Sinne og forskning

[pip]

Flere ganger har jeg lest og hørt at sinne forsterker sinne, nå sist i linken som NHD viser til i et annet innlegg.

Men jeg har sjelden lest mer om hvilken forskning som ligger til grunn, er det noen som har linker til slikt?

For jeg opplever at "sinne avler sinne" er blitt en slags floskel som blir slengt frem veldig unyanser, og det aner meg at sannheten rommer litt mer enn det som kommer frem.

I mitt stille sinn tenker jeg som følger:

-om man er i et miljø hvor det er mye frustrasjon og sinne, så avler dette mer sinne, og det er ikke bra. Det samme er om man har en tendens til å reagere med sinne, og la det få fritt spillerom.

Men om man som barn ikke får lov til å vise at man er sint, tror jeg ikke det er sunt. Jeg tror ikke det er slik at barn som kan vise sinne blir sintere enn andre barn. Jeg tror også at mange voksne som "aldri" har vært sinte har godt av å lære sinne sitt å kjenne. Jeg tror det er en farlig unyansering fra mange hold når man ikke trekker frem at sinne ikke er negativt i seg selv, og at det er viktig å kjenne til sitt eget sinne. Først da, tror jeg at man kan lære seg å holde munn og velge å vise en mindre sint adferd slik det pekes på i denne artikkelen.

Ikke minst hos deprimerte er det vel svært ofte et problem at følelser som sinne er begravd, og at man derfor blir følelsesløs og deprimert?

[Gjest tod]

Jepp. You can't say good-bye to something before you say hello to it.

[cathlin]

Jeg har erfart hva som skjer når følelser ikke har fått kommet til uttrykk, og jeg tror

det handler litt om hvordan en har lært seg å kommunisere. For eksempel å kommunisere via muskelspenninger eller å skjære seg opp er usunt og ikke å anbefale, framfor å være sint eller være trist.

Men når en så har lært seg å "lytte til kroppen" og hva en vil uttrykke gjerne via handlinger og ord, tror jeg etter hvert det er hensiktsmessig og lære seg hvordan en kan kontrollere sinne.

I den favorittboken til NHD (har ikke lest hele) er det en nervepsykolog, Richard Davidson, som har forsket på hvordan en kan kontrollere negative følelser. Han har gjort et eksperiment på en gruppe mennesker som gikk ut på å vise dem lysbilder som utløste emosjoner (f.eks mennesker som ble utsatt for ulykker, hjerteoperajoner osv). "Forskerne oppfordret forsøkspersonene bevisst til å forsterke følelsene sine eller til å redusere dem." Rett etter testen ble forsøkspersonene utsatt for sterkt støy. De som hadde en mer aktiv venstre halvdel forholdt seg mye mer rolig til støyen, de skjønte etter få sekunder at det ikke var noen reell grunn til opphisselse. Forsøkspersonene med hjernehalvdel som var mest aktiv på høyre side, reagerte sterkere på støyen, ved at de var ute av fatning i flere sekunder, mange begynte å gråte. (Veldig enkelt forklart er det den høyre hjernebarken/frontallappen som er mest aktiv ved negative følelser, og den venstre mest aktiv i glade øyeblikk.)

"Reguleringen av emosjoner finner altså sted i løpet av tidels sekunder. Hvis det i løpet av denne korte tiden ikke lykkes en å erkjenne angst eller sorg som upassende , kan de negative følelsene utvikle en egendynamikk som kan bli som en lavine. Det er mye vanskeligere for den som er overmannet av følelser å roe seg ned og vinne tilbake et balansert og klart blikk for realitetene."

Det står også skrevet om at det å la seg rive med av negative følelser kan gjøre at de holdes lengre i livet, og en kan synke dypere og lengre inn i ergrelsen. "Allerede for førti år siden viste de første kontrollerte studiene at raserianfall snarere kunne øke sinnet, og tårer drive oss enda dypere inn i depresjonen." (Mallic og McCandless 1966)

Personlig mener jeg sinne er en ressurs hvis jeg kan bruke det på en positiv måte f.eks gjennom fysisk aktivitet eller "stå-på-vilje" eller til å forsvare meg. Og at det gir økt følelse av mestring hvis jeg kan "kontrollere" det til en viss grad ved å ikke la det gå ut over andre (missforståelser kan lett oppstå, negativiteten forplanter seg) eller i selvdestruktiv adferd.

mvh

[pip]

Jeg har erfart hva som skjer når følelser ikke har fått kommet til uttrykk, og jeg tror

det handler litt om hvordan en har lært seg å kommunisere. For eksempel å kommunisere via muskelspenninger eller å skjære seg opp er usunt og ikke å anbefale, framfor å være sint eller være trist.

Men når en så har lært seg å "lytte til kroppen" og hva en vil uttrykke gjerne via handlinger og ord, tror jeg etter hvert det er hensiktsmessig og lære seg hvordan en kan kontrollere sinne.

I den favorittboken til NHD (har ikke lest hele) er det en nervepsykolog, Richard Davidson, som har forsket på hvordan en kan kontrollere negative følelser. Han har gjort et eksperiment på en gruppe mennesker som gikk ut på å vise dem lysbilder som utløste emosjoner (f.eks mennesker som ble utsatt for ulykker, hjerteoperajoner osv). "Forskerne oppfordret forsøkspersonene bevisst til å forsterke følelsene sine eller til å redusere dem." Rett etter testen ble forsøkspersonene utsatt for sterkt støy. De som hadde en mer aktiv venstre halvdel forholdt seg mye mer rolig til støyen, de skjønte etter få sekunder at det ikke var noen reell grunn til opphisselse. Forsøkspersonene med hjernehalvdel som var mest aktiv på høyre side, reagerte sterkere på støyen, ved at de var ute av fatning i flere sekunder, mange begynte å gråte. (Veldig enkelt forklart er det den høyre hjernebarken/frontallappen som er mest aktiv ved negative følelser, og den venstre mest aktiv i glade øyeblikk.)

"Reguleringen av emosjoner finner altså sted i løpet av tidels sekunder. Hvis det i løpet av denne korte tiden ikke lykkes en å erkjenne angst eller sorg som upassende , kan de negative følelsene utvikle en egendynamikk som kan bli som en lavine. Det er mye vanskeligere for den som er overmannet av følelser å roe seg ned og vinne tilbake et balansert og klart blikk for realitetene."

Det står også skrevet om at det å la seg rive med av negative følelser kan gjøre at de holdes lengre i livet, og en kan synke dypere og lengre inn i ergrelsen. "Allerede for førti år siden viste de første kontrollerte studiene at raserianfall snarere kunne øke sinnet, og tårer drive oss enda dypere inn i depresjonen." (Mallic og McCandless 1966)

Personlig mener jeg sinne er en ressurs hvis jeg kan bruke det på en positiv måte f.eks gjennom fysisk aktivitet eller "stå-på-vilje" eller til å forsvare meg. Og at det gir økt følelse av mestring hvis jeg kan "kontrollere" det til en viss grad ved å ikke la det gå ut over andre (missforståelser kan lett oppstå, negativiteten forplanter seg) eller i selvdestruktiv adferd.

mvh

Takk!

det er nettopp slikt jeg er på utkikk etter!

Forsøket med høyre og venstre hjernehalvdel er interesant. Men det har jo store begrensninger, her er det en forholdsvis "ufarlig" stimuli, og det er et kortvarig forsøk.

Det det sier noe om er vel mest at nei, det virker ikke som om det er godt for et menneske å dyrke sinne og bitterhet.

Men sinne er mer enn det. Og det sier heller ikke om det i perioder av livet kan være godt å la sinne og bitterhet slippe løs for en periode, at sinne er noe en må kjenne før en legger lokk på det, og at en "voksen" håndtering av sinne er et mål og ideal, men ikke nødvendigvis det man skal klare å få til her og nå.

Det som kanskje skremmer litt i et lettvint syn på sinne er at det allerede er så mange som er så redde for å bli sinte, som får dårlig samvittighet og føler skam når de blir sinte. Det er vel ofte denne typen mennesker som syger til seg info som at "sinne avler sinne" og ender opp med å bli enda mer deprimert fordi de ikke klarer dette, eller fordi de derfor stenger ute alle negative følelser.

Alt til sin tid.