Sjalusi

[riche]

Hei,

jeg er ei jente på 29 år, som i lengte tid har slitt med sjalusi. Første gangen jeg innrømmer dette for noen. Men jeg tror det er det jeg er. Jeg har ei 7 år yngre søster, som får alt. I alle år har jeg måttet jobbe for nesten alt jeg skulle ha utenom det jeg fikk av mamma og pappa. Men da søster'n kom til verden, fikk hun alt. jeg har aldri hatt så mye som et "merke-plagg", men det har søster'n. Jeg fikk meg kjæreste som 15 åring, som nesten ikke slapp inn hjemme. Han er bare 3 år eldre enn meg, så aldersforskjellen er ikke stor. Hjemme hos han ble jeg tatt i mot med åpne armer, og synes hans behandling av mine foreldre, særlig mamma var kjempe vond. Og ikke minst det var litt flaut. Søster'n fikk kjæreste som 17 åring, men han er 13 år eldre enn henne.

jeg er gift med mannen jeg traff som 15 åring og vi har det veldig bra. Vi har i mange år prøvd å få barn, men ikke klart det. Men nå får vi hjelp. SÅ dette skal vi løse. men for 3 uker siden kom søster'n og fortalte at hun var gravid. Typisk. Ikke slitt noen gjennom hele livet. hatt foreldre som har sydd puter under armene på henne, og tillegg blir hun gravid på første forsøk. Ingen i min familie har brydd seg om det jeg og min mann går gjennom. Det er ingen som spør hvordan jeg har det. Bare hvordan vi har det. Hvordan min mann har det? hvordan vår hund har det? og hvordan det står til med sv.mor? Men aldri meg. Søster'n får alt av oppmerksom het. hva kan jeg gjøre for å bli kvitt denne følelsen?? Igår snakket jeg med mamma og da fikk jeg sagt at de kanskje fikk det bedre hvis vi kuttet all kontakt. Og det har jeg tenkt til å prøve på.

Hva gjør jeg??

-fortvilet-

[Kizza1365380506]

Det er vanskelig når du sliter med slike følelser. Jeg er i den omvendte situasjonen. Jeg er den yngste og mest bortskjemte. Men det er ikke så gale som hos dere, tror jeg. Men det er ofte slik at når det første barnet blir født så har ikke foreldre så god råd og så god erfaring med barn. Da kan man bli litt unødvendig streng. Når så minstemann kommer så har økonomien blitt bedre og man har utvilsomt mer erfaring. Da føler ofte den eldste at h*n er blitt urettferdig behandlet. Nå sier ikke jeg at det er slik hos dere selvfølgelig. Og uansett er følelsen vond for deg og den må jo bearbeides.

Kanskje du også er av den sterke typen, slik at alle tar det for gitt at du klarer alt selv. Det er selvfølgelig helt feil å tenke slik, men det er veldig lett å gjøre det.

Å ikke ha kontakten med familien en periode kan jo være en løsning. En annen er kanskje å sette seg ned å snakke. Be foreldrene dine tenke over hvordan det kan ha seg at du det er blitt slik. Forklar dem hvordan du føler det.Men det er jo viktig å ikke klandre dem for da kommer de i forsvarsposisjon og da kan det være vanskelig å føre en fornuftig samtale.

Mvh

[tilmet]

Hei! Jeg har en eldre søster, og hun føler det slik som du gjør - at hun er blitt dårligere behandlet og at jeg er så heldig som får alt. Det er utrolig ødeleggende for forholdet vårt, og ikke minst opplever jeg det som urettferdig. Hun husker bare det som bekrefter følelsene hennes, hun glemmer alt det som har vært vanskelig for meg. Og hvordan kan hun vite hva jeg synes om livet og tilværelsen? Kanskje hun ikke ville vært så misunnelig dersom hun visste mer, men vennskap mellom oss er nærmest umulig. Hun blir ofte sur og virker som hun leter etter gale ting med meg. Det jeg prøver å si, er at det er vel ikke så lett som det ser ut å være lillesøster heller. Søsteren din kan være en venninne og en ressurs for deg, men da må du la henne være det. Og la foreldrene dine få en sjanse - hva sa moren din da du konfronterte henne med følelsene dine? Var hun enig?

Håper dette ordner seg for deg!