Sinne

[Gjest habe]

Jeg har en sønn på 25 år som til tider har et voldsomt sinne. Spesielt når noe går ham imot. Da kastes sko og andre ting vegg imellom og jeg må bare "holde kjeft". Han plages en del av tungsinn; har vært noe uheldig i kjærlighetslivet, har ikke fullført vid.skole,føler at han er venneløs, men har alltid hatt jobb og klarer seg bra. Har aldri hatt problemer med ham hverken når det gjelder røyk, fest eller dop. Altså en skikkelig gutt på alle måter unntatt dette sinne/ depresjonen og snakket om å ta sitt eget liv. Jeg blir så fortvilt at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han bor fortsatt hjemme, men har sitt eget store rom med alle "fasiliteter", og det er ikke så ofte jeg ser ham pga. at han er så opptatt med både jobb, sport og trening. Er det noen som har noen oppmuntrende ord til meg, så sier jeg hjertelig takk for det.

[Gjest tod]

Hvis han er deprimert og snakker om selvmord burde han oppsøke lege slik at han kan få hjelp for det. Sinnet hans kommer sansynligvis av depresjonen/generell mistrivsel med livssituasjonen.

25 år er en ganske høy alder å fortsatt bo hjemme i. Bor faren hans sammen med dere, eller er det bare du og ham? Uten at jeg kjenner situasjonen deres tenker jeg at det ofte kan være (uheldige) bindinger som gjør at folk bor hjemme i så høy alder. Tryggheten ved å bo hjemme gjøre ham mindre motivert for å søke kontakt med jevnaldrende, samtidig som problemer med dette igjen kan gjøre ham mer motivert for å fortsete å bo hjemme.

Hva syns du selv, ønsker du at han skal fortsette å bo hjemme, eller hadde du helst sett at han flytta?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sinne/aggresjon/irritabilitet er et ofte oversett symptom ved depresjon.

Jeg ville oppfordret han til en undersøkelse hos fastlegen for å sjekke ut om han har en depresjon.

[Gjest habe]

Hvis han er deprimert og snakker om selvmord burde han oppsøke lege slik at han kan få hjelp for det. Sinnet hans kommer sansynligvis av depresjonen/generell mistrivsel med livssituasjonen.

25 år er en ganske høy alder å fortsatt bo hjemme i. Bor faren hans sammen med dere, eller er det bare du og ham? Uten at jeg kjenner situasjonen deres tenker jeg at det ofte kan være (uheldige) bindinger som gjør at folk bor hjemme i så høy alder. Tryggheten ved å bo hjemme gjøre ham mindre motivert for å søke kontakt med jevnaldrende, samtidig som problemer med dette igjen kan gjøre ham mer motivert for å fortsete å bo hjemme.

Hva syns du selv, ønsker du at han skal fortsette å bo hjemme, eller hadde du helst sett at han flytta?

Takk for svar! Jo, det har nok vært det beste at han har fått sitt eget krypinn, for lenge siden, men pga. en del omstendigheter så har det passet best at han bor hjemme. Han har ikke fast jobb og dessuten har vi dyr å ta oss av. Selv er jeg i full jobb.Det er bare vi to - faren har han ikke hatt den beste kontakten med opp gjennom årene, så det har nok slitt litt på ham. Har alltid støttet og stilt opp for ham, så han er nok litt bortskjemt.Dessuten er han nok litt barnslig i flekkene også. Har tenkt å foreslå for ham at han kan prøve å få seg noe annet husrom, for jeg håper og tror at det kan bli litt bedre for ham, men så kom jo skattesmellen for ham i dag da! Han har jo veldig mange bekjentskaper, men ikke så mange veldig nære. I mange år har han sagt at han vil ta livet av seg, men i de siste månedene har det virket som om at han har hatt det bedre med seg selv, så da blir det ekstra tungt når det plutselig *braker løs* igjen. Han er heller ikke en person som vil snakke ut om problemene sine, så det er vanskelig.Noe legebesøk blir han vel ikke "å lukte på en gang", men jeg skal forsøke.