Tenåringsmor med langvarig depresjon

[k291365380681]

Jeg er 29 år og halvsøster til en jente på 16. Vi har felles mor, som i mange år har hatt diagnosen unipolar (tilbakevendende) depresjon. Hun har vært inn og ut av psykiatrisk avdeling på lengre opphold, det lengste varte i seks måneder.Mellom oppholdene er hun veldig passiv og sitter mye hjemme pga. angst for å gå ut alene. Hun har vært samboer med en veldig tålmodig mann i fire år. Min søster har de siste fire årene bodd hos sin far (hun bodde hos mamma frem til det). Hun besøker mamma minst annenhver helg, og er der ofte i ferier. Det er ca. to timers reise mellom de to. Relasjonen mellom far og datter fungerer til tider dårlig, han har problemer med å kontrollere sinnet når hun til stadighet lyver, bryter regler, gjør det stadig dårligere på skolen, er oppe hele natten flere netter i uken og ofte skjeller ham ut. Hun har vanskelig for å se konsekvenser av det hun gjør, og skyver ofte ansvar over på andre for alt som går galt. Noe av dette skyldes nok vanlig tenåringsopprør, men jeg er redd for at det ligger mer alvorlige ting bak, f.eks. at hun ikke har fått bearbeidet tanker i forbindelse med mammas sykdom, som forverret seg akkurat i begynnelsen av puberteten.

Det er nå snakk om at hun skal flytte til mamma i forbindelse med at hun begynner på videregående. Hun har selv ønsket dette i flere år, men jeg er usikker på om det er et sunt miljø å bo i for en tenåring. Mamma er også innimellom usikker på om hun takler dette, men har problemer med å ta viktige beslutninger. Faren hennes er sliten av all kranglingen, og tror til en viss grad flyttingen er en god ide, men er usikker pga. mammas helse. Jeg står litt på sidelinjen og er i tvil om hvor mye jeg skal involvere meg. Har snakket med henne om dette mange ganger, men når ikke helt gjennom. jeg er edd hun har skyldfølelse pga. mammas sykdom, og at hun er redd for å belaste mamma, samtidig som hun vil være tenåring å gjøre som hun vil. Ingen av boalternativene er perfekte for en tenåring. Jeg skulle ønske hun kunne få snakke med en fagperson, noe hun blånekter på. Hun mener det ikke er noe behov for dette, og virker forsåvidt glad og fornøyd, bortsett fra at jeg vet hun har problemer med få sove om natten. Hun er populær og pen, og har mange gode venner, men i det siste halve året har det begynt å gå dårligere på skolen. Jeg er så glad i henne og vil gjerne ha noen gode råd fra fagpersoner og andre med erfaring!

[Gjest bebba]

Du må i hvert fall kunne snakke med fagpersoner. Det er ikke nok med innlegg herinne. Gå til legen din f.eks. for å få råd. Du kan også ringe skolen til søsteren din og snakke med sosiallærer. Da får du råd videre. Stå på, det er godt at du bryr deg.

[k291365380681]

Du må i hvert fall kunne snakke med fagpersoner. Det er ikke nok med innlegg herinne. Gå til legen din f.eks. for å få råd. Du kan også ringe skolen til søsteren din og snakke med sosiallærer. Da får du råd videre. Stå på, det er godt at du bryr deg.

Hei, og takk for rask respons! Jeg har snakket med fagpersoner i alle retninger, både sosiionomer innen barne- og ungdomspsykiatrien og psykologer jeg kjenner. I tillegg vet jeg hun har vært hos helsesøster og hos en psykolog på eget initiativ, men fikk helt aversjoner mot all "pratingen". Har fått plass til henne i en ungdomsgruppe for barn av foreldre med psykiske lidelser, men hun nekter å gå. vanskelig å tvinge henne når hun er såpass stor - hun må jo ville det selv!

[soleil]

Hei, og takk for rask respons! Jeg har snakket med fagpersoner i alle retninger, både sosiionomer innen barne- og ungdomspsykiatrien og psykologer jeg kjenner. I tillegg vet jeg hun har vært hos helsesøster og hos en psykolog på eget initiativ, men fikk helt aversjoner mot all "pratingen". Har fått plass til henne i en ungdomsgruppe for barn av foreldre med psykiske lidelser, men hun nekter å gå. vanskelig å tvinge henne når hun er såpass stor - hun må jo ville det selv!

Flott at du engasjerer deg. Ikke alle som har slike storesøstre.

Istedenfor å tilby prat, som hun tydeligvis er lei, så kan dere kanskje finne på aktiviteter sammen. Noen ganger kommer en nærmere sammen på den måten og praten kan komme mer naturlig og oppleves ikke så masete.

[k291365380681]

Flott at du engasjerer deg. Ikke alle som har slike storesøstre.

Istedenfor å tilby prat, som hun tydeligvis er lei, så kan dere kanskje finne på aktiviteter sammen. Noen ganger kommer en nærmere sammen på den måten og praten kan komme mer naturlig og oppleves ikke så masete.

Ja - godt innspill. Gjorde det senest i dag, tur i solen med is og "tilfeldig" prat på en benk. Mye lettere da! Takk :-)

[Gjest bebba]

Hei, og takk for rask respons! Jeg har snakket med fagpersoner i alle retninger, både sosiionomer innen barne- og ungdomspsykiatrien og psykologer jeg kjenner. I tillegg vet jeg hun har vært hos helsesøster og hos en psykolog på eget initiativ, men fikk helt aversjoner mot all "pratingen". Har fått plass til henne i en ungdomsgruppe for barn av foreldre med psykiske lidelser, men hun nekter å gå. vanskelig å tvinge henne når hun er såpass stor - hun må jo ville det selv!

Ja hun må ville det selv. Det er det viktigste, men du kan søke hjelp for din egen del.