så fryktelig lei meg

[Gjest cerruti 1881]

Psykiateren min skal flytte langt, langt vekk. Det ble visst bestemt fort, og jeg fikk beskjeden i dag som også ble min siste time hos han. 1,5 år med jevnlig terapi..., og så plutselig bråstopp... Får aldri mer snakke med han, eller se han igjen.... Er i fullstendig oppløsning. Tar valium og går rundt og smågråter. Tårene begynte å trille idet jeg gikk ut av byggningen... Og jeg som likte han så utrolig godt, og følte meg helt avhengig av de faste timene. Det var et fast holdepunkt, noe å se frem til, et lite lyspunkt i en ellers mørk depresjonshverdag.

Nå står jeg uten terapeut, og er mer på bunnen enn jeg noensinne har vært. Den lille tryggheten midt oppe i dette forferdelige, er for alltid borte... Klarer ikke annet enn å gråte og gråte.. Det her itillegg til alt annet, blir bare alt for mye..

[Gjest pomona]

Uff. Det var fryktelig dumt. Jeg forstår at dette ikke er en god situasjon å havne i. Har panikk for det selv. Kan han anbefale noen som han vet vil fortsette arbeidet som dere har begynt på? Ønsker deg lykke til og håper at det ordner seg for deg.

[Bugge1365380662]

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv for et par år siden. Når han fortalte meg det brast jeg i gråt for første gang hos ham. Jeg hadde brukt så mye krefter på å bli trygg på ham, og jeg var ikke i det hele tatt klar for å avslutte kontakten. Gikk ut i bilen og hylskrek, fikk dyp angst, trodde jeg skulle klikke. Jeg hadde lidd i helsevesenet i så mange år før jeg traff denne mannen, også gjorde han meg litt trygg, for så å forlate meg igjen. Den første uken gråt jeg som om det hadde vært dødsfall i familien.Når jeg var ute og gikk ville jeg bare hjem og ligge i fosterstilling i senga. Det var som en smerte å ha kroppen utstrakt.

Jeg er så lei meg på dine vegne. Min psykiater overlot meg ikke til meg selv, og jeg kan ikke tenke meg at din vil gjøre det heller. Min anbefalte og fikk meg inn hos en kollega han mente kunne fullføre det vi hadde begynt på. Jeg var jo kastet ut midt i en prosess. Det var tøft i begynnelsen, men etter kanskje et halvt år begynte ting å komme seg. Noe positivt kom det ut av det for mitt vedkommende. De er begge kloke menn,og tilfører meg ulike ting.

Det er et stort ansvar å gå inn i en terapeutrolle, og psykiateren min sa at han hadde tenkt igjennom hver enkelt pasient, og om han trodde hans flytting kom til å gå bra. Hvis ikke han trodde det sa han at han ville utsatt flyttingen.

Si til terapeuten din at hun på bakgrunn av kunnskaper om deg som person, må finne enannen psykiater som passer deg. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Dette skjærer meg virkelig i marg og ben. Fortell hvordan det går i dagene som kommer hvis du orker,så skal vi hjelpe deg så godt vi kan.

[Gjest har vært der]

Føler med deg. Det er en vond situasjon. Var borti noe lignende for etpar år siden da min psykiater "plutselig" skulle reise vekk for å jobbe ved et sykehus i en annen landsdel. Var helt fra meg, da jeg hadde gått hos h*n jevnlig over mange år.

Heldigvis kom "min" tilbake etter et år. Så jeg var heldig sånn.

Det er vondt å "miste" noen som står nær følelsesmessig, men med tiden til hjelp vil ting bli bedre. Du blir sterkere av det og skjønner etterhvert at du faktisk ikke er så avhengig som du tror. Og kanskje du er heldig etterhvert å finne en annen som du kan komme godt overens med.

Lykke til videre.

[Gjest cerruti 1881]

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv for et par år siden. Når han fortalte meg det brast jeg i gråt for første gang hos ham. Jeg hadde brukt så mye krefter på å bli trygg på ham, og jeg var ikke i det hele tatt klar for å avslutte kontakten. Gikk ut i bilen og hylskrek, fikk dyp angst, trodde jeg skulle klikke. Jeg hadde lidd i helsevesenet i så mange år før jeg traff denne mannen, også gjorde han meg litt trygg, for så å forlate meg igjen. Den første uken gråt jeg som om det hadde vært dødsfall i familien.Når jeg var ute og gikk ville jeg bare hjem og ligge i fosterstilling i senga. Det var som en smerte å ha kroppen utstrakt.

Jeg er så lei meg på dine vegne. Min psykiater overlot meg ikke til meg selv, og jeg kan ikke tenke meg at din vil gjøre det heller. Min anbefalte og fikk meg inn hos en kollega han mente kunne fullføre det vi hadde begynt på. Jeg var jo kastet ut midt i en prosess. Det var tøft i begynnelsen, men etter kanskje et halvt år begynte ting å komme seg. Noe positivt kom det ut av det for mitt vedkommende. De er begge kloke menn,og tilfører meg ulike ting.

Det er et stort ansvar å gå inn i en terapeutrolle, og psykiateren min sa at han hadde tenkt igjennom hver enkelt pasient, og om han trodde hans flytting kom til å gå bra. Hvis ikke han trodde det sa han at han ville utsatt flyttingen.

Si til terapeuten din at hun på bakgrunn av kunnskaper om deg som person, må finne enannen psykiater som passer deg. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Dette skjærer meg virkelig i marg og ben. Fortell hvordan det går i dagene som kommer hvis du orker,så skal vi hjelpe deg så godt vi kan.

Tusen, tusen takk for svar. Som deg, Bugge, reagerer jeg som om det gjaldt dødsfall. Det er så forferdelig vondt inni kroppen. Har bare lyst til å legge meg, og aldri mer stå opp. Behandleren min har vært som en klippe.. Nå er det bare grov, svart, kald sjø, hvor jeg så vidt greier å holde hodet over vannet..

Det skjedde så raskt. Kanskje taklet det bedre, hvis jeg hadde vært informert en stund. Da kunne vi sammen lagt en plan og muligens funnet en ny behandler til meg. Nå sitter jeg her med en liste med ukjente navn, og må altså ordne alt selv. Trenger terapi nå mer enn noen gang... Orker bare ikke tanken på å bli informert om lange ventelister hos ukjente behandlere. Jeg har jo allerede stått i kø, og er langt fra ferdig med behandlingen.. Forbanna drittliv..

Begynner å bli sint og nå.. Føler meg "kastet på gaten." Det burde vel være noen som kunne finne en ny behandler til oss som blir rammet av dette. Tror rett og slett at jeg ikke har styrke til å begynne på`n igjen et nytt sted. Makter ikke å prøve å finne meg en behandler engang.

Jeg har tenkt på psykiateren min hver dag det siste 1,5 året. Skrevet og forberedt meg til timer. Snakket og snakket... Alt er likevel bortkastet nå når vi må bryte opp på denne måten. Har vært kjempe glad i den rollen han har hatt i mitt liv.

Vet ikke hvorfor jeg sitter og skriver, jeg.. Er bare så deprimert at jeg knapt orker å holde hodet oppe. Like greit å sluke noen beroligende, for så begrave seg i dyna.........

[frosken]

Tusen, tusen takk for svar. Som deg, Bugge, reagerer jeg som om det gjaldt dødsfall. Det er så forferdelig vondt inni kroppen. Har bare lyst til å legge meg, og aldri mer stå opp. Behandleren min har vært som en klippe.. Nå er det bare grov, svart, kald sjø, hvor jeg så vidt greier å holde hodet over vannet..

Det skjedde så raskt. Kanskje taklet det bedre, hvis jeg hadde vært informert en stund. Da kunne vi sammen lagt en plan og muligens funnet en ny behandler til meg. Nå sitter jeg her med en liste med ukjente navn, og må altså ordne alt selv. Trenger terapi nå mer enn noen gang... Orker bare ikke tanken på å bli informert om lange ventelister hos ukjente behandlere. Jeg har jo allerede stått i kø, og er langt fra ferdig med behandlingen.. Forbanna drittliv..

Begynner å bli sint og nå.. Føler meg "kastet på gaten." Det burde vel være noen som kunne finne en ny behandler til oss som blir rammet av dette. Tror rett og slett at jeg ikke har styrke til å begynne på`n igjen et nytt sted. Makter ikke å prøve å finne meg en behandler engang.

Jeg har tenkt på psykiateren min hver dag det siste 1,5 året. Skrevet og forberedt meg til timer. Snakket og snakket... Alt er likevel bortkastet nå når vi må bryte opp på denne måten. Har vært kjempe glad i den rollen han har hatt i mitt liv.

Vet ikke hvorfor jeg sitter og skriver, jeg.. Er bare så deprimert at jeg knapt orker å holde hodet oppe. Like greit å sluke noen beroligende, for så begrave seg i dyna.........

Kanskje du skal bestille en time hos fastlegen din og fortelle hva som har skjedd, og spørre om vedkommende har noen forslag til deg?

Enig i at det er spesielt at behandling avsluttes så brått uten at det er ordnet med viderehenvisning.

[Bugge1365380662]

Tusen, tusen takk for svar. Som deg, Bugge, reagerer jeg som om det gjaldt dødsfall. Det er så forferdelig vondt inni kroppen. Har bare lyst til å legge meg, og aldri mer stå opp. Behandleren min har vært som en klippe.. Nå er det bare grov, svart, kald sjø, hvor jeg så vidt greier å holde hodet over vannet..

Det skjedde så raskt. Kanskje taklet det bedre, hvis jeg hadde vært informert en stund. Da kunne vi sammen lagt en plan og muligens funnet en ny behandler til meg. Nå sitter jeg her med en liste med ukjente navn, og må altså ordne alt selv. Trenger terapi nå mer enn noen gang... Orker bare ikke tanken på å bli informert om lange ventelister hos ukjente behandlere. Jeg har jo allerede stått i kø, og er langt fra ferdig med behandlingen.. Forbanna drittliv..

Begynner å bli sint og nå.. Føler meg "kastet på gaten." Det burde vel være noen som kunne finne en ny behandler til oss som blir rammet av dette. Tror rett og slett at jeg ikke har styrke til å begynne på`n igjen et nytt sted. Makter ikke å prøve å finne meg en behandler engang.

Jeg har tenkt på psykiateren min hver dag det siste 1,5 året. Skrevet og forberedt meg til timer. Snakket og snakket... Alt er likevel bortkastet nå når vi må bryte opp på denne måten. Har vært kjempe glad i den rollen han har hatt i mitt liv.

Vet ikke hvorfor jeg sitter og skriver, jeg.. Er bare så deprimert at jeg knapt orker å holde hodet oppe. Like greit å sluke noen beroligende, for så begrave seg i dyna.........

Kjære deg ! Håpte og høre fra deg igjen. Også med meg skjedde det helt brått, som lyn fra klar himmel. Jeg tenker ofte på terapi som å kaste seg modig og frivillig ut på dypt, mørkt hav. Og den eneste grunnen til at jeg turte å gjøre det var tanken på at jeg hadde en livline rundt meg, og i enden av den stod psykiateren min. Også slipper han linen.Og jeg er alene tilbake. Følte meg så sviktet, fordi han visste hvor fantastisk vanskelig det hadde vært for meg og åpne opp for ham. Han betydde uendelig mye for meg. Ikke på en "usunn" måte. Det var bare at jeg var på det stadiet i terapiprosessen.Jeg ble også rasende på ham. Ikke helt med det samme ,men det kom etter noen dager. Må virkelig terapeuten din reise så fort at han ikke kan gjøre noe for å få deg inn hos en annen? Den "nye" psykiateren min har over 2 års venteliste, men jeg ble jo prioritert foran andre fordi jeg var i gang med en prosess. 2 mnd tok det. Jeg vil si deg at det du har vært igjennom i terapien til nå er ikke bortkastet. Og du må for all del ikke gi opp tanken på å fortsette i terapi.Jeg sverger at jeg trodde det var verdens undergang, men det gikk bedre enn jeg trodde til slutt. Bruk oss her inne mye nå i denne tøffe perioden.Jeg tror nemlig at det for mange mennesker ikke er så lett og skjønne hvor tøft dette kan være .

Varm hilsen fra bugge.( fælt nick eller hva)

[Gjest cerruti 1881]

Kjære deg ! Håpte og høre fra deg igjen. Også med meg skjedde det helt brått, som lyn fra klar himmel. Jeg tenker ofte på terapi som å kaste seg modig og frivillig ut på dypt, mørkt hav. Og den eneste grunnen til at jeg turte å gjøre det var tanken på at jeg hadde en livline rundt meg, og i enden av den stod psykiateren min. Også slipper han linen.Og jeg er alene tilbake. Følte meg så sviktet, fordi han visste hvor fantastisk vanskelig det hadde vært for meg og åpne opp for ham. Han betydde uendelig mye for meg. Ikke på en "usunn" måte. Det var bare at jeg var på det stadiet i terapiprosessen.Jeg ble også rasende på ham. Ikke helt med det samme ,men det kom etter noen dager. Må virkelig terapeuten din reise så fort at han ikke kan gjøre noe for å få deg inn hos en annen? Den "nye" psykiateren min har over 2 års venteliste, men jeg ble jo prioritert foran andre fordi jeg var i gang med en prosess. 2 mnd tok det. Jeg vil si deg at det du har vært igjennom i terapien til nå er ikke bortkastet. Og du må for all del ikke gi opp tanken på å fortsette i terapi.Jeg sverger at jeg trodde det var verdens undergang, men det gikk bedre enn jeg trodde til slutt. Bruk oss her inne mye nå i denne tøffe perioden.Jeg tror nemlig at det for mange mennesker ikke er så lett og skjønne hvor tøft dette kan være .

Varm hilsen fra bugge.( fælt nick eller hva)

Er så utrolig glad for svar fra dere alle. Nå er jeg der igjen hvor dette forumet er grunnen til jeg står opp...

Hvis noen av dere gidder å svare, har jeg skrevet et nytt innlegg lenger opp...

1000 takk igjen for støtten.