Om å sitte i glasshus...

[Gjest alle sitter vi i glasshus..]

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å diskutere dette med meg.

Jeg tror vel egentlig du har rett i at en institusjonsplass vil gi alle bedre samvittighet og gjøre at vi opplever det å besøke ham som et besøk og kan gjøre det til noe positivt, ja.

Takk for hjelpen!

Forhåpentligvis får du anledning til å prate litt med din far nå som livet hans nærmer seg slutten. Ikke for å anklage ham - for det er for sent for ham å gjøre det godt igjen - men for å kanskje oppnå en slags nærhet, som kan være god å ha med seg i sorgen etterpå.

Som sagt, ønsker deg alt godt - og lykke til!

[skorpionfisken]

Jeg ser at du har et problem.

Men hvorfor skriver du i innlegget ditt at du er Jehovas Vitne. Jeg kan ikke se hva det har med saken å gjøre overhodet. Tror du at du hadde hatt et mindre problem med faren din dersom du ikke var Jehova.

Når vi leser innlegget ditt leser vi det med en baktanke om at du er Jehova. Hvorfor vil du at vi skal gjøre det. Er det ikke nok å be om et råd uten å si hvilken religion du tilhører.

Nå risikerer du å få svar som er helt på siden. Svar hvor folk angriper religionen din istedet for det egentlige problemet.

Når jeg skriver innlegg her inne kunne jeg skrevet. Jeg er en kvinne som står i statskirken, eller jeg er en hetrofil kvinne eller lignende. Det er jo forsåvidt sant, men det har ikke noe i et innlegg om helt andre ting å gjøre.

[Gjest Daisy]

Ja, tror nok hjemmesykepleien også tenker slik.

Min svigerinne og jeg gjør i alle fall det, nå - men det er så rart med det...

Vanskelig å ta upopulære avgjørelser som lett kan føre til den kritikken vi alltid har fått høre - at vi er egoistiske!

Men jeg lurer på hva som er verst - at han kanskje dør før tida fordi han ikke får skikkelig pleie hos henne - eller at han kommer på sykehjem, kanskje får bedre pleie og lever litt lenger -

sant å si - jeg vet ikke om han ville skjønne hva som skjedde, om han fikk sykehjemplass. Kanskje han ville tro han er på sykehus, og der trivdes han jo...

Men tusen, tusen takk for dine innlegg her - det har gjort godt å kunne snakke litt om det, anonymt..

Takk!

Bare hyggelig )

Vil gjerne si at jeg ikke synes det er egoistisk å sende han på hjem dersom det er det som er det beste for han.

Lykke til!

[frosken]

Jeg sier det igjen; foreslår at du sender han på et sykehjem der han kan bli tatt best mulig hand om.

Jeg reagerer på at du sier hun skal "sende ham på et sykehjem". Det er da han selv som avgjør hvor han vil være, ikke hans barn...

[Gjest Daisy]

Jeg reagerer på at du sier hun skal "sende ham på et sykehjem". Det er da han selv som avgjør hvor han vil være, ikke hans barn...

Men hun skriver jo at han ikke selv vet hvor han er, hvem som har vært der osv. Også at han trivdes på sykehuset. Og samboeren drikker, barna har ikke kapasitet til å være der hele tiden...

...alle disse faktorene gjør at jeg foreslår det.

Men jeg sa vel at jeg hverken kjenner han eller henne, men ut i fra det hun skriver, er det den løsningen jeg synes høres mest fornuftig ut.

[Gjest vitne]

Jeg ser at du har et problem.

Men hvorfor skriver du i innlegget ditt at du er Jehovas Vitne. Jeg kan ikke se hva det har med saken å gjøre overhodet. Tror du at du hadde hatt et mindre problem med faren din dersom du ikke var Jehova.

Når vi leser innlegget ditt leser vi det med en baktanke om at du er Jehova. Hvorfor vil du at vi skal gjøre det. Er det ikke nok å be om et råd uten å si hvilken religion du tilhører.

Nå risikerer du å få svar som er helt på siden. Svar hvor folk angriper religionen din istedet for det egentlige problemet.

Når jeg skriver innlegg her inne kunne jeg skrevet. Jeg er en kvinne som står i statskirken, eller jeg er en hetrofil kvinne eller lignende. Det er jo forsåvidt sant, men det har ikke noe i et innlegg om helt andre ting å gjøre.

Du må ha misforstått min problemstilling siden du sier dette.

Min fars samboer gjør noe som mange vil kunne kritisere - hun drikker.

Jeg er Jehovas vitne, det er det også mange som kritiserer.

Jeg er såret over det hun sa til meg om min religion, fordi jeg har forsøkt være taktfull overfor hennes alkoholmisbruk.

Jeg oppfattet derfor hennes utspill i går som et angrep som traff meg under beltestedet. Jeg hadde håpet og tenkt at vi, på min fars dødsleie, skulle kunne legge bort det som vi ikke er enige om eller misliker hos hverandre. Det var altså tydelig at det hadde ikke hun tenkt, nei.

Derfor tok jeg fram at jeg er Jehovas vitne. Om du derved tillegger meg andre motiver - ja, da leser du inn i mitt innlegg noe jeg ikke har skrevet.

[frosken]

Ja, tror nok hjemmesykepleien også tenker slik.

Min svigerinne og jeg gjør i alle fall det, nå - men det er så rart med det...

Vanskelig å ta upopulære avgjørelser som lett kan føre til den kritikken vi alltid har fått høre - at vi er egoistiske!

Men jeg lurer på hva som er verst - at han kanskje dør før tida fordi han ikke får skikkelig pleie hos henne - eller at han kommer på sykehjem, kanskje får bedre pleie og lever litt lenger -

sant å si - jeg vet ikke om han ville skjønne hva som skjedde, om han fikk sykehjemplass. Kanskje han ville tro han er på sykehus, og der trivdes han jo...

Men tusen, tusen takk for dine innlegg her - det har gjort godt å kunne snakke litt om det, anonymt..

Takk!

Det er han selv som må få avgjøre om han vil pleies hjemme eller på institusjon. Det å tro at man har det bedre på en institusjon kan være en illusjon.

En annen sak er om hans pleiebehov etterhvert blir så stort at det er uhåndterlig for hjemmesykepleien og de pårørende, i såfall blir kanskje en institusjonsplass eneste løsning.

[frosken]

Men hun skriver jo at han ikke selv vet hvor han er, hvem som har vært der osv. Også at han trivdes på sykehuset. Og samboeren drikker, barna har ikke kapasitet til å være der hele tiden...

...alle disse faktorene gjør at jeg foreslår det.

Men jeg sa vel at jeg hverken kjenner han eller henne, men ut i fra det hun skriver, er det den løsningen jeg synes høres mest fornuftig ut.

Han kan allikevel ha forutsetninger for å ta stilling til hvor han vil være. Men det kan godt hende at han vil være på institusjon.

At samboeren drikker er vel foreløpig kanskje mest et problem for hans barn?

[Gjest oida]

Og en muslim med mellommenneskelige problemer skal bare spørre en muslim? Hvorfor det?

Fordi JV skal gå til sine eldste som vet ALT. derfor.

[skorpionfisken]

Du må ha misforstått min problemstilling siden du sier dette.

Min fars samboer gjør noe som mange vil kunne kritisere - hun drikker.

Jeg er Jehovas vitne, det er det også mange som kritiserer.

Jeg er såret over det hun sa til meg om min religion, fordi jeg har forsøkt være taktfull overfor hennes alkoholmisbruk.

Jeg oppfattet derfor hennes utspill i går som et angrep som traff meg under beltestedet. Jeg hadde håpet og tenkt at vi, på min fars dødsleie, skulle kunne legge bort det som vi ikke er enige om eller misliker hos hverandre. Det var altså tydelig at det hadde ikke hun tenkt, nei.

Derfor tok jeg fram at jeg er Jehovas vitne. Om du derved tillegger meg andre motiver - ja, da leser du inn i mitt innlegg noe jeg ikke har skrevet.

Sorry. Jeg trodde problemet ditt var at du hadde for mye arbeide med din far og at hans samboer drakk for mye, brukte for mye penger og stilte for lite opp.

Jeg så ikke, og ser kanskje ennå ikke, at problemet med din far og hans samboer bunnet i at du er Jehovas Vitne. Jeg tror nok hun ville vært like ufordragelig uansett hvordan du lever, de som drikker for mye har en tendens til å kritisere alle andre uansett, noe galt finner de å hakke på.

[mil1365380270]

Fordi JV skal gå til sine eldste som vet ALT. derfor.

Tilhører du JV?

[Gjest oida]

Tilhører du JV?

Nei. Familien min tilhører JV. Derfor er jeg motstander.

[mil1365380270]

Nei. Familien min tilhører JV. Derfor er jeg motstander.

Da burde du vel sette pris på at hun henvender seg til noen utenfor, og ikke stoler blindt på de?

[Gjest Daisy]

Han kan allikevel ha forutsetninger for å ta stilling til hvor han vil være. Men det kan godt hende at han vil være på institusjon.

At samboeren drikker er vel foreløpig kanskje mest et problem for hans barn?

Mulig det... Det vet jeg ikke noe om. Det kommer jo helt an på "hvor" alkoholiker hun er...

[frosken]

Håper dere finner gode løsninger fremover :-)

Jeg fikk bare lyst til å si at det blir spennende diskusjoner når noen tør å fortelle om livssituasjoner på en så tydelig og omfattende måte som du gjorde. At du i tillegg er så ærlig på dine reaksjoner, gjorde denne tråden til meningsfylt lesning!

[Gjest vitne]

Håper dere finner gode løsninger fremover :-)

Jeg fikk bare lyst til å si at det blir spennende diskusjoner når noen tør å fortelle om livssituasjoner på en så tydelig og omfattende måte som du gjorde. At du i tillegg er så ærlig på dine reaksjoner, gjorde denne tråden til meningsfylt lesning!

Tusen takk for at du sier det! Jeg har lært mye og oppdaget ting i dag som jeg har nytte av, jeg også!

[Gjest Anti Jehovas Vitne]

Klarer rett og slett ikke ta deg på alvor når du er Jehovas Vitne... Det er så mye "syke" regler og meninger i denne sekten at jeg tar det med en klype salt det du skriver.

Beklager å måtte si det, men jeg har sett maaange barn bli ødelagt pga. at de har foreldre som er Jehovas Vitne.

PS: Du trenger selvfølgelig ikke være slik, men

[shandy]

"Jeg og mine barn er Jehovas Vitner, men ikke broren min og faren min. Som alle vet, er det mange som har meninger om Jehovas Vitner og ikke holder disse meningene for seg selv, akkurat. Jeg er vant til mange diskusjoner og kommentarer og kritikk overalt hvor jeg ferdes. Men kan jeg ikke i hvert fall slippe det i familien?"

Er du av dem som går fra dør til dør å plager folk? Isåfall er det ikke rart du får kommentarer og kritikk. De fleste i JV er også temmelig innpåslitne sådan, og derfor blir de også møtt på den måten de gjør. Jeg vet jo ikke hvordan du er men....

Det er vel neppe noen som plager deg, hvis DU ikke begynner å preike, eller nevner JV. Kanskje du ikke legger merke til at du gjør det engang - hva vet jeg.

Er det her skoen trykker, hva forholdet til faren din anngår. Er/var han fullstendig anti kanskje, og du nærmest har blitt medlem for å få en familie.

"Pappa bor egentlig i en annen del av landet, men etter at han ble enkemann for noen år siden, fant han tilbake til en gammel flamme som bor like i nærheten av både broren min og meg med familier. Han har mer eller mindre bodd hos henne i flere år, nå. Men verken broren min eller jeg&barnebarna har sett eller hørt noe til ham av den grunn. Dette er selvsagt veldig trist for broren min, ungene mine og meg - men alle forsøk på å få ham til å holde kontakt, har strandet."

Bare pga. han, eller har du preiket for han også. Jeg mener slik at han har fått det hele helt i vrangstrupen. Ja jeg bare lurer altså, og det er også mulig jeg er helt på bærtur her, men som sagt er noen meget fanatiske.

"Samboeren hans er den som har fått ham til å ta den lille kontakten det har vært snakk om (annenhver jul etc.) Til tross for at min familie ikke feirer jul, har jeg invitert ham og tilbudt ham julefeiring hvert år, men han vil ikke komme hvis han ikke får svineribba han er vant til - da vil han heller sitte alene hjemme, sier han. Så da har jeg latt ham gjøre det."

Du klager fælt på denne samboeren hans, men hun har da tross alt prøvd litt. Hadde det forresten vært så ille å lagd svineribbe til din far, og kanskje fått en koselig feiring, eller bare en vanlig middag om du ville valgt å kalle det det. Du virker litt egen og rimelig furten må jeg si.

"Nå er min far blitt dødssyk av kreft og har flyttet permanent inn til sin samboer. Hjemmesykepleie m.m. er stablet på beina for at dette skal gå, men jeg innom flere ganger i uka for å la samboeren gå ut litt, eller for å få tak i lege og ordne innleggelser og andre akutte ting. Jeg er enslig mor med flere barn og fulltidsjobb. Jeg har ikke mulighet for å få barnevakt på kort varsel. Men ungene har vært veldig greie og klart seg mye alene i denne perioden siden jul, hver gang jeg har måttet slippe alt jeg har i hendene for å trå til. Han har for eksempel falt endel, og ikke kommet seg opp igjen. Også arbeidsgiveren min har strukket seg ekstra langt for at jeg skal steppe inn på kort varsel for å ordne opp når ting skjer."

Han er dødssyk som du sier. Du er hans datter, jeg syntes det er naturlig at du stepper inn det du kan. Da vet du iallefall etterpå at du gjorde det du kunne/var i stand til. Nå vet ikke jeg hvor gamle barna dine er, men de eldste klarer vel i en slik situasjon å passe de yngste. Og hvor er forresten ungene når du er på JV møter? Ja det er vel lov å spørre.

Jeg tenker også litt på denne samboeren hans. Du sier du er sliten, tenk deg hvordan det må være for henne, å ha han i sitt hus døgnet rundt (hjemmesykepleier til tross - de er jo stort sett bare innom å gir medikamenter, og ser etter) Jeg skjønner godt at hun trenger å komme seg ut litt. Og etter hva du skriver, så er det jo ofte for å ordne ting for han i tillegg.

"Nå til problemet: Denne samboeren er en "fin" dame med høy utdannelse som drikker. Meget. Hun er synlig beruset, men tror kanskje selv ingen andre har sett det. Dette er ikke av ny dato. Kanskje tror hun at hun skjuler alkoholinntaket ved å gå på byens dyreste restauranter og kjøpe de dyreste rettene, som ender halvspiste mens hun drikker vinen som hun naturligvis må ha til. Fint skal det være. På ett slikt besøk bruker hun - dvs min far, som oftest betaler - nesten like mye som vi har i husholdningsbudsjett hele måneden! Men jeg holder tann for tunge fordi hun tross alt fyller min fars liv med glede, og i tillegg tar seg av ham det meste av døgnet."

Hva er mye for deg, og er du sikker på at det er hans penger hun bruker. Han kan jo ikke gjøre rede for hvor han er engang. Jeg bare stusser litt, for hvis hun virkelig hadde drukket som et svin, hadde hun på ingen måte greid å ta seg av faren din døgnet rundt og vært hans glede.

"I det hele tatt har jeg holdt tann for tunge ganske lenge fordi jeg ikke ønsker dømme, og fordi hun tross alt er den som har gjort min far lykkelig. I tillegg har hun fått ham til å i hvert fall ta kontakt ed barnebarna etpar ganger i året!"

Ja, så i bunn og grunn er det faren din og du som har problemer - hun er bare ei som er god å sette skylden på.

"Men i går rant det over for meg. Jeg var som vanlig kalt ut for å være hos pappa mens hun skulle ut og "handle litt". Hun har drukket tett siden før helga, og kom selvsagt meget påseilet hjem igjen etter mange timer. Og det var da det skjedde:

Hun satte seg ned i sofaen og ville diskutere religion! Belære meg om riktig teologi og starter selvfølgelig med å rakke ned på Jehovas Vitner og det de står for og - ja, dere kan jo tenke dere alt man pleier å få høre om Jehovas Vitner i alle sammenhenger! Da mistet jeg besinnelsen og tok til motmæle så det hørtes i veggene! Jeg følte virkelig at hun nå gikk for langt, her satt jeg mens mine egne unger var alene hjemme og "passet på" pappa mens hun gikk ut og drakk! Og dette er takken?"

Så du mener at hun ikke har rett til en mening siden hun drikker? Sikkert ikke riktig tidspunkt å ta opp den diskusjonen for noen av dere. Antagelig var dere slitne og oppgitte begge to. Og hvorfor skal HUN takke deg egentlig. Jeg syntes igrunn du burde være litt takknemmlig ovenfor henne jeg da. Hun har tross alt døgnvakt over din far.

"Jeg gikk derfra og vet ikke om jeg orker gå tilbake igjen. Jeg har nå i mange år vist gode miner til slett spill både overfor pappa, som ikke holder kontakten med barn og barnebarn og henne, som drikker opp alle pengene hans og i tillegg får min morsarv i gaver fra ham. Alt dette av hensyn til min far - la ham være lykkelig! Men nå..."

Så når hun fornærmet deg ang. JV, er det ikke så nøye med din far og deg lenger?

"Hva ville dere ha gjort? Jeg antar det er alt irritasjonen jeg har holdt inni meg i mange år som kom fram i går kveld. Men jeg vet ikke om jeg orker ha mer kontakt med verken henne eller ham etter dette. Han har alltid valgt side med sine kvinner over oss barna, så..."

Gjør det du orker, og innerst inne føler er riktig. Da får du det bedre når han er borte. Plutselig er han borte, og da er det for sent. Om han ikke skjønner stort lenger, så ser han i det minste at du er der, og det er nok godt når dødsangsten kommer.

"Hva ville der andre ha gjort? Takknemlig for gode innspill!"

Som så mange andre her sier: prøvd å fått han inn på et sykehjem. Både for din del OG hans samboer. Jepp, jeg føler med henne også.

[Dorthe]

Jeg tror nok heller at savnet etter en familie, er grunnen til at jeg ble Jehovas Vitne? I min familie har aldri barn kommet først. Tvert imot!

Kanskje derfor jeg har fått 4 selv?

Hele situasjonen er så vond for meg, at jeg aldri kommer til å orke ta det opp mer med min far. Sist gang jeg sa noe, hadde vi ikke kontakt på 2 år! Da sa jeg bare fra hvor dårlig gjort jeg syntes det var at han ikke besøkte oss en eneste gang, ikke ringte engang, da han var her i byen i 3 uker. Derimot ringte han og besøkte han sin tidligere svigerdatter! Men ikke meg eller sin sønn.

Han har særlig ett barnebarn som forguder ham - men han prioriterte alltid heller samboeren.

Akkurat som _jeg_ nå heller prioriterer faren min, framfor barna mine!

Hvor langt skal man egentlig strekke seg for andre menneskerselv om de er foreldre?

Hva er det egentlig jeg holder på med, her -

forsøker jeg være en god datter?

Forsøker jeg opprettholde en fasade, en _illusjon_ om at jeg er en god datter?

Lar jeg meg kanskje utnytte fordi jeg har samvittighet?

Kanskje jeg egentlig forsøker å bli "sett" og anerkjent av min far gjennom alt det jeg gjør for ham?

Forsones med ham - tja - det er vel heller jeg som må tilgi og gi slipp på lengselen etter en far, kanskje?

Lengselen etter å få høre, bare en eneste gang i livet, at _han_ synes jeg er ok?

Men det kommer ikke til å skje.

Det er vondt å aldri ha blitt god nok for sine foreldre, og det har verken min bror eller jeg blitt!

Det er vel helst den rasende reaksjonen på hennes utspill i går som har fått meg til å tvile på mine egentlige motiver for å stille så mye opp for ham nå.

Jeg trodde kanskje jeg gjorde det "av mitt gode hjerte" - mens skuffelsen jeg opplevde i går, får meg til å innse:

Absolutt alt jeg har gjort hittil i livet mitt, har egentlig vært et forsøk på å oppnå hans (og mammas) anerkjennelse som den personen jeg er.

Men jeg kommer aldri til å få den.

_Det_ kommer til å være min sorg.

Prioriterer du faren din framfor ungene dine?

Det hadde ikke jeg gjort, spesielt hvis faren din er blitt dement. Jeg tar ikke engang med minstemann til foreldrene mine fordi moren min som er dement, skremmer ham.

Dessverre er det ikke du som bestemmer om han skal være hjemme eller ikke, da hadde moren min vært ute av hjemmet for lenge siden hvis det var mulig.