Ekspertsvar Far med tvangstanker

[Gjest JTV]

Har en far som det siste året har slit med tvangstanker. Noe som selvfølgelig er slitsomt for oss som pårørende. Det han sliter med er spesielt frykten for at barnebarna skal bli skadet på noe måte. Blir hysterisk vist noen eks med plaster på fingeren kommer borti barnebarnet.(Blod!!)Han sier ikke noe i selve situasjonen , men begynner å tenke etterpå.Han er flink å si ifra til oss når han får slike tanker, men vi holder snart på og bli sprø for vi vet ikke hva vi skal svare han. Han forstår selv at tankene hans ikke er realistiske, men greier ikke å la være. Han har gått til psykolog en gang i måneden i ca ett halvt år nå og var på bedringens vei trodde vi, men så får vi slike perioder igjen. Nå har min mor begynt å sjekke ting for han (eks at vannet er slått av osv,) slik at han skal unngå og tenke i ettertid. Men skal vi egentlig gjøre dette? Føler at dette blir feil!

Håper noen har noen gode råd og tips å komme med.

[Flows]

Nei, dere bør ikke tvange for ham. Det vil etterhvert føre både ham og dere enda mere fast i tvangens makt.

Får han noen medisiner?

mvh

[Gjest JTV]

Nei, dere bør ikke tvange for ham. Det vil etterhvert føre både ham og dere enda mere fast i tvangens makt.

Får han noen medisiner?

mvh

Nei han tar kun sobril ved behov, sjelden han tar de egentlig. Gikk lenge på cipramil, men psykologen fant ut at det var totalt feil for han, ble bedre når han sluttet. Tvangstankene skyldes iflg lege og psykolog ett enormt arbeidspress i tredve år. Han er en slik mann som aldri sier nei og lett har latt seg utnytte. Takk for at du svarte !!

[Dory]

Jeg har også tvangstanker. (Linger veldig mye på hans!!) Mitt beste tips er terapi(oftere enn en gang i mnd om mulig. Og gjerne kognetiv terapi om det finnes der han bor.Og medisiner. På meg virket seroxat meget bra. Men dette er sikkert forskjellig.

Jeg gikk lenge uten medisiner og psyk vnetet legne før jeg fikk. Men jeg ble mye bedre med medisiner!

Vennlig hilsen,

[Dory]

Se og www.ananke.no

[Flows]

Nei han tar kun sobril ved behov, sjelden han tar de egentlig. Gikk lenge på cipramil, men psykologen fant ut at det var totalt feil for han, ble bedre når han sluttet. Tvangstankene skyldes iflg lege og psykolog ett enormt arbeidspress i tredve år. Han er en slik mann som aldri sier nei og lett har latt seg utnytte. Takk for at du svarte !!

Legger inn en link til et svar jeg skrev her inne til en annen her om dagen.

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=2080222

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Faren din trenger medisiner. Det vil han kunne få av fastlegen sin.

Førstevalg er medisiner av typen SSRI. Vanligvis er dosene større enn ved depresjonsbehandling. Pasienter med tvangslidelse får nesten aldri særlige bivirkninger av medisinene.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei han tar kun sobril ved behov, sjelden han tar de egentlig. Gikk lenge på cipramil, men psykologen fant ut at det var totalt feil for han, ble bedre når han sluttet. Tvangstankene skyldes iflg lege og psykolog ett enormt arbeidspress i tredve år. Han er en slik mann som aldri sier nei og lett har latt seg utnytte. Takk for at du svarte !!

Teorien om langvarig arbeidspress er i baste fall "hjemmesnekret". Den har ingen rot i virkeligheten. Tvangslidelsen skyldes en biokjemisk forstyrrelse i hjernen.

[Gjest IngenLurerDenneGutten]

Teorien om langvarig arbeidspress er i baste fall "hjemmesnekret". Den har ingen rot i virkeligheten. Tvangslidelsen skyldes en biokjemisk forstyrrelse i hjernen.

Biokjemisk forstyrrelse har jeg i kveld, men det skyldes at konjakkflaska er seig å tømme - men jeg gir meg ikke:-/

[Billy Strøm]

Skjønner det må være slitsomt for dere alle sammen. Hva disse tvangslidelsene kommer av vet jeg ikke mye om. Jeg har selv opplevd tvangstanker. Det startet samtidig med at jeg tok Seroxat. I ettertid ser det ut til at det å være travel ikke gir meg dumme tanker. Men derimot å være i en låst situasjon feks med lang ventetid. Det finnes vel mange typer ssri (seroxat, zoloft, cipramil, cipralex etc) og noen virker bedre enn andre på forskjellige individer og forskjellige lidelser. Ett tips jeg er usikker på om jeg vil anbefale (men det har hjulpet meg mye) er å la tvangstankene komme, ikke kjempe imot. Det er det lureste JEG har gjort i så måte. Men det var ikke uten angst jeg gikk gjennom det. Kanskje har NHD noen mening om dette med å la angsten komme når situasjonen ellers tillater det?

Uansett lykke til. Familieterapi kan vel også være bra hvis det blir for slitsomt. Men det bør være en terapeut som ønsker å hjelpe. Slikt kan også være krevende bare så du er obs på det. Snakker dere allerede åpent med hverandre om dette så er dere jo på rett spor

[Gjest alternativer]

Teorien om langvarig arbeidspress er i baste fall "hjemmesnekret". Den har ingen rot i virkeligheten. Tvangslidelsen skyldes en biokjemisk forstyrrelse i hjernen.

Noen ganger blir jeg veldig usikker på ting du skriver, NHD.

"Samlet er det grunn til å si at årsaksforholdene ved tvangslidelse er mulitfaktorielle og omfatter genetisk disposisjon, nevroanatomiske og nevrobiologiske forandringer, sosial læring gjennom foreldres eksempel og kontroll i barndommen, og forskjellige læringserfaringer og livspåkjenninger i voksen alder".

Er dette "i beste fall hjemmesnekret"? Det er hentet fra boka du selv anbefaler, Lærebok i Psykiatri 2003 s 365. Hvorfor kan man ikke tenke at den biologiske ubalansen i hjernen er skapt av bl.a. livspåkjenninger?

Det er forvirrende når du virker mer ensidig biologisk/medisinsk orientert enn læreboka. Håper du kan svare på dette.

Vennlig hilsen

[Gjest alternativer]

Noen ganger blir jeg veldig usikker på ting du skriver, NHD.

"Samlet er det grunn til å si at årsaksforholdene ved tvangslidelse er mulitfaktorielle og omfatter genetisk disposisjon, nevroanatomiske og nevrobiologiske forandringer, sosial læring gjennom foreldres eksempel og kontroll i barndommen, og forskjellige læringserfaringer og livspåkjenninger i voksen alder".

Er dette "i beste fall hjemmesnekret"? Det er hentet fra boka du selv anbefaler, Lærebok i Psykiatri 2003 s 365. Hvorfor kan man ikke tenke at den biologiske ubalansen i hjernen er skapt av bl.a. livspåkjenninger?

Det er forvirrende når du virker mer ensidig biologisk/medisinsk orientert enn læreboka. Håper du kan svare på dette.

Vennlig hilsen

I "Lærebok i psykiatri" side 362-367 omtales ett eksempel, en kvinne. Hun har i oppveksten vært en slags Frøken Perfekt pga vanskeligheter og store krav hjemme.

Hun har likevel ikke tvangslidelse før hun får det nokså brått når datteren som baby blir dødssyk med alvorlig infeksjon. Angsten rundt dette gir henne tanker om at hun ikke har vært renslig nok, og hun får et tvangspreget forhold til bakterier som går ut over hele familien.

Hun behandles med SSRI, parsamtaler og samtaler om angsten for den dødssyke datteren, angsten som synes å ha utløst tvangslidelsen.

Så vidt jeg forstår dette eksemplet kan oppvekst og store voksenpåkjenninger utløse tvangslidelse.

[soleil]

I "Lærebok i psykiatri" side 362-367 omtales ett eksempel, en kvinne. Hun har i oppveksten vært en slags Frøken Perfekt pga vanskeligheter og store krav hjemme.

Hun har likevel ikke tvangslidelse før hun får det nokså brått når datteren som baby blir dødssyk med alvorlig infeksjon. Angsten rundt dette gir henne tanker om at hun ikke har vært renslig nok, og hun får et tvangspreget forhold til bakterier som går ut over hele familien.

Hun behandles med SSRI, parsamtaler og samtaler om angsten for den dødssyke datteren, angsten som synes å ha utløst tvangslidelsen.

Så vidt jeg forstår dette eksemplet kan oppvekst og store voksenpåkjenninger utløse tvangslidelse.

Jeg syns og det blir for snevert å kun fokusere på kjemiske prosesser i hjernen når en skal forstå og behandle en psykisk lidelse. Vi er da mer sammensatte enn som så?

Det er positivt at den medisinske forskningen omkring hjernen og psykisk helse har kommet så langt, men en må ikke glemme at et menneske ikke bare er kjemi, men et sosialt vesen med ressurser og evner til å kunne endre atferd og tenkning. Mener ikke at det er så enkelt som at en bare kan "ta seg sammen", men det fins flere metoder i tillegg til og noen ganger istedenfor medisiner.

[dette er mitt nick]

I "Lærebok i psykiatri" side 362-367 omtales ett eksempel, en kvinne. Hun har i oppveksten vært en slags Frøken Perfekt pga vanskeligheter og store krav hjemme.

Hun har likevel ikke tvangslidelse før hun får det nokså brått når datteren som baby blir dødssyk med alvorlig infeksjon. Angsten rundt dette gir henne tanker om at hun ikke har vært renslig nok, og hun får et tvangspreget forhold til bakterier som går ut over hele familien.

Hun behandles med SSRI, parsamtaler og samtaler om angsten for den dødssyke datteren, angsten som synes å ha utløst tvangslidelsen.

Så vidt jeg forstår dette eksemplet kan oppvekst og store voksenpåkjenninger utløse tvangslidelse.

Det menes vel kanskje det at man har en sårbarhet for å få denne sykdommen/tvangslidelsen, og at ytre påkjenninger kan utløse sårbarheten som allerede ligger der. Slik er det jo med andre lidelser som bipolar og schizofreni. Slik forstår jeg det ihvertfall.

[Gjest alternativer]

Det menes vel kanskje det at man har en sårbarhet for å få denne sykdommen/tvangslidelsen, og at ytre påkjenninger kan utløse sårbarheten som allerede ligger der. Slik er det jo med andre lidelser som bipolar og schizofreni. Slik forstår jeg det ihvertfall.

Ja, såvidt jeg forstår kan det komme drypp fra flere kilder som til sammen renner over: arv, oppvekst og så store livspåkjenninger.

Hovedpoenget mitt denne gang var egentlig at jeg synes DOL mister troverdighet når den eneste fagpersonen går tungt ut mot den sentrale læreboka - hva skal man da tro?

Eller var poenget at man ikke kan få tvangslidelse av en tredveårig belastning - det må være en større og mer kortvarig belastning?

Jeg har ikke tvangslidelse, så for meg kan svaret på akkurat det være det samme, men den som er syk vil vel gjerne vite årsaken, og da synes jeg ikke fagpersoner skal være omtrentlige med det forskning sier om årsaker. Jeg hadde ikke likt at noen sa jeg hadde arvet en sykdom hvis den i virkeligheten var påført meg.