Om angst og selvhjelp?

[Gjest kjæresten hans]

Hei, kjæresten min har angst. Han har hatt det i nesten ti år, og det er først nå han har kommet seg til en psykiater (etter at jeg har bearbeidet ham på det). Vi har vært kjærester litt under et halvt år, og jeg merker allerede hvor tøft det er å følge ham i de dagene han har angst. Har han feks angst sammenhengende en uke, så dreper det alt mitt humør, og jeg har da en kjæreste som ikke gir meg særlig oppmerksomhet eller kjærlighet. De angst-frie dagene er han verdens herligste.

Noen som kjenner seg igjen? Jeg klarer nemlig ikke alltid bare være blid og sprudlende når han har angst, jeg klarer ikke gi, gi, gi....seløvom jeg vet han trenger det. Han beskriver det som at det virker som det blir lagt et svært lokk over følelseslivet hans, og da klarer han altså ikke uttrykke at han elsker meg...Ikke får han til sex noe særlig heller.

Vel, dette er tøft iallefall..

Han har forøvrig det som kalles generalisert angts og "angst for angsten".

Nå lurer jeg på om det er noe som jeg kan gjøre annerledes? jeg klarer selvsagt å hjelpe ham og støtte ham mange dager, men ikke alltid.

Finnes det noen bøker med metoder som kan hjelpe ham ut av angsten? Som han kan lese ved siden av terapien?

Har sett fremskritt av terapien, og det er bra.

Vil svøært gjerne ha boktips på metoder, og særlig på det med å snu tanker /tankekjør.

Og kanskje noe som er nyttig for meg som står en med angst svært nær...

Alt mottas med stor takk.

[Gjest JTV]

Vet ikke om jeg kan hjelpe, men leste en gang ei bok som het "trange rom og åpne plasser" Syntes det var ei fin bok som handlet om angst og mestring av den. Jeg har selv en far som sliter med angst/tvangstanker og vet det er veldig slitsomt å være pårørende. Slet også selv med angst for ca ett år tilbake. Jeg hadde da kjempeangst for examen. Lå våken flere dager før examen og når dagen kom var jeg så dårlig at jeg ikke kom meg avgårde. Jeg tror nok ikke jeg hadde like mye angst som din samboer, men det som hjalp meg var at jeg tvingte meg selv til å gå, samme hvor vondt det var. Jeg tok sobril disse dagene det var examen. Angsten forsvant mer og mer for hver examen, kanskje forde jeg så at det gikk bra, at jeg greide å gjenomføre det bare jeg kom meg dit. Vet ikke om du fikk noe hjelp, men, men....Det er iallefall viktig at du har noen å snakke med..

[lokern]

Vet ikke om jeg kan hjelpe, men leste en gang ei bok som het "trange rom og åpne plasser" Syntes det var ei fin bok som handlet om angst og mestring av den. Jeg har selv en far som sliter med angst/tvangstanker og vet det er veldig slitsomt å være pårørende. Slet også selv med angst for ca ett år tilbake. Jeg hadde da kjempeangst for examen. Lå våken flere dager før examen og når dagen kom var jeg så dårlig at jeg ikke kom meg avgårde. Jeg tror nok ikke jeg hadde like mye angst som din samboer, men det som hjalp meg var at jeg tvingte meg selv til å gå, samme hvor vondt det var. Jeg tok sobril disse dagene det var examen. Angsten forsvant mer og mer for hver examen, kanskje forde jeg så at det gikk bra, at jeg greide å gjenomføre det bare jeg kom meg dit. Vet ikke om du fikk noe hjelp, men, men....Det er iallefall viktig at du har noen å snakke med..

Et interessant emne, da jeg tror jeg lider av noe psykisk selv. Håper noen svarer her. Som det ble nevnt er det viktig at han har noen rundt seg som kan gi ham trygghet og fortelle at de bryr seg. Lytte er en viktig faktor, samt å vise forståelse. Men jeg forstår også din situasjon hvor du også har et liv å ta vare på inkl. dine behov. Respekterer deg for pågangsmotet for deg og kjæresten. Ønsker dere det beste av lykke.

[AnneLill]

Et interessant emne, da jeg tror jeg lider av noe psykisk selv. Håper noen svarer her. Som det ble nevnt er det viktig at han har noen rundt seg som kan gi ham trygghet og fortelle at de bryr seg. Lytte er en viktig faktor, samt å vise forståelse. Men jeg forstår også din situasjon hvor du også har et liv å ta vare på inkl. dine behov. Respekterer deg for pågangsmotet for deg og kjæresten. Ønsker dere det beste av lykke.

Det er ikke lett å være pårørende når det gjelder psykiske lidelser. Jeg har selv hatt panikkangst og tvangstanker i mange år. Det jeg opplevde var at når angsten var som verst klarte jeg ikke å snakke særlig og orket ikke å bli snakket til. Kunne sitte hele natten som et skjelvende vrak ute på værandaen, da jeg trodde jeg aldri fikk nok luft. Men jeg trengte at noen var der som en trygghet. Masse prat gjorde meg irritabel og sint. Men når jeg var roligere hadde jeg stort behov for å prate om følelsene og angsten. Men jeg ønsket ikke svar og råd fra familie og venner om hva jeg kunne gjøre for å bli bedre. Ville bare snakke og at noen lyttet. Jeg visste at de rundt ikke kunne hjelpe meg. Man kan ikke forstå angst uten å ha hatt det selv. Angst er ikke for pyser. Det er det mest lammende og fæleste du kan tenke deg, pluss litt til.

Det er veldig positivt at du setter deg inn i hans problemer, da det er en stor belastning å ha en lidelse som ikke kan behandles med antibiotika eller gips. Den forfølger deg hele tiden selv når du ser frisk og rask ut. Angsten lar deg aldri hvile, den er tilstede i bevisstheten din hele døgnet. Høres sikkert dramatisk ut, men det er akkurat slik det er.

Så bare vær til stede du og lytt når han vil prate. Men jeg er ganske sikker på at han skjønner at du ikke kan hjelpe han.

Lykke til videre