heart, as had she, I know. (I can't deny a feeling of guilt either, even though she, as I know her, would've been the first to contradict me in that. According to her it was all her own fault, and that was the point I could've never disagreed more with her.) Nobody knows if those tormenting answers are real at all though, or just a product of human tendency to think highly of themselves, a self-deception. You seem to think the latter, and to hear your voice, as someone who apparently also knew her very well, is consoling in a small way. Like you, I understand her well, having been there myself, and the thought of her having found peace and release from her pain now forever is a small consolation, too, but that doesn't take away an inch of the pain of losing her. And I trust she would understand that, too, having been there herself more than once.

I miss her so much. She meant the world to me.

Just mailed you.

Hit me back.

[Nedia]

jeg kjenner ikke deg

jeg kjente camilla litt via her på dol og ed.

jeg kjenner elisabeth veldig godt.

var i begravelsen

det spiller vel ingen rolle, vi var noen her ifra (dol) som kjøpte en blomst og skrev et kort, et kort av en engel, for det er det camilla er/var

tenker mye på hvordan du har det.... hvordan det må være å ha mistet datra si på den måten

det har fått meg til å tenke

kondolerer