Ekspertsvar Har ikke sørget

[Gjest konen]

Min mann (35 år) mistet sin mor for ca. fire år siden. Han og moren hadde et godt forhold og de var aldri i noe uvennskap. Han er også enebarn og hans mor hadde alltid tid for ham og stillte opp om det var noe.

Det merkelige er at min mann aldri har sørget over at hun døde. Han sørget heller ikke noe merkbart mens hun lå syk, hun hadde hatt kreft i over et år før hun døde. Han er ingen kald person men snill som bare det. Når vi har snakket om hans mor død sier han bare at sånn er livet, det er ikke noe å gjøre med det. Det eneste som ergrer ham er at han ikke fikk spurt henne om hvem enkelte personer var på bilder i et gammelt fotoalbum. Han fellte heller ikke en tåre da vi så henne død på sykehuset eller i begravelsen.

Jeg synes det virker unaturlig. Tenkte lenge at han sikkert bare fortrengte sorgen men nå er det jo så lenge siden.

Er det noen som begynner å sørge flere år etterpå over tapet? Hvorfor sørger noen noe helt forferdelig mens andre ikke viser noe tegn til hverken sorg eller savn på tross av et veldig bra forhold?

[damedame]

Les "Den nødvendige smerte" av Marianne Davidsen-Nielsen.

Sorgen hans ligger latent enten som en fortrenging eller utsatt sorg. Høres ut som en fortrengning.

Ved hjelp av terapi kan han forløse sorgen.

[frosken]

Det finnes mange myter om sorg - om hvor viktig det er å gråte osv osv. Å forvente at den som sørger skal sørge på et slikt tradisjonelt vis kan snarere forkludre sorgeprosessen enn fremme den for den det gjelder.

Vi er forskjellige, og vi sørger på forskjellig vis. Jeg kan ikke se noe unormalt i din manns reaksjon og synes ikke man skal spekulere i hvorfor han ikke gråter osv.

Mener å huske at for ikke lenge siden omtalte Nhd en rapport som viste at de som klarte seg best etter et dødsfall var de som raskt opptok sitt vante liv.

[Gjest mange muligheter]

Min erfaring er at folk reagerer ulikt pga ulik personlighet. I tillegg er det man taper ved et dødsfall svært ulikt!

Mitt inntrykk er at den vanskeligste sorgen er når følelsene er blandet: for eksempel hvis forholdet var vanskelig.

Når forholdet var helt bra, barndommen også hadde vært topp, og man har lang sykdom til å forberede seg på avskjeden, og vedkommende kanskje også var relativt gammel, da går ting ofte enklere, har jeg inntrykk av.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Din mann er sannsynligvis en person med en sunn psyke.

I de senere år har vi lidd under "tvang til sorg". Vi har også trodd at gråt og tårer skal være så bra.

Vær glad for at din mann reagerer som han gjør :-)

[Anki]

Vi har alle forskjellige måter å reagere på, vet du.

Da mormora mi døde da jeg var 18 år gråt og gråt jeg hele tida omtrent. Og hun var "bare" 67 år da hun døde. De siste 8 årene har jeg bodd i samme hus som bestefaren min og fåt et enda nærmere forhold til han. I januar i år fant jeg han død oppe i leiligheta hans, og jeg var en stund etterpå sikker på at jeg kom til å få det verre enn noensinne etter det. men faktisk ikke. Det overrasker meg veldig selv. Men jeg tror jeg har kommet fram til hvorfor - tror det er fordi jeg vet at han slapp å ha det vondt. Han slapp å lide. Jeg tror på at han har det bra nå, og det er det viktigste for meg. Han var gammel og trøtt på livet og fikk sovne inn i godstolen sin - akkurat som han ønsket.

Nå er det jo forskjell på det jeg forteller og hvordan det skjedde med mora til mannen din, men tror du ikke det kan være mye av det samme som gjelder? At han tar det rolig fordi han vet at hun ikke har det vondt nå. Jeg innbiller meg i hvert fall at det vondeste for han også må ha vært tida før hun døde, da hadde hun vondt, og det har hun ikke nå mer.

Ellers så er det mange som har den egenskapen at de klarer å komme seg fra sorgen fortere enn andre, og det er da ikke noe galt i det. Det betyr ikke at personen er noe "dårligere" menneske heller.