Bruddstykker av sannheten

[Vitki]

Klokka er sent, det er da de store tankene skal komme, er det ikke? Stille lister de seg frem fra et lett forvirret indre, sløret av tretthet.

Jeg vurderte faktisk og bare gi dere sannheten, den hele og fulle altså, men jeg fant ut at det ville kanskje bli litt i overkant. Likevel tenkte jeg kanskje skulle komme med en viss selvutlevering, blotte et par potensielt sårbare punkter. Om det i det hele tatt vil fungere har jeg ingen anelse om.

Så sitter jeg her da, i en 18m2 hybel på Vinderen, ganske ålreit hybel, ålreite møbler, ålreite ting, men det er tomt, fryktelig tomt. Klokka er 02:21, så hva kan jeg egentlig forvente av selskap. Likefullt er det tomt, ensomt. Begynner å bli litt for vant til denne ensomheten, greier nesten å leve med den. Men likevel ikke. Jada, jeg har venner, sier de. Jo, seriøst jeg har venner. Jeg har to stykker som virkelig betyr utrolig mye for meg, to jeg kan prate om alt, virkelig fortelle mye av sannheten, men aldri alt, for da ville de kanskje se meg som den jeg virkelig er. Ustrukturert, lat, egoistisk, stillestående. Regningshaugen er igjen økende i størrelse, greier ikke å betale de, ikke fordi jeg ikke har råd, greier det bare ikke. De forteller meg at de kanskje vet hvorfor, hvorfor jeg er ensom, deprimert, ustrukturert, lat. De forteller meg at bare jeg bestiller avtale hos legen min, og får han til å videresende meg til en utredning hos psykolog, da kan det hende jeg får hjelp med probleme mine. Men jeg greier ikke å bestille avtale hos legen min.

Jeg er lei av å lyve, lei av å lyve for meg selv. Dog likefullt lyver jeg, orker ikke å se hvordan livet mitt faktisk ser ut, orker ikke. Vil ikke se rotet, vil ikke se alkoholinntaket som bare øker, vil ikke se hvordan livet mitt sakte men sikkert forfaller. Jeg orker ikke! Ikke alene..

Jeg har ikke hatt et meningsfyllt forhold på over et år, bare midlertidige fysiske øyeblikk. Er lei av å bli brukt som en innfallsport til noe "nytt og spennende", en innfallsport til en verden jeg ikke en gang er innbygger av. Dog det er kanskje vanskelig å forstå, jeg ser jo slik og slik ut, da må det jo være sånn.

Kan jeg ikke vær så snill å få treffe noen som verdsetter meg, og blir glad i meg ikke bare til tross for alle feil og mangler, men faktisk blir glad i hele meg inkludert alt dette. Kanskje har jeg allerede møtt denne "noen", men bare ikke greid å se at de er det.

[Gjest Sara3]

Hei! Dette hørtes ut som sent-på-natten-og-alt-er-kjipt-tanker - mener ikke å nedvurdere det du føler, men er det bedre i dagslys? Noen ganger bør man bare fortelle hodet sitt at det må stoppe, tankene blir så negative og fører egentlig ingensteds hen. I begynnelsen av innlegget ditt sa du at du hadde venner som stilte opp for deg, men at du var redd de skulle bli kjent med den du føler er den "egentlige" deg. For det første vet nok vennene dine for lengst hvem som er den "egentlige" deg, og de vil kjenne deg allikevel. For det andre er det vanskelig å få den ene nære som du spør etter på slutten av innlegget, så lenge du misliker den "egentlige" deg så mye at du føler du må skjule deg selv for dine venner. Lik deg selv litt bedre! Det er muligens ikke en trøst, men slik er vi alle - litt dårlige, for det meste helt ok.

Bestem deg for om du vil snakke med legen din - dersom du trenger det, gjør det - hvis ikke, legg det fra deg og ikke la det plage deg at du ikke tar kontakt. Kanskje du egentlig føler at det ikke er det du trenger.

:-) Sara

[Vitki]

Hei! Dette hørtes ut som sent-på-natten-og-alt-er-kjipt-tanker - mener ikke å nedvurdere det du føler, men er det bedre i dagslys? Noen ganger bør man bare fortelle hodet sitt at det må stoppe, tankene blir så negative og fører egentlig ingensteds hen. I begynnelsen av innlegget ditt sa du at du hadde venner som stilte opp for deg, men at du var redd de skulle bli kjent med den du føler er den "egentlige" deg. For det første vet nok vennene dine for lengst hvem som er den "egentlige" deg, og de vil kjenne deg allikevel. For det andre er det vanskelig å få den ene nære som du spør etter på slutten av innlegget, så lenge du misliker den "egentlige" deg så mye at du føler du må skjule deg selv for dine venner. Lik deg selv litt bedre! Det er muligens ikke en trøst, men slik er vi alle - litt dårlige, for det meste helt ok.

Bestem deg for om du vil snakke med legen din - dersom du trenger det, gjør det - hvis ikke, legg det fra deg og ikke la det plage deg at du ikke tar kontakt. Kanskje du egentlig føler at det ikke er det du trenger.

:-) Sara

Så absolutt sent på natten, ting er mørkt osv. Dog jeg står likevel fullt ut for alt som er skrevet der. Det er et midlertidig bilde av hvordan ting tidivs føles. For ting er kjipt, er dritt lei av å være alene, er dritt lei av å ikke hverken greie å betale regningene mine eller kontakte lege. Selv når jeg sitter her og skriver at jeg ikke greier å kontakte lege finner hodet mitt på grunner til å utsette det til etterpå, imorgen. Men jeg vil virkelig ha hjelp, kanskje greier jeg til slutt å oppsøke hjelp, kanskje ikke.

Angående venner så skal jeg så absolutt ikke påstå at de ikke kjenner meg, dog det er likevel bruddstykker av meg som de ikke kjenner (dette tror jeg gjelder alle mellom-menneskelige forhold, kjenner alle seg selv fullstendig?), disse bruddstykkene er mye av de tingene jeg sliter med. Ikke fordi jeg er redd for å bli mislikt. Nei, det er som tidligere nevnt det faktum at jeg er uhorvelig lei av å være deprimert, ensom og ustrukturert. Disse tre har en tendens til å danne en slags ond trekant rundt meg.

Hmm.. dette ble forferdelig rotete, kanskje var det likevel noe fornuft og få ut av det.

Det var uansett godt og få den såkallte "sent-på-natten-og-alt-er-kjipt-tanken" ut i ord igår, og kanskje vil det føre meg videre et eller annet sted.

[Gjest Sara3]

Så absolutt sent på natten, ting er mørkt osv. Dog jeg står likevel fullt ut for alt som er skrevet der. Det er et midlertidig bilde av hvordan ting tidivs føles. For ting er kjipt, er dritt lei av å være alene, er dritt lei av å ikke hverken greie å betale regningene mine eller kontakte lege. Selv når jeg sitter her og skriver at jeg ikke greier å kontakte lege finner hodet mitt på grunner til å utsette det til etterpå, imorgen. Men jeg vil virkelig ha hjelp, kanskje greier jeg til slutt å oppsøke hjelp, kanskje ikke.

Angående venner så skal jeg så absolutt ikke påstå at de ikke kjenner meg, dog det er likevel bruddstykker av meg som de ikke kjenner (dette tror jeg gjelder alle mellom-menneskelige forhold, kjenner alle seg selv fullstendig?), disse bruddstykkene er mye av de tingene jeg sliter med. Ikke fordi jeg er redd for å bli mislikt. Nei, det er som tidligere nevnt det faktum at jeg er uhorvelig lei av å være deprimert, ensom og ustrukturert. Disse tre har en tendens til å danne en slags ond trekant rundt meg.

Hmm.. dette ble forferdelig rotete, kanskje var det likevel noe fornuft og få ut av det.

Det var uansett godt og få den såkallte "sent-på-natten-og-alt-er-kjipt-tanken" ut i ord igår, og kanskje vil det føre meg videre et eller annet sted.

Hei igjen! Som sagt, mente ikke å nedvurdere følelsene dine! Håper du får orden på ting - lykke til!

Sara

[frosken]

Hei! Dette hørtes ut som sent-på-natten-og-alt-er-kjipt-tanker - mener ikke å nedvurdere det du føler, men er det bedre i dagslys? Noen ganger bør man bare fortelle hodet sitt at det må stoppe, tankene blir så negative og fører egentlig ingensteds hen. I begynnelsen av innlegget ditt sa du at du hadde venner som stilte opp for deg, men at du var redd de skulle bli kjent med den du føler er den "egentlige" deg. For det første vet nok vennene dine for lengst hvem som er den "egentlige" deg, og de vil kjenne deg allikevel. For det andre er det vanskelig å få den ene nære som du spør etter på slutten av innlegget, så lenge du misliker den "egentlige" deg så mye at du føler du må skjule deg selv for dine venner. Lik deg selv litt bedre! Det er muligens ikke en trøst, men slik er vi alle - litt dårlige, for det meste helt ok.

Bestem deg for om du vil snakke med legen din - dersom du trenger det, gjør det - hvis ikke, legg det fra deg og ikke la det plage deg at du ikke tar kontakt. Kanskje du egentlig føler at det ikke er det du trenger.

:-) Sara

Godt skrevet :-)

[Gjest mann_i_oslo]

Gud elsker alle, jeg vil gjerne møte deg

[Vitki]

Gud elsker alle, jeg vil gjerne møte deg

Hvorfor vil du møte meg?

uansett så kan jeg kontaktes på [email protected] (det gjelder alle, er glad i å utveksle mailer, er en god dempende effekt i forhold til ensomheten)