Humørsvingninger; mitt liv på et tivoli

[Cilien]

Jeg føler meg litt som den karusellen Anneli Drecker beskrev i Idol, eller som om jeg er på en evig berg og dalbane - og kan noen vennligst stenge tivoliet slik at jeg kan få komme meg av? Det er i grunnen ganske slitsomt å bare være oppe i karuseller hele tiden, og til slutt blir du ganske kvalm, og lei av å skrike. Ofte føler jeg at jeg bare skriker uten at det kommer noen lyd ut av meg, også, og selv om psykologen av og til sitter i den adre vogna i berg og dalbanen, så kan hun alltid gå hjem når neonlysene slukkes og tivoliet stenger for natten.

Men ikke jeg. Da sitter jeg igjen, oppe i mørket, og prøver å ligge stille, men alt snurrer fremdeles rundt.

Noe av det mest slitsomme er at jeg kanskje har det bedre i perioder, hvis jeg ser det hele ovenfra, men så snurrer jeg rundt hver eneste dag i steden. Som om jeg enten er nødt til å ha det fælt om morgenen, eller så kommer det om kvelden. Dagene mine er på en måte for lenge, og noen er nødt til å få døgnet ned i for eksempel 5 timer. Det skal jeg klare. Så alt jeg gumler i meg små, hvite piller, så hjelper det kanskje på at noen måneder er bedre enn andre, men ingen dager er stille. Egentlig har jeg så veldig lyst til å kunne gå ut av porten til tivoliet en dag, og inn i skogen like bak. Der skal jeg bare ligge helt, helt stille på gresset og se skyene som nesten ikke beveger seg over hodet mitt.

[cathlin]

Jeg ble nesten svimmel av å lese den teksten. God beskrivelse!

[Kizza1365380506]

Håper du finner porten snart. Skogen venter på deg den forsvinner aldri.

Lykke til!

Klem