Blandet ekteskap - barneoppdragelse

[Gjest tenk deg om]

Sett deg inn i saken før du uttaler deg. Slike ting kan du umulig vite noe som helst om så lenge du ikke engang aner hvor de er gift, eller hvordan.

Du lever i en drømmeverden sør. Ikke mer å si om det.

[jacob]

Du skriver: "Barn her til lands bør selvsagt oppdras i samsvar med norske normer og verdier."

Norske "normer og verdier" tilsier faktisk at det er religionsfrihet i Norge.

Med vennlig hilsen

Dersom du leser hovedteksten er det nettopp denne friheten "funnet kjærligheten" vil gi sitt barn. Slik tolker i allefall jeg det.

Dette er i tråd med norske verdier og normer - langt mer enn å innordne barnet islamsk lære fra det er født.

Derfor skjønner jeg ikke poenget ditt.

[Sør]

Dersom du leser hovedteksten er det nettopp denne friheten "funnet kjærligheten" vil gi sitt barn. Slik tolker i allefall jeg det.

Dette er i tråd med norske verdier og normer - langt mer enn å innordne barnet islamsk lære fra det er født.

Derfor skjønner jeg ikke poenget ditt.

Poenget er at "norske verdier" er relativt meningsløst, etter som nordmenn kan være alle fra fundamentalistiske kristne (som påstår at muslimer er vantro og skal til helvete), via norske muslimer som mener det samme om kristne, og til humanister/ateister osv.

[Sør]

Du lever i en drømmeverden sør. Ikke mer å si om det.

Jeg lever nok i den virkelige verden, og i den virkelige verden så blir det flere og flere blandingsekteskap, og flere og flere tilfeller hvor folk løser slike konflikter (som egentlig ikke er forskjellige fra om han/hun var meget kristen, osv.)

[Scholar]

Du skriver: "Å være muslim er ganske forskjellig fra å være norsk etter som jeg har forstått."

Da har du misfortsått.

Å være muslim, kristen, humanist, osv er et livssyn.

Å være norsk, tysk, spansk går på statsborgerskap.

Det er ingen motsetning mellom å være muslim og å være like norsk som deg og meg. Jeg kjenner flere.

Derimot kan du bruke uttrykk som "ateist" som motstykke til kristen/muslim.

Med vennlig hilsen

Hei!

Her ble det visst mye surr for deg, Sør.

Du kan ikke glemme at "norsk" kan forstås som noe langt mer enn statsborgerskap -- et lite dykk i en større ordbok vil fortelle deg det. Og hadde du hatt litt innsyn i kulturstudier, ville du også ha kunnet notere deg at en med "norsk" vanligvis mener noe helt annet enn satsborgerskap.

Det går også fint an å være både kristen og humanist. Ja, om en med "kristen" mener noe kulturelt, er det fullt ut mulig å være både kristen og ateist.

I ditt innlegg virker det som om du blander sammen humanisme med den type overtro som gjerne omtales som "human-etikk".

Vennlig hilsen

[funnet kjærligheten]

Jeg lever nok i den virkelige verden, og i den virkelige verden så blir det flere og flere blandingsekteskap, og flere og flere tilfeller hvor folk løser slike konflikter (som egentlig ikke er forskjellige fra om han/hun var meget kristen, osv.)

Du får det til å høres så enkelt ut Sør, og jeg skulle ønske det var slik. At vi kunne fortelle og lære barna om ulike syn og at de fikk frihet til å bestemme selv. Men så enkelt blir det ikke tror jeg, for mannen min vil lære barnet om islam så tidlig som mulig og dette vil bare bli vanskelig og forvirrende for barnet når far mener visse ting er nødvendig(eks. bønn 5g, faste, alle reglene om vasking før bønn, matreglene osv) som jeg mener er unødvendig.

Jeg har lest: For de fleste er religion en del av livet, mens for muslimene er troen livet.

Islam ER en streng religion. Min mann fikk høre av sine foreldre og søsken at hvis ikke han gjorde slik og sånn, ville han ikke komme til paradis. Dette vil jo "skremme" barn til å "tro". Det er akkurat dette jeg ikke vil mine barn skal lære.

Uff, håper inderlig vi klarer å løse dette........

[Gjest Stønn....]

Hei,

Nå er jeg ateist, men jeg kan ikke se at det skal være relevant at man bor i Norge om dere oppdrar dem som muslimer, kristne, humanister eller ei?

Det du beskriver er jo egentlig minst 3 sammensatte problemstillinger:

1) Skal de være muslimer eller kristne?

2) Hvor "strengt" skal dette praktiseres?

3) Hvem er det som skal bestemme hva? Du kan jo ikke forvente at din man skal akseptere at deres barn ikke skal ha hans tro, mer enn han kan forvente det motsatte.

Derimot kan dere fortelle barnene om begge religionene, og forklare at mamma og pappa tror på litt forskjellige ting, men på den samme guden (hvis du er kristen).

Tror han at du havner i helvete?

Hvis du er kristen - tror du han (som muslim) er "frelst"?

Med vennlig hilsen

"Derimot kan dere fortelle barnene om begge religionene, og forklare at mamma og pappa tror på litt forskjellige ting..."

Makan til rosemaling av en naiv dust....

Wake up, sier jeg....

[jacob]

Poenget er at "norske verdier" er relativt meningsløst, etter som nordmenn kan være alle fra fundamentalistiske kristne (som påstår at muslimer er vantro og skal til helvete), via norske muslimer som mener det samme om kristne, og til humanister/ateister osv.

Dersom et barn skal oppdras slik denne faren vil - medfører dette en rekke handlinger og symbolbruk som virker fremmed for moren - og langt på vei de fleste mødre i dette landet. Hvorfor tror du det? Det er flertallet som definerer verdifellesskapet gjennom praktiske handlinger og oppfatninger - og ikke dine rettighetsproklameringer.

Ingen har sagt at ekstremister av andre ulike slag er en del av dette fellesskapet.

[Sør]

Dersom et barn skal oppdras slik denne faren vil - medfører dette en rekke handlinger og symbolbruk som virker fremmed for moren - og langt på vei de fleste mødre i dette landet. Hvorfor tror du det? Det er flertallet som definerer verdifellesskapet gjennom praktiske handlinger og oppfatninger - og ikke dine rettighetsproklameringer.

Ingen har sagt at ekstremister av andre ulike slag er en del av dette fellesskapet.

At det er "fremmed for moren" eller flertallet, gjør det ikke "unorskt". Uvanlig, unormalt, "langt fra gjennomsnittet", men ikke "unorskt".

[Sør]

Hei!

Her ble det visst mye surr for deg, Sør.

Du kan ikke glemme at "norsk" kan forstås som noe langt mer enn statsborgerskap -- et lite dykk i en større ordbok vil fortelle deg det. Og hadde du hatt litt innsyn i kulturstudier, ville du også ha kunnet notere deg at en med "norsk" vanligvis mener noe helt annet enn satsborgerskap.

Det går også fint an å være både kristen og humanist. Ja, om en med "kristen" mener noe kulturelt, er det fullt ut mulig å være både kristen og ateist.

I ditt innlegg virker det som om du blander sammen humanisme med den type overtro som gjerne omtales som "human-etikk".

Vennlig hilsen

Jeg ser at du, som vanlig, mangler faglig kompetanse for å delta i tråden.

Synd for deg.

[Sør]

"Derimot kan dere fortelle barnene om begge religionene, og forklare at mamma og pappa tror på litt forskjellige ting..."

Makan til rosemaling av en naiv dust....

Wake up, sier jeg....

Du skriver: "Makan til rosemaling av en naiv dust...."

Har jeg rosemalt deg?

[Sør]

Du får det til å høres så enkelt ut Sør, og jeg skulle ønske det var slik. At vi kunne fortelle og lære barna om ulike syn og at de fikk frihet til å bestemme selv. Men så enkelt blir det ikke tror jeg, for mannen min vil lære barnet om islam så tidlig som mulig og dette vil bare bli vanskelig og forvirrende for barnet når far mener visse ting er nødvendig(eks. bønn 5g, faste, alle reglene om vasking før bønn, matreglene osv) som jeg mener er unødvendig.

Jeg har lest: For de fleste er religion en del av livet, mens for muslimene er troen livet.

Islam ER en streng religion. Min mann fikk høre av sine foreldre og søsken at hvis ikke han gjorde slik og sånn, ville han ikke komme til paradis. Dette vil jo "skremme" barn til å "tro". Det er akkurat dette jeg ikke vil mine barn skal lære.

Uff, håper inderlig vi klarer å løse dette........

Dere klarer å løse det. :-) Det er, i internasjonal sammenheng, en helt normal problemstilling. Det er millioner av muslimer som er gift med ikke-muslimer.

Ja, både islam og kristendom kan tolkes strengt. Idiotisk strengt til tider. Og du må påpeker ovenfor ham at han har giftet seg med en person han visste ikke var muslim, og da må han også "gi" like mye som du må "gi" (som jo visste at du giftet deg med en muslim).

Det var forresten en kristen kvinne gift med en muslim her på DOL før.

Én ting er sikkert, og det er at dere nok får noen interessante livssyns-diskusjoner med hverandre i tiden fremover.

Han bør "fire" og gi sin del, pga *deg* (ikke fordi dere bor i Norge, mer enn norske kristne blir muslimer når de flytter til Tyrkia pga jobb).

Med vennlig hilsen

[Scholar]

Jeg ser at du, som vanlig, mangler faglig kompetanse for å delta i tråden.

Synd for deg.

Sør,

hvorfor reagerer du på en slik irrasjonell måte -- fordi jeg tillater meg å påpeke det faglig uholdbare i det du skriver?

Innen du klarer å dokumentere at adjektivet "norsk" ikke beskrive noe annet enn statsborgerskap, kan du ikke forvente å bli tatt helt seriøs i denne "tråden".

Jeg vil oppfordre deg til å foreta noen akademiske kulturstudier.

Vennlig hilsen

[Sør]

Sør,

hvorfor reagerer du på en slik irrasjonell måte -- fordi jeg tillater meg å påpeke det faglig uholdbare i det du skriver?

Innen du klarer å dokumentere at adjektivet "norsk" ikke beskrive noe annet enn statsborgerskap, kan du ikke forvente å bli tatt helt seriøs i denne "tråden".

Jeg vil oppfordre deg til å foreta noen akademiske kulturstudier.

Vennlig hilsen

Det er synd at du ikke kan gi faglig forsvarlige svar.

[Scholar]

Det er synd at du ikke kan gi faglig forsvarlige svar.

Sør,

det som er tragi-komisk, er at du aldri klarer å dokumentere noen av de spesielle og til tider svært private synspunktene du kommer med.

Komisk for oss som leser, tragsk for deg...

Som tidligere sagt: klarer du ikke å påvise noen rimelighet i din påstand om at "norsk" bare indikerer statsborgerskap, forblir ditt argument også denne gangen noe latterlig.

Vennlig hilsen

[Sør]

Sør,

det som er tragi-komisk, er at du aldri klarer å dokumentere noen av de spesielle og til tider svært private synspunktene du kommer med.

Komisk for oss som leser, tragsk for deg...

Som tidligere sagt: klarer du ikke å påvise noen rimelighet i din påstand om at "norsk" bare indikerer statsborgerskap, forblir ditt argument også denne gangen noe latterlig.

Vennlig hilsen

Jeg tenker på din helse.

[Gjest Terakotta]

Hei,

Hva er "norske"?

Med vennlig hilsen

Tja - slik som den offentlige skolen "oppdrar oss" f.eks. Ganske lite religion, mer lover og regler. Religionen blir så et valg for de unge å ta selv.

[Sør]

Tja - slik som den offentlige skolen "oppdrar oss" f.eks. Ganske lite religion, mer lover og regler. Religionen blir så et valg for de unge å ta selv.

Tja - hva har det med "norsk" å gjøre? I Tyrkia og Frankrike er religion forbudt i skolen - dvs det er *mer* religion i norsk skole enn i tyrkisk.

Hele konseptet "norsk" (for å definere én type oppførsel) er ganske så "marxistisk" (jada, jeg bruker ordet noen ganger!) fordi det ligger implisitt at alle nordmenn skal oppføre seg mer eller mindre likt.

Og hva med alle oss som da ikke har "norsk oppførsel" - er vi "mindre nordmenn"?

Med vennlig hilsen

[skorpionfisken]

Han er veldig troende muslim og sier at det er en plikt for muslimer å lære barna sine om islam.

Plikt altså, ikke noe han bør men noe han må.

Du kommer nok ikke utenom at barna dine lærer om Islam.

[Gjest en erfaring rikere]

Du får det til å høres så enkelt ut Sør, og jeg skulle ønske det var slik. At vi kunne fortelle og lære barna om ulike syn og at de fikk frihet til å bestemme selv. Men så enkelt blir det ikke tror jeg, for mannen min vil lære barnet om islam så tidlig som mulig og dette vil bare bli vanskelig og forvirrende for barnet når far mener visse ting er nødvendig(eks. bønn 5g, faste, alle reglene om vasking før bønn, matreglene osv) som jeg mener er unødvendig.

Jeg har lest: For de fleste er religion en del av livet, mens for muslimene er troen livet.

Islam ER en streng religion. Min mann fikk høre av sine foreldre og søsken at hvis ikke han gjorde slik og sånn, ville han ikke komme til paradis. Dette vil jo "skremme" barn til å "tro". Det er akkurat dette jeg ikke vil mine barn skal lære.

Uff, håper inderlig vi klarer å løse dette........

Dette er en meget vanskelig situasjon for deg og dere!

Du er gift - er du religiøst gift? - med en mann som er en del av et helt samfunn.

Har du hørt begrepet "wanna-be-Norwegian?" Det er et skjellsord om dem som ikke lever som i gamlelandet. Her skal vi ikke ha noen kompromisser! Alt fra skjørtekanter til meny viser "hvilken side du egentlig står på".

Og slike ting blir mer og mer viktige når det kommer barn inn i bildet! Allerede nå hører jeg deg henvise til hans familie og deres religiøse praksis og tro. Bare vent til barn kommer inn i bildet! Du vil få mindre og mindre du skulle ha sagt! Hans familie vil støtte enhver muslimsk avgjørelse han tar - enten den er korrekt eller ikke - hvem har _du_ som kan støtte deg like sterkt dersom du er uenig?

Du kan få barn som vil forakte deg, åpenlyst eller i sitt hjerte, fordi du ikke er like troende og praktiserende som deres far, og, etterhvert, dem selv. De vil ferdes i miljøer der de stadig vil få høre nedsettende ting om din kultur og oppvekst og tradisjon. De vil også, særlig nå etter 11. september, komme til å høre at det er en kamp mellom vår vestlige verden og deres. Hvilken side vil de stå på? Vil du stå på samme side som dem? Egentlig?

Du vil risikere at de - og han - kommer til å bruke religion mot deg daglig - og uansett hva du mener, vil de ha Gud på sin side. (Igjen, det behøver ikke være korrekt islam, det er irrelevant. Han vil alltid kunne støtte seg til islam eller til tradisjonen og slik mene han har rett! Du vil få en kjempejobb med å sette deg inn islam godt nok til å kunne sette ham på plass - det er like mange tolkningsmuligheter der som andre steder - det vil bli umulig, og da er du den tapende part)

Jeg vet hva jeg snakker om.

Det var så lett i starten - vi ventet barn og alle var glade. I motsetning til deg, var jeg mer villig til en religiøs livsførsel fordi jeg alltid har vært et religiøst menneske, og fordi mat og alkohol ikke er så viktig for meg. Jeg setter pris på edruskap og det er lett å få tak i kjøtt som kan spises.

Men straks barna ble født, måtte jeg bli et eksempel for dem med min livsførsel. Han begynte å slå ned på de minste ting, og henviste til at jeg nå måtte være ansvarlig og et forbilde. Etter hvert ikke bare som mor, men også i kvinnerollen og i hvordan jeg kledde meg og snakket. Enten jeg var enig eller ikke, enten de religiøse lederne var enige med ham eller ikke - slik gjør de i hans familie, slik tolket han påbudene, slik skulle det være i _hans_ hjem!

Og fordi jeg _ikke_ uten videre ville gi meg og praktisere som min mann, ble det etterhvert store problemer mellom oss og i barneoppdragelsen. Jeg var uansvarlig, jeg var for en frihet som var ugudelig, jeg ville ikke innrette meg under Gud - ja, det var Gud jeg gikk imot når jeg var uenig med ham. Han begynte å synes det ble nødvendig å "beskytte" barna mot min ugudelighet! Han tok dem med til sine samfunn og sin familie, men skar grimaser når jeg ville ha dem med til mine. Han sluttet etterhvert å bli med meg til mine, fordi han ikke ville ha maten deres, ikke likte klærne deres, ikke likte livsførselen deres osv. osv.

Jeg ble med i hans verden og følte meg alene i min egen. Jeg følte at jeg selv jo hadde valgt dette og klarte ikke snakke med andre om min tvil og våre problemer. Jeg trakk meg mer og mer unna, og mine gamle venner turde heller ikke spørre meg hvordan det sto til. Også familien min begynte å gå stille i dørene fordi de merket at dette var vanskelig for meg. Likevel forsvarte jeg jo eller unnskyldte jeg ham for hans oppførsel og hans valg og - ikke minst - hans fravær i familiesammenhenger og vennekrets.

Etterhvert var ungene mer fortrolige med hans kultur enn med min. Og hva med KRL på skolen? Han var imot, jeg var for. Hans religiøse ledere, mor og vennekrets var også imot. Og ungene hørte på ham.

I dag har jeg barn som kan protestere mot de reglene jeg eller lærerne setter og si: "Jeg er ikke norsk!" For dem er det å være norsk, synonymt med å være kristen, og å ha "full frihet" i alle ting, for eksempel spise gris, drikke seg fulle og ha sex. Så meget "vet" de om vårt norske samfunn, og alt de kan og vet, har de lært av far, som er full av forakt for dette samfunnet, ikke minst representert ved meg, og ikke vet noe om det fordi han ikke ferdes der. Han jobber der, men har "er" ikke der.

Blant kameratere er det om å gjøre å vise at unger og kone er slik unger og kone skal være i hans kultur. Det minste norske innslag kan føre til de største konflikter. Hva med 17. mai, for eksempel, det norske flagget er et kors? Hva med besteforeldre, onkler og tanter til jul? Hva med vennekretsen på skolen - skal de møtes etter skoletid, når de kommer inn i hjem der det kanskje bes til en annen Gud, (eller ingen gud!) eller spises uren mat? Hva med skoleturer og klassefester - hva med foreldremøter og alt mulig.

Han fant seg en elskerinne mens vi var gift - for vi var jo ikke gift, de papirene han fylte ut hos sorenskriveren var ikke velsignet av Gud og betydde ikke noe for ham!

Jeg bor ikke lenger med faren til barna mine, jeg flyttet omsider for 2 år siden. Jeg brukte min norskhet for det den var verd, satte hardt mot hardt og beholdt ungene. Jeg takket Gud for at jeg hadde motstått presset om å gifte meg religiøst, da er det ikke sikkert det hadde gått så bra.

Barna bor hos meg, og vil det selv, men bruker forskjellene i våre livssyn og kulturer for det de er verd.

Samarbeid om barna saboteres fra hans side. Jeg har gått fra ham og da kan jeg ha det så godt og se om norsk oppdragelse er noe bedre! Når ungene gjør noe galt, beviser det at han hadde rett!

Jeg må forsøke å mobilisere skole og meg selv og andre _meget_sterkt_ for å få gjennomslag for norske regler og måter å tenke på - jeg vet faktisk ikke om jeg klarer det i forhold til de to største barna. Det er ikke norsk væremåte å være like kompromissløs som han. Norske lærere kan ikke verken true med helvete eller slå så ungene får respekt for dem. Lærere vil alltid være "norske", underforstått "hedninger" eller "vantro" eller "rasister". Når barna og lærerne ikke klarer samarbeide, er det utelukkende fordi lærerne er dumme og vantro og ugudelige og ikke verd å høre på, påstår ungene. Skolens forsøk på å få fatt i far, gir samme resultat. De problemene som oppstår, er skolens skyld. De er ikke mye til menn, heller,lærerne, de som har koner som ikke er enige med dem. Demokrati og likeverd er skjellsord. Nordmenn lever altfor "fritt" og "kan gjøre som de vil".

Jeg har fire barn i skolealder og daglige diskusjoner med ungene. Stadig argumenterer de med at de ikke er "norske". Samtidig kan de gå ut og spise "uren" mat med kameratene og be meg ikke si det til far. Barna er i en mellomposisjon jeg ennå ikke vet hvordan ender. En vennninne i samme situasjon sitter med en sønn som slår henne og bruker anabole steroider. Han føler seg ikke som norsk, og vanker i et kroppsbyggermiljø sammen med andre unge som heller ikke føler seg verken som det ene eller det andre, og er i opposisjon til samfunnet. Men som heller ikke har god kontakt med faren, som er etter ham hele tiden på grunn av hans "ugudelige" oppførsel.

Det er min erfaring fra denne situasjonen og mange venninner i samme situasjon som nå får meg til å advare deg. 50 % av alle ekteskap ender med skilsmisse. Det kan se lovende ut i starten, men det er like stor sjanse for at det går galt. Da vil du ikke lenger ha frihet - fordi hensynet til barna vil veie tyngst. Imidlertid vil dere ha - dere har allerede nå - _helt forskjellig syn_ på hva som er viktigst for barn. Og det vil føre til _kamp_ om barna. I krig og kjærlighet er alt tillatt. For ham vil dette være både krig (religiøst, ideologisk, kulturelt) og kjærlighet (til Gud og barna). Da blir det fort en skitten kamp!

Vær så snill å tenke deg meget om! Pass på at du ordner deg slik at du kan beholde barna etter et eventuelt brudd, dersom du vil ha dem. Pass på - still som betingelse - at han vanker like meget i dine omgangskretser som du i hans om det skal bli barn. Sier han nei - eller viser deg at det byr ham mot, trekk deg! Vit i hvert fall hva du gjør.

Dette ble veldig langt. Men likevel...

Jeg ville aldri ha valgt det samme om igjen, for å si det slik. Og med den økte tilspissingen mellom Islam og den Vestlige verden, må jeg bare advare deg! Hvem vil du være - som mor, som kvinne, som person - i dag, om ti år, om 20? Vil dagens valg gjøre deg til et bedre menneske - eller vil det innskrenke dine muligheter til å være mor, kvinne og menneske?

Lykke til!