Venn som er deprimert

[Gjest Jalla123456789]

Hei

Jeg skriver her fordi jeg jeg lurer på en ting og som også påvirker meg til en viss grad.

Det gjelder en god venn av meg, en gutt på 25 år. Han er utdannet elektriker men jobber på lager og spiller fotball. Denne kompisen min ble sammen med en jente fem år tilbake i tid. Det startet som vanlig med dating og slikt og de endte opp med å flytte sammen. Da begynte forandringer å skje. Han begynte gradvis å kutte ut all kontakt med venner og i løpet av de fem årene så jeg han kanskje ti ganger og dette enda vi bor på samme sted. Det har seg slik at i den oppgangen jeg bor i bor også foreldrene hans og jeg spurte ofte om hvordan det gikk med han via dem. Vel, det hendte at jeg han, dama hans og jeg dro ut for å bowle men det var ikke ofte. Sant og si så mistet vi all kontakt. For omtrent 6 måneder siden tok han kontakt med meg, han hadde gjort slutt med jenta. Det visste jeg fra før siden hans mor hadde fortalt med det en gang jeg støtte på hun ute. Han begynte og ta kontakt og vi ble venner igjen. Da kom sannheten fram om dem. Forholdet hadde ikke vært noen dans på roser, det hadde skrantet lenge og han var ulykkelig. Videre fortalte han meg at han hadde vært utro også med to jenter mens han var i forhold. Jeg likte jo ikke det jeg hørte og skyldte på han for at det gikk til helvete med forholdet deres. Men han fortalte også om hvorfor det hadde blitt slik.

Det hadde seg slik at dama hans aldri gjorde noe hjemme, alt måtte gutten gjøre. Alt fra oppvask til å handle. Han hadde tatt opp et lån og kjøpt seg en leilighet og den betaler han for selv. Jenta bidro ikke til med noe hjemme, hu var ikke med og pusset opp og slikt. Videre når de to kranglet eller han forsøkte å få i gang en samtale om henne så ville hu ikke og ringte foreldrene som hentet henne hver gang. Det hadde skjedd flere ganger. Jenta ville ikke finne på ting sammen med han. Hu ville bare sitte hjemme og lese bøker og se på tv. Han spiller jo fotball og er på Vålerenga kampene og prøvde ofte å få med henne ut men hu nektet. Sexlivet deres var heller ikke bra. De hadde i løpet av de fem årene bare hatt sex tre ganger. Dette og mer til gjorde at han ble betatt av en jente på jobben hans og de hadde sex hjemme hos han. Hu ble gravid men måtte abortere siden kompisen min ikkefikk lov av foreldrene sine til å få ungen. Jeg vil bare legge til at den jenta som han ble utro med, hadde en type som hu gikk fra. Hu hadde gått fra han en gang tidligere og kommet tilbake. Nå er hu tilbake hos han igjen.

Etter dette har kompisen min slitt med deprsjoner og tvangstanker. Fyren er i seg selv i en oppegående person. Stor i kjeften og ikke redd for noe men nå er han deppet ofte og det kan jeg se på han. Jeg begynner å bli skrekkelig lei av å høre det samme hele tiden, den einnelige sutringa over at han har det for jævlig og at han har skyldfølelse. Jeg har sagt til han at det var ikke bra av han å være utro men det er nå en gang slik at det man ikke får av partneren sin hjemme, det går man ut for å få. Får man ikke sex så går man ut for å få det. Det er også slik at når man er deprimert og slikt at den første personen som da kommer med medlidenhet at man blir glad i dem. Ofte er det ikke fordi man liker dem men fordi at de personene viser interesse og at man i en midlertidig tidsperiode blir glad i dem. Da kan det også være det kan være en person man aldri kunne tenke seg iog være sammen med men som man der og da får følelser for.

Så jeg har sagt det hele tiden at han ikke skal ha skyldfølelse men akseptere det han har gjort og komme seg videre. Det forholdet hadde gått rett vest uansett, dette var bare en forskyndlesesprosess.

Det er ikke gøy og sitte der og høre på det samme hele tiden. Han er derimert og lei seg men det er grenser for ting. Jeg selv sliter med lavt selvbilde og dårlig selvtillit, jeg går til psykolog en gang i måneden. Jeg blir direkte deprimert av det han sier hele tiden.

Han har lagd seg en profil på diverse nettsider og driver og dater jenter. Han har hatt noen som han kunne tenkt seg men som "plutselig" ikke var gode nok. Jeg har møtt noen av de jentene og de er helt ålreite men han finner stadig noe mot dem. Han kunne fint få seg en partner. Jeg sliter med det og han vet at jeg ikke har partner. Noen ganger føler jeg at han gjør dette for å vise meg at han har draget. Andre ganger så kommer tanken om at han dater så mange fordi han er redd for å være alene og at ikke klarer og glemme den første dama hans. Jeg selv blir deprimert og misunnelig over å se at han får datet så mange mens jeg omtrent ikke har datet noen. Det er vondt for meg og det blir verre når han kommer med sine medlidenshetsutbrudd. Alt er hans feil og at han er den sårlige parten. Jeg har anbefalt han å dra til en psykolog men han er for stolt til det.

Jeg har nok med egne problemer og så kommerhan det det samme hele tiden. For all del, ikke misforstå meg. Jeg er alltid der for han og lytter til det han har og si men det blir for mye. De siste 4 månedene har jeg hørt det samme hele tiden.

Hjelp meg!! Hva kan jeg gjøre?