Er jeg "gal"? (i mangel av noe bedre..)

[Gjest et annet nick]

Hei!

Dette er vel kanskje ikke et kjempestort problem lengre, men jeg vil gjerne høre andres vurderinger av det jeg skal forklare.

Jeg har alltid vært ganske sjenert og vanskelig å komme inn på, særlig i barne/ungdomsårene. Allikevel hadde jeg en utrolig flott oppvekst. Jeg hadde 2-3 veldig gode venner, skolen gikk greit (det er jo alltid noe..:-), jeg fikk min første kjæreste i 6-7 klasse, og alt var egentlig normalt. Nesten hele det første året på ungdomsskolen gikk også rimelig greit. De to siste årene ble et helvete. Det begynte smått med noen kommentarer og slengbemerkninger fra "de kule" gutta. Jeg la på meg litt i løpet av ungdomsskolen, og dette ble grunnlag for et par lite flatterende kallenavn. Jeg vil ikke nevne spesielle insidenter eller gå dypere inn på det, men disse jevnlige bemerkningene gjorde at jeg etterhvert fikk endel fobier som gjaldt skolen. Jeg var sent ute fysisk, og sammen med vektøkningen og et par bemerkninger i dusjen, ble dette et så stort problem at jeg fikk angst for dusje sammen med klassekameratene. Jeg fant på unnskyldninger for å slippe å ha gym, og hver uke uten var vidunderlig.

Ved et par anledninger grein jeg så snørr og tårer rant for å overbevise muttern at jeg hadde så store problemer med beina at hun måtte skrive melding slik at jeg fikk slippe gymen. Slik var det faktisk de 2 siste årene, helt til jeg fikk vitnemålet (som ikke egner seg på trykk).

Det jeg lurer på, er om det er disse årene på ungdomsskolen som har vært hovedgrunne til den jeg er idag.

Pr. idag har jeg ingen venner. Jeg jobber 2-5 dager i uka. Resten av tiden sitter jeg som regel ved dataen eller TV'en. Jeg har ikke noe sosialt nettverk av noe slag, bare tanken på å gjøre noe med det gir meg oppgitthet. Kan telle på én hånd jenter jeg har s n a k k e t med de siste 5-6 årene. Noen dager savner jeg nærhet fra mennesker utenom familien. En kjæreste, en god venn. Mens andre dager priser jeg meg lykkelig over at jeg er min egen herre, og jeg har etterhvert skapt et virkelighetsbilde som gjør at jeg kan fungere i den tilværelelsen jeg lever i. Det innebærer at jeg må se på mennesket på en litt annen måte enn andre. Altså, jeg prøver å se meg selv og mitt levesett som den "rette" måten å være/leve på, eller i hvert fall like god som alle andres. Noen ganger føler jeg meg bra ved å tenke sånn. Jeg føler på en måte at "jeg har skjønt det. Alle andre famler fortsatt i blinde"

Andre ganger får jeg et behov for nærhet igjen. Men jeg klarer å fortrenge det.

Hmm...nå har jeg vel i hvert fall fått ut hovedessensen i hva jeg ville si.

Men, altså, hvordan ser dette ut for utenforstående? Virker det helt absurd? Er det meg som har problemer? Er jeg bare annerledes? Lever jeg i en illusjon?

Takker for svar

Gutt 21

[Gjest tod]

Jeg syns du beskriver situasjonen din med en ganske stor grad av selvinnsikt. Du kunne skrevet at du har funnet den rette måten å leve på, mens alle andre tar feil - men du tar høyde for at dette er en slags forsvarsmekanisme hos deg, en form for å slå seg til ro med tilværelsen slik den er.

For meg høres det ut som du er ensom og savner kontakt med andre utafor familien, både gutter og jenter. Du sier at du ikke har noe sosialt nettverk og at bare tanken på å gjøre noe med det gjør deg oppgitt. Hvorfor? Vekker det angst, f.eks. fordi du er redd for å bli avvist, eller er det fordi du mangler tiltakslyst, ikke orker? Begge deler?

For øvrig virker du ikke gal i det hele tatt. Jeg syns det virker sannsynlig at mobbingen du opplevde på ungdomsskolen har gitt deg en knekk i selvtilliten som har gjort det vanskelig for deg i sosiale sammenhenger, noe som igjen kanskje har ført til at du har blitt deprimert. Men jeg ville formulert meg litt annerledes enn du gjør: jeg tror ikke dette er årsaken til den du _er_ i dag, men heller til _situasjonen_ du er i. Jeg tror ikke man blir en annen person av mobbing, men jeg tror det kan føre til vanskeligheter på en del områder.

Spørsmålet er vel hva du kan gjøre med dette. Jeg tenker at en kilde til sosialt nettverk kan være folkene på jobben, hvis de er ok. Kanskje kunne du øve på å være mer sosial på jobben, delta mer i samtaler eller lignende, slik at du ble bedre kjent med folk der. Men dette er bare et eksempel, jeg veit for lite om situasjonen din til å si noe om hva som kan være fornuftige praktiske tiltak.

Her er en link til en meget omfattende online selvhjelpsbok som beskriver en rekke teknikker for å få bedre sosiale ferdigheter, selvtillit osv:

http://www.mentalhelp.net/psyhelp/?PHPSESSID=9cb9ce288e4f1ca37f79fcdd695859e2

Hvis du over tid opplever at du har så mye angst for sosiale situasjoner/og eller er for deprimert eller tiltaksløs til å orke, ville jeg vurdert å gå til fastlegen og få henvisning til psykolog, var jeg deg. Det kan hjelpe deg til å endre tanke- og handlingsmønstre, samt bearbeide mobbingen du har opplevd, som du helt sikkert har mange smertefulle følelser knytta til.

Jeg ønsker deg lykke til.

[Gjest diary]

Kjære deg! Gal er et begrep som ikke burde vært i norsk ordbok! Det er du definitivt ikke, men du har psykiske problemer(sosial-angst) som følge av de skoleårene hvor du opplevde en vond angst som fikk sette seg skikkelig fast hos deg. Kanhende var du en sensitiv person som tok deg veldig nær av det som ble sagt til deg, og dette preger deg den dag i dag.

Jeg tror bestemt (siden du er så ung) at du ville ha svært god nytte av psykoterapi over tid! Jeg hadde det slik du beskriver i alle skoleår + at jeg hadde en veldig vond oppvekst hjemme. Jeg har en syk sosial-angst den dag i dag og lever også i en illusjons-tilværelse.

Uansett ønsker jeg deg lykke til, jeg tror du ville fått en god fremtid hadde du grepet fatt i dette før det går enda flere år! Livet er enda langt og du er bare 21.

Skriv massevis her inne, så kanskje det letter på trykket, som en god begynnelse!

[Gjest Sitat: Janis Joplin]

"Freedom's just another word for nothing left to lose."

[Gjest z253]

Hei,

Det situasjonen du beskriver minner litt om min mht. å være aleine. Du spør om det var for at du ble mobbet at det ble slik, det kan vel være både og, jeg kan ikke huske at jeg ble noe særlig mobbet men er slik alikevel.

Det jeg egentlig ville si var at jeg hadde også den holdningen av at jeg gjør det rette, det er de andre som roter. Det synes jeg er en skummel holdning for den skaper bare mer distanse. Først da jeg klarte å se at jeg levde på en måte i min egen verden, slik vil jeg ikke fortsette så klarte jeg å gjøre noe for å søke hjelp.

Det er jo mange teorier omkring hvor mye tankene kan påvirke handling og jeg er ingen ekspert, men en får jo tro å håpe at å endre måten en tenker på kan være det første skrittet til å endre adferd. Nå vet jeg jo ikke hva du tenker, men dersom det er som jeg gjorde så fant jeg ut at det å tenke meg og dem, da distansierer du deg jo ifra samfunnet forøvrig. Kansje det hadde hjulpet dersom du hadde klart å se på deg selv som en del av "samfunnet", at det kan være første skrittet. Vet det er vanskelig, og jeg sliter enda til tider, men håper at jeg klarer å se megselv som et individ som gjør akuratt like mye rikig og feil som de fleste andre, at jeg er en del av menneskeheten jeg og.

Så er det jo det at det ikke er noen fasit på hvordan livet skal leves, og det er forkjellige måter å gjøre det på uten at en trenger å være så mye bedre eller værre en en annen.

Håper det var til litt hjelp.