Konversjonsnevrose

[Chey]

Hei

Fikk vite at denne diagnosen står i min journal. Klarer ikke å finne noen andre opplysninger om denne diagnosen noen steder.

Er det noen av dere andre som har hørt om dette?

Er det mulig å få behandling for dette? (Min lege mente at det ikke fantes behandling ...sukk)

Vær så snill å svar om det skulle være noen der ute som har litt peiling.

Har ikke visakort så jeg får ikke sendt denne mailen til Webmaster.

[Gjest z253]

Det er det som blir kalt dissosiativ lidelse nå. F44 i ICD.

Dersom du blar deg nedover her: http://www.odont.uio.no/allmennodontologi-voksen/ICD10SOK/icd10/KV_5.htm

så står det om det, uten at det var noe lett å forstå synes jeg.

Her står det også noe om det:

http://www.psykol.no/tnpf/TNPF_07_03_prod/artikke_Elton_Guldvog.htm

Ellers så kan du jo søke på "dissosiative lidelser"

[Chey]

Det er det som blir kalt dissosiativ lidelse nå. F44 i ICD.

Dersom du blar deg nedover her: http://www.odont.uio.no/allmennodontologi-voksen/ICD10SOK/icd10/KV_5.htm

så står det om det, uten at det var noe lett å forstå synes jeg.

Her står det også noe om det:

http://www.psykol.no/tnpf/TNPF_07_03_prod/artikke_Elton_Guldvog.htm

Ellers så kan du jo søke på "dissosiative lidelser"

Takk for henvisningen.

Syns det var så mye der som ikke stemte på meg i det hele tatt.

Er det noen andre som har fått en slik diagnose?

fortell fortell

[Bugge1365380662]

Når jeg leser innlegget ditt så lurer jeg på hvem det er som har gitt deg denne diagnosen,og når det ble gjort.Jeg får en slags sår og gjenkjennende følelse av at du sitter hos legen din som sier at dette er din diagnose, og at det ikke er mye å gjøre med det.Og etter en kort konsultasjon står du der ute for deg selv med dine spørsmål og din fortvilelse. Du får bare unnskylde hvis jeg projiserer mine egne opplevelser inn i din) Du må i det minste få svar på hva de mener med denne diagnosen i forhold til deg og din situasjon,før en slår fast at dette er en slags kronisk lidelse.Har forresten vanskelig for å tro at dette er tilfelle.Så lenge mennesker ønsker å få en forandring og er villig til å jobbe for det, kan man ofte lære seg å mestre livet bedre,om en ikke kan bli helt frisk.Men hvis du ikke vet hva du egentlig står overfor blir jo ikke det så lett.Hvis det er slik at ordet konversjonsnevrose er et litt foreldet ord,og at man nå har litt andre ord for å beskrive din lidelse(hvis det nå er det du lider av)trenger du hjelp for å orientere deg i mylderet av ulike former for dissosiative lidelser.

Lurer på hvilket grunnlag diagnosen din ble satt? Kjente vedkommende deg godt?Vet du hvem som satte den? Det er spørsmål jeg sitter med. Vet ikke helt hva mer jeg skal si, men jeg har tenkt på innlegget ditt siden jeg leste det,og nå svarer jeg selv om det kanskje ikke er til noen hjelp. Med vennlig hilsen Bugge.

[Chey]

Når jeg leser innlegget ditt så lurer jeg på hvem det er som har gitt deg denne diagnosen,og når det ble gjort.Jeg får en slags sår og gjenkjennende følelse av at du sitter hos legen din som sier at dette er din diagnose, og at det ikke er mye å gjøre med det.Og etter en kort konsultasjon står du der ute for deg selv med dine spørsmål og din fortvilelse. Du får bare unnskylde hvis jeg projiserer mine egne opplevelser inn i din) Du må i det minste få svar på hva de mener med denne diagnosen i forhold til deg og din situasjon,før en slår fast at dette er en slags kronisk lidelse.Har forresten vanskelig for å tro at dette er tilfelle.Så lenge mennesker ønsker å få en forandring og er villig til å jobbe for det, kan man ofte lære seg å mestre livet bedre,om en ikke kan bli helt frisk.Men hvis du ikke vet hva du egentlig står overfor blir jo ikke det så lett.Hvis det er slik at ordet konversjonsnevrose er et litt foreldet ord,og at man nå har litt andre ord for å beskrive din lidelse(hvis det nå er det du lider av)trenger du hjelp for å orientere deg i mylderet av ulike former for dissosiative lidelser.

Lurer på hvilket grunnlag diagnosen din ble satt? Kjente vedkommende deg godt?Vet du hvem som satte den? Det er spørsmål jeg sitter med. Vet ikke helt hva mer jeg skal si, men jeg har tenkt på innlegget ditt siden jeg leste det,og nå svarer jeg selv om det kanskje ikke er til noen hjelp. Med vennlig hilsen Bugge.

Hei Bugge

Så fint at du tok deg litt tid. Min lege har stillt diagnose på bakgrunn av at jeg har vært utsatt for; incest av 3 personer som liten, fysisk og psykisk mishandel av min mamma som liten, min kjære datter som døde av feil medisin som ettåring, alvorlig mobbing og utfrysning fra en arbeidsplass og en klasse på voksengymnas.

Symptomene begynte da jeg gikk gravid etter å ha mistet min datter og etter flere spontanaborter.

Det som skjedde var at jeg begynte å se rart, fikk vanskelig for å snakke og gradvis forsvant følelsene i armer og bein og jeg seig sammen. Legene mente at det da sansynlig var et tegn på depresjon. Dette var for meg helt vilt siden jeg var overlykkelig over at vi endelig skulle få et barn til. Det utartet seg såpass mye at jeg ble innlagt på fødeavdelingen som dagpasient 3 mnd før fødselen. På det tidspunktet fikk jeg nesten daglig slike anfall. Klarte ikke å spise noe særlig og måtte ha hjelp til alt når jeg hadde anfall. Ellers er jeg veldig gladjente og svært så positiv.

Etter at vår datter ble født vedvarte disse anfallene og det var skikkelig ekkelt å være alene med henne å vite at jeg kunne bli dårlig. Prøvde å gå turer ute men fikk også anfall der og seig om ved siden av vogna. Noen som kjente meg fikk fraktet meg hjem. Samtidig så sa legen at jeg aldri ville få slike anfall hvis det var kritiske situasjoner.hm hm

Da vår datter var 5 uker gammel fant jeg henne kvalt i vognen. Hun hadde fått et eller annet i spiserøret som gjorde at hun ikke fikk pustet. Jeg startet på veien livredning til henne da jeg forstod at jeg ikke ville rekke til sykehuset innen hun fikk hjerneskade pga oksygenmangel. Etter mye om og men fikk jeg opp det hun hadde satt fst ved å bruke heimlich grepet(tror det heter det)på henne.

Hun ble operert 1 uke senere for pylerostenose som på norsk er en lukkemuskel som har blirr for stram slik at maten ikke passerer ned til tolvfingertarmen men kommer opp i stedenfor. Så min datter fikk gammel klumpete morsmelk opp i luftrøret.

Etter denne hendelsen forandret anfallene litt karakter. Hvis jeg presset meg ytterligere når jeg kjente at jeg begynte å bli dårlig fikk jeg muskelstivhet eller krampe. Denne krampen kunne vare noen minutter og komme igjen og igjen i løpet av hele dagen.

Da begynte jeg på seroxcat.

Anfallene ble redusert noe slik at jeg kunne begynne å fungere litt. Men jeg hadde lyst å bli helt som før, så etter 3-4 års bruk av Seroxcat begynte jeg med Cipramil. Virkningen bedret seg noe mer enn med Seroxcat men også den mistet sin effekt etter hvert. Så begynte jeg med Efexor.Hadde omtrent samme virkning men jeg fikk samtidig veldig spasmer i beina når jeg sover om natta. Noen ganger har jeg sittet i sofaen og sett på TV og fått en kjempespasme eller rykning i hele kroppen slik at jeg har landet i gulvet.

Før jeg begynte med slike medisiner har jeg også hatt perioder hvor jeg har vært deppa, men nå når jeg er litt sløv med å ta Efexcor litt uregelmessig blir det ikke snakk om å være litt utafor.

Da er jeg helt på trynet. Går bare og ser etter steder hvor jeg kan henge meg. Prøver å tenke på hva jeg skal skrive til mine venner i avskjedsbrev. Nei fy så hardt det er da.....

Dette er til å bli sprø av. Nå har jeg hatt det slik i 10,5 år.

Jeg har veldig lyst å bli såkalt vanlig slik jeg tidligere har vært.

Sukk Sukk

Håper du fikk et innblikk i hvorfor min lege kunne stille en slik diagnose.

Det jeg syns er rart er at de andre som står beskrevet med slike diagnoser ofte har smerter de plages med. Det plages ikke jeg med.

[Gjest eval]

Hei Bugge

Så fint at du tok deg litt tid. Min lege har stillt diagnose på bakgrunn av at jeg har vært utsatt for; incest av 3 personer som liten, fysisk og psykisk mishandel av min mamma som liten, min kjære datter som døde av feil medisin som ettåring, alvorlig mobbing og utfrysning fra en arbeidsplass og en klasse på voksengymnas.

Symptomene begynte da jeg gikk gravid etter å ha mistet min datter og etter flere spontanaborter.

Det som skjedde var at jeg begynte å se rart, fikk vanskelig for å snakke og gradvis forsvant følelsene i armer og bein og jeg seig sammen. Legene mente at det da sansynlig var et tegn på depresjon. Dette var for meg helt vilt siden jeg var overlykkelig over at vi endelig skulle få et barn til. Det utartet seg såpass mye at jeg ble innlagt på fødeavdelingen som dagpasient 3 mnd før fødselen. På det tidspunktet fikk jeg nesten daglig slike anfall. Klarte ikke å spise noe særlig og måtte ha hjelp til alt når jeg hadde anfall. Ellers er jeg veldig gladjente og svært så positiv.

Etter at vår datter ble født vedvarte disse anfallene og det var skikkelig ekkelt å være alene med henne å vite at jeg kunne bli dårlig. Prøvde å gå turer ute men fikk også anfall der og seig om ved siden av vogna. Noen som kjente meg fikk fraktet meg hjem. Samtidig så sa legen at jeg aldri ville få slike anfall hvis det var kritiske situasjoner.hm hm

Da vår datter var 5 uker gammel fant jeg henne kvalt i vognen. Hun hadde fått et eller annet i spiserøret som gjorde at hun ikke fikk pustet. Jeg startet på veien livredning til henne da jeg forstod at jeg ikke ville rekke til sykehuset innen hun fikk hjerneskade pga oksygenmangel. Etter mye om og men fikk jeg opp det hun hadde satt fst ved å bruke heimlich grepet(tror det heter det)på henne.

Hun ble operert 1 uke senere for pylerostenose som på norsk er en lukkemuskel som har blirr for stram slik at maten ikke passerer ned til tolvfingertarmen men kommer opp i stedenfor. Så min datter fikk gammel klumpete morsmelk opp i luftrøret.

Etter denne hendelsen forandret anfallene litt karakter. Hvis jeg presset meg ytterligere når jeg kjente at jeg begynte å bli dårlig fikk jeg muskelstivhet eller krampe. Denne krampen kunne vare noen minutter og komme igjen og igjen i løpet av hele dagen.

Da begynte jeg på seroxcat.

Anfallene ble redusert noe slik at jeg kunne begynne å fungere litt. Men jeg hadde lyst å bli helt som før, så etter 3-4 års bruk av Seroxcat begynte jeg med Cipramil. Virkningen bedret seg noe mer enn med Seroxcat men også den mistet sin effekt etter hvert. Så begynte jeg med Efexor.Hadde omtrent samme virkning men jeg fikk samtidig veldig spasmer i beina når jeg sover om natta. Noen ganger har jeg sittet i sofaen og sett på TV og fått en kjempespasme eller rykning i hele kroppen slik at jeg har landet i gulvet.

Før jeg begynte med slike medisiner har jeg også hatt perioder hvor jeg har vært deppa, men nå når jeg er litt sløv med å ta Efexcor litt uregelmessig blir det ikke snakk om å være litt utafor.

Da er jeg helt på trynet. Går bare og ser etter steder hvor jeg kan henge meg. Prøver å tenke på hva jeg skal skrive til mine venner i avskjedsbrev. Nei fy så hardt det er da.....

Dette er til å bli sprø av. Nå har jeg hatt det slik i 10,5 år.

Jeg har veldig lyst å bli såkalt vanlig slik jeg tidligere har vært.

Sukk Sukk

Håper du fikk et innblikk i hvorfor min lege kunne stille en slik diagnose.

Det jeg syns er rart er at de andre som står beskrevet med slike diagnoser ofte har smerter de plages med. Det plages ikke jeg med.

Det høres ut som om du har hatt mange veldig store påkjenninger i livet. Da er det vel ikke så rart om kroppen skulle si ifra om dette på en eller annen måte.

Har du fått snakke om alt dette, til psykolog eller psykiater? Hva med rosenterapi, psykomotorisk terapi e.l.?

En psykiater ville kunne se på både det psykiske og det kroppslige, altså om det har psykiske årsaker eller om det f.eks. kan ha noe med medisin bivirkning å gjøre.

[Bugge1365380662]

Hei Bugge

Så fint at du tok deg litt tid. Min lege har stillt diagnose på bakgrunn av at jeg har vært utsatt for; incest av 3 personer som liten, fysisk og psykisk mishandel av min mamma som liten, min kjære datter som døde av feil medisin som ettåring, alvorlig mobbing og utfrysning fra en arbeidsplass og en klasse på voksengymnas.

Symptomene begynte da jeg gikk gravid etter å ha mistet min datter og etter flere spontanaborter.

Det som skjedde var at jeg begynte å se rart, fikk vanskelig for å snakke og gradvis forsvant følelsene i armer og bein og jeg seig sammen. Legene mente at det da sansynlig var et tegn på depresjon. Dette var for meg helt vilt siden jeg var overlykkelig over at vi endelig skulle få et barn til. Det utartet seg såpass mye at jeg ble innlagt på fødeavdelingen som dagpasient 3 mnd før fødselen. På det tidspunktet fikk jeg nesten daglig slike anfall. Klarte ikke å spise noe særlig og måtte ha hjelp til alt når jeg hadde anfall. Ellers er jeg veldig gladjente og svært så positiv.

Etter at vår datter ble født vedvarte disse anfallene og det var skikkelig ekkelt å være alene med henne å vite at jeg kunne bli dårlig. Prøvde å gå turer ute men fikk også anfall der og seig om ved siden av vogna. Noen som kjente meg fikk fraktet meg hjem. Samtidig så sa legen at jeg aldri ville få slike anfall hvis det var kritiske situasjoner.hm hm

Da vår datter var 5 uker gammel fant jeg henne kvalt i vognen. Hun hadde fått et eller annet i spiserøret som gjorde at hun ikke fikk pustet. Jeg startet på veien livredning til henne da jeg forstod at jeg ikke ville rekke til sykehuset innen hun fikk hjerneskade pga oksygenmangel. Etter mye om og men fikk jeg opp det hun hadde satt fst ved å bruke heimlich grepet(tror det heter det)på henne.

Hun ble operert 1 uke senere for pylerostenose som på norsk er en lukkemuskel som har blirr for stram slik at maten ikke passerer ned til tolvfingertarmen men kommer opp i stedenfor. Så min datter fikk gammel klumpete morsmelk opp i luftrøret.

Etter denne hendelsen forandret anfallene litt karakter. Hvis jeg presset meg ytterligere når jeg kjente at jeg begynte å bli dårlig fikk jeg muskelstivhet eller krampe. Denne krampen kunne vare noen minutter og komme igjen og igjen i løpet av hele dagen.

Da begynte jeg på seroxcat.

Anfallene ble redusert noe slik at jeg kunne begynne å fungere litt. Men jeg hadde lyst å bli helt som før, så etter 3-4 års bruk av Seroxcat begynte jeg med Cipramil. Virkningen bedret seg noe mer enn med Seroxcat men også den mistet sin effekt etter hvert. Så begynte jeg med Efexor.Hadde omtrent samme virkning men jeg fikk samtidig veldig spasmer i beina når jeg sover om natta. Noen ganger har jeg sittet i sofaen og sett på TV og fått en kjempespasme eller rykning i hele kroppen slik at jeg har landet i gulvet.

Før jeg begynte med slike medisiner har jeg også hatt perioder hvor jeg har vært deppa, men nå når jeg er litt sløv med å ta Efexcor litt uregelmessig blir det ikke snakk om å være litt utafor.

Da er jeg helt på trynet. Går bare og ser etter steder hvor jeg kan henge meg. Prøver å tenke på hva jeg skal skrive til mine venner i avskjedsbrev. Nei fy så hardt det er da.....

Dette er til å bli sprø av. Nå har jeg hatt det slik i 10,5 år.

Jeg har veldig lyst å bli såkalt vanlig slik jeg tidligere har vært.

Sukk Sukk

Håper du fikk et innblikk i hvorfor min lege kunne stille en slik diagnose.

Det jeg syns er rart er at de andre som står beskrevet med slike diagnoser ofte har smerter de plages med. Det plages ikke jeg med.

Hei!Det er en tøff historie du har å fortelle.Mange ting som trenger bearbeidelse,mange store tap.Når legen din kjenner denne historien skjønner jeg jo at han har grunnlag for diagnostisering.Men selv om du har fått denne diagnosen,betyr ikke det at alle ting som står beskrevet passer på deg. Det er vel heller sjelden at man føler seg hjemme i alt,men at der er nok kriterier til å stille den likevel. Jeg har prøvd å lese litt om dette (for det er mye uklart rundt dette i mitt liv også) og enkelte mennesker som har konventert de psykiske konfliktene til kroppslige symptomer opplever at (sitat fra psykiatriboka mi)"ansvaret for konflikten forsvinner;prisen er invaliditet."Da er det selvfølgelig vaskelig å bli "frisk". MEN når jeg leser din historie får jeg ingen opplevelse av at du ikke ser konfliktene bak, og har et ønske om å arbeide med dem.Støtter eval i at du burde få god oppfølging,og i ditt tilfelle definitivt hos en psykiater med utdannelse som psykoterapeut(som jeg går med) Nå har jeg mye rundt min egen kropp og psyke jeg trenger å snakke med terapeuten min om,kjenner jeg. Vennlig hilsen bugge.

[Chey]

Det høres ut som om du har hatt mange veldig store påkjenninger i livet. Da er det vel ikke så rart om kroppen skulle si ifra om dette på en eller annen måte.

Har du fått snakke om alt dette, til psykolog eller psykiater? Hva med rosenterapi, psykomotorisk terapi e.l.?

En psykiater ville kunne se på både det psykiske og det kroppslige, altså om det har psykiske årsaker eller om det f.eks. kan ha noe med medisin bivirkning å gjøre.

Hei

Var hos psykolog etter vår datter døde. Var også senere hos psykiater som hjalp noe, men han satt nesten og sov når jeg var der så jeg følte kanskje at interesse fra han som hjelper ikke var tilstede.

Dere nevner psykomotorisk behandling, hva er det, og hvordan virker det?

Hadde tenkt å prøve TFT siden det også der har vist positive effekter på slike som har hatt massive traumer i livet.

Vil gjerne høre mer om psykomotorisk behandling om dere kunne fortelle mer om deres erfaring med det..

Hei så lenge

[Gjest eval]

Hei

Var hos psykolog etter vår datter døde. Var også senere hos psykiater som hjalp noe, men han satt nesten og sov når jeg var der så jeg følte kanskje at interesse fra han som hjelper ikke var tilstede.

Dere nevner psykomotorisk behandling, hva er det, og hvordan virker det?

Hadde tenkt å prøve TFT siden det også der har vist positive effekter på slike som har hatt massive traumer i livet.

Vil gjerne høre mer om psykomotorisk behandling om dere kunne fortelle mer om deres erfaring med det..

Hei så lenge

Du fortjener bedre terapi enn det du beskriver her!! Jeg har selv erfaring med at psykoterapi kan få tilsynelatende kroppslige plager til å forsvinne.

Jeg er enig med bugge i at du viser så mye innsikt og motivasjon at det ville være rart om ikke dette hjalp deg, hvis du virkelig har dissosiativ lidelse.

Om psykomotorisk terapi: det er en med nick cathlin som har prøvd det og kan forklare det bedre enn meg, håper hun leser dette og svarer. Søk evt på dette stikkordet her inne på dol, så finner du mange gamle innlegg om det.

Det fins ei bok "Fotfeste" som forteller om ei dame som gikk i slik terapi og hadde veldig nytte av det. (Lånes på biblioteket) Kort fortalt så tar den utangspunkt i kroppens "språk", spenninger osv, siden disse ofte snakker bedre om problemene enn ord. Ved å spenne eller strekke visse muskler utløses frykt, sinne osv som en så tar utgangspunkt i.

Har inntrykk av at rosenterapi går på noe av det samme. (Du har sikkert hørt om Märtha Louise og hennes svigermor.) Jeg kjenner folk som har blitt veldig hjulpet av rosenterapi.

[cathlin]

Du fortjener bedre terapi enn det du beskriver her!! Jeg har selv erfaring med at psykoterapi kan få tilsynelatende kroppslige plager til å forsvinne.

Jeg er enig med bugge i at du viser så mye innsikt og motivasjon at det ville være rart om ikke dette hjalp deg, hvis du virkelig har dissosiativ lidelse.

Om psykomotorisk terapi: det er en med nick cathlin som har prøvd det og kan forklare det bedre enn meg, håper hun leser dette og svarer. Søk evt på dette stikkordet her inne på dol, så finner du mange gamle innlegg om det.

Det fins ei bok "Fotfeste" som forteller om ei dame som gikk i slik terapi og hadde veldig nytte av det. (Lånes på biblioteket) Kort fortalt så tar den utangspunkt i kroppens "språk", spenninger osv, siden disse ofte snakker bedre om problemene enn ord. Ved å spenne eller strekke visse muskler utløses frykt, sinne osv som en så tar utgangspunkt i.

Har inntrykk av at rosenterapi går på noe av det samme. (Du har sikkert hørt om Märtha Louise og hennes svigermor.) Jeg kjenner folk som har blitt veldig hjulpet av rosenterapi.

Det er sikkert mange her som har mer erfaring en meg med en slik behandling, jeg har bare forsøkt slik fysioterapi noen måneder. Kan forklare litt. Det er en behandling som tar utgangspunkt i kroppen, spenninger, pust, holdning osv og terapeuten foretar en kroppsundersøkelse for å måle blant annet "spenningen" i kroppen din (litt dårlig forklart), for så å foreslå behandling deretter.

Jeg tror kanskje at med at med din historie har du sikkert behov for psykoterapi og medikamentell behandling i tillegg (eller kanskje først og fremst, kanskje du kunne bli henvist til psykiater som Bugge skriver). Dette kan kombiners med psykomotorisk fysioterapi. Du trenger kanskje en aktiv behandler (i motsetning til en sovende: ) (tror og håper du var litt uheldig med denne, og at det finnes mer engasjerte og flinke behandlere). Slik fysioterapi er en veldig aktiv behandling og kan gi ganske sterke reaksjoner, derfor tror jeg noe av det viktigste er å ha en behandler en føler seg trygg på, og at en bruker en del tid i starten på å få et godt forhold til behandleren (kanskje er det lurt å først starte opp hos psykiater eller psykolog for å kunne snakke videre om reaksjonene der).

Jeg syns denne siden er fin http://home.no.net/feline/psyk.html Der står det også mer om hva behandlingen går ut på. Men det er vel i hovedsak som eval sier, at kroppen har et språk som en kan lære seg å lytte til og oversette, så en etter hvert kan finne andre og mer hensiktsmessige måter å reagere på en at det går ut over kroppen, og at en jobber med hendelsene og traumene som ligger bak. Det er ingen hokuspokus terapiform, men endringer skjer sakte. En må investere en del tid og krefter. Men så er det vel også slik at den positive virkningen/endringene varer.

Vet ikke om dette forklarte noe av det du lurte på. Håper du får det bedre og finner god behandling! Ønsker deg masse lykke til! Mvh

[Bugge1365380662]

Hei! dette er bugge og jeg har ikke helt klart å glemme deg og din historie,mye fordi den har likhetstrekk med min.I forrige time hos psykiateren min snakket jeg litt om våre historier,hva som skilte dem, og hvordan det kunne være håp for meg og ikke for deg.(I følge din lege) Vil ikke dytte på deg noe,men er du interessert så si i fra. Jeg kan si så mye som at min psykiater hadde en annen tilnærming til prognose for deg enn din lege. Håper nesten du tar kontakt.Jeg har gått til psykomotorisk behandling et par år også.vennlig hilsen meg.

[Chey]

Hei! dette er bugge og jeg har ikke helt klart å glemme deg og din historie,mye fordi den har likhetstrekk med min.I forrige time hos psykiateren min snakket jeg litt om våre historier,hva som skilte dem, og hvordan det kunne være håp for meg og ikke for deg.(I følge din lege) Vil ikke dytte på deg noe,men er du interessert så si i fra. Jeg kan si så mye som at min psykiater hadde en annen tilnærming til prognose for deg enn din lege. Håper nesten du tar kontakt.Jeg har gått til psykomotorisk behandling et par år også.vennlig hilsen meg.

Hei Bugge

Så flott at du hadde meg i tankene og forhørte deg litt ang. dette med å stille konversjonsnevrose som diagnose.

Men så synd at det er flere av oss som har måttet ta imot så mye smerte gjennom vårt liv til nå.

Har veldig lyst å høre dine erfaringer og kanskje utveksle metoder som kan gjøre livet litt lysere.

Hilsen Chey

[Bugge1365380662]

Hei Bugge

Så flott at du hadde meg i tankene og forhørte deg litt ang. dette med å stille konversjonsnevrose som diagnose.

Men så synd at det er flere av oss som har måttet ta imot så mye smerte gjennom vårt liv til nå.

Har veldig lyst å høre dine erfaringer og kanskje utveksle metoder som kan gjøre livet litt lysere.

Hilsen Chey

Hei! Etter å ha fortalt i veldig korte drag traumene i livet ditt, synes ikke min psykiater at det var vanskelig å forstå at kroppen kollapser. Han har før fortalt meg historier om pasienter som fikk lammelser,så du er ikke alene.Jeg sa at legen din ikke levnet store håp for bedring,men det var ikke han enig i sånn uten videre.Og når jeg spurte han rett ut hvilken behandling han ville foreslått for deg,sa han at han så for seg en langvarig psykoterapi(mellom 5 til 10 år) med en som har spesiell kompetanse i psykoanalyse og psykoterapi(Psykiater) Med andre ord egentlig akkurat den behandlingen jeg får.Det høres jo veldig lenge ut på en måte,men jeg har gått i en 4-5 år,og det har vært de beste årene på lenge.Du kan jo ikke ha en som sitter og sover,så en innsats rundt å finne opplysninger om ev. gode terapeuter ville jeg investert i. Har en mistanke om at du ikke er klar for psykomotorisk behandling ennå,for det kan være veldig tøft.Muligens startet jeg med det for tidlig selv,for som oftest ble jeg liggende i senga i 3 dager etterpå.Men på sikt vil jeg kanskje prøve det igjen.

Å være hjelpeløs i forhold til det lille barnet sitt er voldsomt vondt.Selv ble jeg så dårlig av bekkenplager etter jeg fikk gutten min at i lange perioder var jeg mer eller mindre invalid.Kunne ikke kle meg,gå mer enn noen få skritt av og til,klarte ikke sitte,snu meg i senga.Klarte ikke mate sønnen min, ha ham på fanget,skifte bleier.Ingenting.Hadde betennelser i begge skuldre,anklene sviktet,og det var et smertehelvete.Kunne ikke ha rullestol en gang siden jeg ikke klarte å sitte. Det var verst fra jeg gutten min var et år til ca.to og et halvt.

Mannen min tok seg fri fra studier for å pleie oss.Fikk ingen støtte fra helsevesenet i det hele tatt, og jeg VISSTE at jeg aldri kom til å komme meg opp av senga.Jeg lengtet sånn etter gutten min. Men jeg hadde han i det minste. Du mistet ditt barn og det er helt vannvittig og ubegripelig for meg. Så selv om du gledet deg til det nye barnet,må det ha vært mye dypt inne i deg som gav deg disse voldsomme kroppslige uttrykkene. Dessuten mistet du også mye av ditt" eget" barn den gangen du var liten og ble utsatt for overgrep.

Selv om det er lange ventelister så ville jeg gått løs på det.Du har så mye å vinne.Men stå heller på venteliste lenger hos en det er verdt å vente på,enn å ta den første du kommer til.Med vennlig hilsen bugge.

[Chey]

Hei! Etter å ha fortalt i veldig korte drag traumene i livet ditt, synes ikke min psykiater at det var vanskelig å forstå at kroppen kollapser. Han har før fortalt meg historier om pasienter som fikk lammelser,så du er ikke alene.Jeg sa at legen din ikke levnet store håp for bedring,men det var ikke han enig i sånn uten videre.Og når jeg spurte han rett ut hvilken behandling han ville foreslått for deg,sa han at han så for seg en langvarig psykoterapi(mellom 5 til 10 år) med en som har spesiell kompetanse i psykoanalyse og psykoterapi(Psykiater) Med andre ord egentlig akkurat den behandlingen jeg får.Det høres jo veldig lenge ut på en måte,men jeg har gått i en 4-5 år,og det har vært de beste årene på lenge.Du kan jo ikke ha en som sitter og sover,så en innsats rundt å finne opplysninger om ev. gode terapeuter ville jeg investert i. Har en mistanke om at du ikke er klar for psykomotorisk behandling ennå,for det kan være veldig tøft.Muligens startet jeg med det for tidlig selv,for som oftest ble jeg liggende i senga i 3 dager etterpå.Men på sikt vil jeg kanskje prøve det igjen.

Å være hjelpeløs i forhold til det lille barnet sitt er voldsomt vondt.Selv ble jeg så dårlig av bekkenplager etter jeg fikk gutten min at i lange perioder var jeg mer eller mindre invalid.Kunne ikke kle meg,gå mer enn noen få skritt av og til,klarte ikke sitte,snu meg i senga.Klarte ikke mate sønnen min, ha ham på fanget,skifte bleier.Ingenting.Hadde betennelser i begge skuldre,anklene sviktet,og det var et smertehelvete.Kunne ikke ha rullestol en gang siden jeg ikke klarte å sitte. Det var verst fra jeg gutten min var et år til ca.to og et halvt.

Mannen min tok seg fri fra studier for å pleie oss.Fikk ingen støtte fra helsevesenet i det hele tatt, og jeg VISSTE at jeg aldri kom til å komme meg opp av senga.Jeg lengtet sånn etter gutten min. Men jeg hadde han i det minste. Du mistet ditt barn og det er helt vannvittig og ubegripelig for meg. Så selv om du gledet deg til det nye barnet,må det ha vært mye dypt inne i deg som gav deg disse voldsomme kroppslige uttrykkene. Dessuten mistet du også mye av ditt" eget" barn den gangen du var liten og ble utsatt for overgrep.

Selv om det er lange ventelister så ville jeg gått løs på det.Du har så mye å vinne.Men stå heller på venteliste lenger hos en det er verdt å vente på,enn å ta den første du kommer til.Med vennlig hilsen bugge.

Kjære 'Bugge'

Tenk å ha en som deg som virkelig kan sette ord på ting og forstå hva jeg snakker om, ikke minst.

Du nevner at jeg kanskje ikke er klar for psykomotorisk behandling ennå. Det er mulig det stemmer.

Har i voksen alder nesten alltid fått kraftige reaksjoner når jeg har prøvd avslapningsøvelser, både blandt venner og på voksengymnas i gymtimer. Først begynner jeg å stivne i beina, deretter armene samtidig med at tårene bare renner. Til slutt er hele meg i krampe.

Når dette gir seg har jeg vanskelig for å bevege meg og snakke. Snakker bare snøvlete enstavelses ord og øynene mine går helt i kryss.

Slike avslapningsøvelser blir rene marerittet.

Jeg kan også få reaksjoner hvis jeg er på steder med fine omgivelser kanskje ved en strand og frisk luft.Steder hvor ingen maser og ingen krever at jeg skal gjøre noe hele tiden. Hvis jeg da i tillegg hører fin musikk, begynner tårene å renne.Da åpnes sider av meg som er ukjente men også gode. Kanskje en slags musikkterapi også hadde vært mulig....... men hvor finner man tak i slike da??

Har også fått pussige reaksjoner da vi en gang på skolen skulle male et bilde med fargene sort,grønt, rødt og blått. Vi skulle male etter stemningsleie. Dette hadde jeg aldri gjort før og gikk inn for dette helt tent. Jeg benyttet fargene og opplevde mange spekter av følelser. Først sinne, frykt og til slutt en slags sorg som skled ut i et lite lys i en tunell. Ante ikke at dette kunne bli så sterke opplevelser.

Man lærer jammen så lenge man lever.

Du nevner bekkenløsning...ja huff det er vonde greier. De som ikke har kjent slike'knivhugg' i bekkenet, som frarøver oss mesteparten av dagliglivet, vet ikke hva de snakker om.

En veninne av meg innrømte at hun trodde jeg la på hardt når jeg fortalte hvordan bekkenløsnings smertene kjentes ut. Når hun selv kom i samme situasjon fortalte hun meg dette.

Jeg fikk sydd til et spesielt belte som skulle klemme hoftene på plass. Når jeg hadde det på kunne jeg gå helt annerledes.

Fikk ikke du tilbud om det?

I tillegg kunne vi mot betaling få husmorvikar/hjemmehjelp som kom og tok husvask, samt at hun gikk turer med ungen. Dette var egentlig en ordning som ikke var i bruk, men vi måtte ha hjelp så vi gav oss ikke.

Hvordan ble du bedre med dine bekkenplager?

Har du tips om hvordan jeg skal gå fram for å finne en psykiater som kan være til hjelp fremover?

Selv bor jeg i Østfold fylke hvis noen har noen de kan anbefale.

VArme hilsener fra Chey

[Bugge1365380662]

Kjære 'Bugge'

Tenk å ha en som deg som virkelig kan sette ord på ting og forstå hva jeg snakker om, ikke minst.

Du nevner at jeg kanskje ikke er klar for psykomotorisk behandling ennå. Det er mulig det stemmer.

Har i voksen alder nesten alltid fått kraftige reaksjoner når jeg har prøvd avslapningsøvelser, både blandt venner og på voksengymnas i gymtimer. Først begynner jeg å stivne i beina, deretter armene samtidig med at tårene bare renner. Til slutt er hele meg i krampe.

Når dette gir seg har jeg vanskelig for å bevege meg og snakke. Snakker bare snøvlete enstavelses ord og øynene mine går helt i kryss.

Slike avslapningsøvelser blir rene marerittet.

Jeg kan også få reaksjoner hvis jeg er på steder med fine omgivelser kanskje ved en strand og frisk luft.Steder hvor ingen maser og ingen krever at jeg skal gjøre noe hele tiden. Hvis jeg da i tillegg hører fin musikk, begynner tårene å renne.Da åpnes sider av meg som er ukjente men også gode. Kanskje en slags musikkterapi også hadde vært mulig....... men hvor finner man tak i slike da??

Har også fått pussige reaksjoner da vi en gang på skolen skulle male et bilde med fargene sort,grønt, rødt og blått. Vi skulle male etter stemningsleie. Dette hadde jeg aldri gjort før og gikk inn for dette helt tent. Jeg benyttet fargene og opplevde mange spekter av følelser. Først sinne, frykt og til slutt en slags sorg som skled ut i et lite lys i en tunell. Ante ikke at dette kunne bli så sterke opplevelser.

Man lærer jammen så lenge man lever.

Du nevner bekkenløsning...ja huff det er vonde greier. De som ikke har kjent slike'knivhugg' i bekkenet, som frarøver oss mesteparten av dagliglivet, vet ikke hva de snakker om.

En veninne av meg innrømte at hun trodde jeg la på hardt når jeg fortalte hvordan bekkenløsnings smertene kjentes ut. Når hun selv kom i samme situasjon fortalte hun meg dette.

Jeg fikk sydd til et spesielt belte som skulle klemme hoftene på plass. Når jeg hadde det på kunne jeg gå helt annerledes.

Fikk ikke du tilbud om det?

I tillegg kunne vi mot betaling få husmorvikar/hjemmehjelp som kom og tok husvask, samt at hun gikk turer med ungen. Dette var egentlig en ordning som ikke var i bruk, men vi måtte ha hjelp så vi gav oss ikke.

Hvordan ble du bedre med dine bekkenplager?

Har du tips om hvordan jeg skal gå fram for å finne en psykiater som kan være til hjelp fremover?

Selv bor jeg i Østfold fylke hvis noen har noen de kan anbefale.

VArme hilsener fra Chey

Hei igjen.I dag har jeg en dundrende hodepine,og har tatt 2 paralgin forte så jeg er kanskje litt omtåket.Er så utrolig lei av å være så plaget med så mange former for hodepine. Du lurer på hvordan jeg ble bedre med bekkenplagene mine,og det har vært et langt og tungt kapitell.For det første hadde jeg en fastlege som ikke forstod rekkevidden av plagene mine i det hele tatt,og jeg fikk hjelp alt for sent.Siden hun leste om angstproblemene mine i tenårene,var jeg satt i bås. Begge psykiatrene mine sier at jeg var så dårlig at jeg burde vært innlagt over lengre tid,istedenfor måtte jeg ta med meg mannen min for i det hele få en rekvisisjon .Har en følelse av at en mann ikke ville blitt behandlet slik jeg ble. Jeg fikk min troverdighet gjennom ham.Så mye for likestillingen.Jeg falt jo rett i denne gruppen av kvinner med mange symptomer som ikke gav utslag på røntgen og blodprøver.Men jeg var så syk og svak på denne tiden. Hadde lite å stille opp med. I løpet av de siste 7 årene har jeg vært sykemeldt.Har fått gå på rehabilitering helt til nå,og skal videreutdanne meg til høsten.Egentlig tror jeg at jeg har så mange diagnoser at jeg kunne fått full uføretrygd,men jeg ønsker ikke det. Så jeg har brukt årene til regelmessig psykoterapi,manuell terapi,medisinsk treningsterapi,fysioterapi,akupunktur,kiropraktor,laserbehandling,ultralyd og psykomotorisk fysioterapi. Jeg har hatt mange hundre behandliger,store utlegg,og det har gått opp og ned. I høst fikk jeg betennelse i bekkenet og lå store deler av tiden. Akkurat nå har jeg fast 5 "medisinske avtaler" i uka. Føler meg så sliten og lei.Men tror egentlig at jeg hadde vært i rullestol uten alt dette. Jeg har ikke noe valg.Jeg trenger å vite med meg selv at jeg har gjort alt som stod i min makt for å bli bedre.Nå begynner jeg visst å gråte. Er så sliten. Det er slik en ensom kamp. Jeg burde sikkert tatt kontakt med forbundet for de som sliter med bekkenplager,men jeg har ikke orket.Jeg sørger over at jeg ikke kan få flere barn. Ofte når jeg trener på sats er det så sterkt at jeg har behov for å gråte og må gå for meg selv.Det er noe med å gå fra muskel til muskel og kjenne at kroppen blir hel.Er spent på høsten,om jeg klarer studiet og ikke blir verre.Jeg kommer til å måtte gå ned på behandlingsmengden,så jeg føler jeg må holde ut denne våren.Sette alle kluter til. Denne uken har jeg 7 avtaler.Jeg ser på det som min jobb for å få ta i mot trygdepenger. Oj,dette ble visst veldig sytete. Ting kjennes litt uoverkommelig ut med denne hodepinen kanskje.

Du skriver om en flott opplevelse når du malte et bilde. jeg beundrer folk som går inn i slike oppgaver,slike prosesser.Selv ville jeg ikke klart det.Sliter med å kjenne på kreativitet. Det er et langt kapitell....

Ellers vet jeg ikke helt hva du kunne gjort for å finne den beste psykoterapeuten.Men kanskje det finnes et forbund over psykiatere og hvilken retning de har i utdannelsen sin.Kanskje NHD vet noe om det? Eller psykiateren min.Skal høre med ham hvis jeg husker det.Har fast dobbelttime så vi rekker ganske mye.

Beklager for at dette ble sytete.(og nå kommer pskiaterens stemme i øret mitt og sier at det er sunt å sørge,å syte litt i blandt.Du er for streng med de selv.Vis litt egenomsorg!)Ha en god natt chey.Hilsen bugge.

[Chey]

Hei igjen.I dag har jeg en dundrende hodepine,og har tatt 2 paralgin forte så jeg er kanskje litt omtåket.Er så utrolig lei av å være så plaget med så mange former for hodepine. Du lurer på hvordan jeg ble bedre med bekkenplagene mine,og det har vært et langt og tungt kapitell.For det første hadde jeg en fastlege som ikke forstod rekkevidden av plagene mine i det hele tatt,og jeg fikk hjelp alt for sent.Siden hun leste om angstproblemene mine i tenårene,var jeg satt i bås. Begge psykiatrene mine sier at jeg var så dårlig at jeg burde vært innlagt over lengre tid,istedenfor måtte jeg ta med meg mannen min for i det hele få en rekvisisjon .Har en følelse av at en mann ikke ville blitt behandlet slik jeg ble. Jeg fikk min troverdighet gjennom ham.Så mye for likestillingen.Jeg falt jo rett i denne gruppen av kvinner med mange symptomer som ikke gav utslag på røntgen og blodprøver.Men jeg var så syk og svak på denne tiden. Hadde lite å stille opp med. I løpet av de siste 7 årene har jeg vært sykemeldt.Har fått gå på rehabilitering helt til nå,og skal videreutdanne meg til høsten.Egentlig tror jeg at jeg har så mange diagnoser at jeg kunne fått full uføretrygd,men jeg ønsker ikke det. Så jeg har brukt årene til regelmessig psykoterapi,manuell terapi,medisinsk treningsterapi,fysioterapi,akupunktur,kiropraktor,laserbehandling,ultralyd og psykomotorisk fysioterapi. Jeg har hatt mange hundre behandliger,store utlegg,og det har gått opp og ned. I høst fikk jeg betennelse i bekkenet og lå store deler av tiden. Akkurat nå har jeg fast 5 "medisinske avtaler" i uka. Føler meg så sliten og lei.Men tror egentlig at jeg hadde vært i rullestol uten alt dette. Jeg har ikke noe valg.Jeg trenger å vite med meg selv at jeg har gjort alt som stod i min makt for å bli bedre.Nå begynner jeg visst å gråte. Er så sliten. Det er slik en ensom kamp. Jeg burde sikkert tatt kontakt med forbundet for de som sliter med bekkenplager,men jeg har ikke orket.Jeg sørger over at jeg ikke kan få flere barn. Ofte når jeg trener på sats er det så sterkt at jeg har behov for å gråte og må gå for meg selv.Det er noe med å gå fra muskel til muskel og kjenne at kroppen blir hel.Er spent på høsten,om jeg klarer studiet og ikke blir verre.Jeg kommer til å måtte gå ned på behandlingsmengden,så jeg føler jeg må holde ut denne våren.Sette alle kluter til. Denne uken har jeg 7 avtaler.Jeg ser på det som min jobb for å få ta i mot trygdepenger. Oj,dette ble visst veldig sytete. Ting kjennes litt uoverkommelig ut med denne hodepinen kanskje.

Du skriver om en flott opplevelse når du malte et bilde. jeg beundrer folk som går inn i slike oppgaver,slike prosesser.Selv ville jeg ikke klart det.Sliter med å kjenne på kreativitet. Det er et langt kapitell....

Ellers vet jeg ikke helt hva du kunne gjort for å finne den beste psykoterapeuten.Men kanskje det finnes et forbund over psykiatere og hvilken retning de har i utdannelsen sin.Kanskje NHD vet noe om det? Eller psykiateren min.Skal høre med ham hvis jeg husker det.Har fast dobbelttime så vi rekker ganske mye.

Beklager for at dette ble sytete.(og nå kommer pskiaterens stemme i øret mitt og sier at det er sunt å sørge,å syte litt i blandt.Du er for streng med de selv.Vis litt egenomsorg!)Ha en god natt chey.Hilsen bugge.

Hei på deg.

Det var jammen på tide at du også fikk komme med det som tynger deg i perioder også FLOTT. Har lest mange av dine innlegg. Du har en flott innsikt og menneskeforståelse som mange bare har en brøkdel av.

Desverre har det sikkert kostet flesk å få en slik kunnskap. I din ivrige søken etter å finne veien tilbake til livet har gitt deg mye innsikt men sikkert massevis av skuffelser.

Angående bekkenplager så ble det etter min datter døde konstantert en låsning mellom 3 og 4 ryggvirvel. Den hadde i tillegg låst seg skjevt, noe som førte til at jeg ble ekstremt svai i ryggen og kunne ikke bevege meg særlig fremover. Denne låsningen førte til betennelsestilstander i korsryggen. Dette var en smertefull periode. Det var t.o.m vondt å ha myke tynne lange bommuls skjorter på meg. Følte at det var konstant sviende og brennende smerte.Legen min skjønte ingenting. Han mente at smertene sansynlig kom fra det tragiske dødsfallet av min datter. Men jeg ble dårlig før hun døde.

Begynte å bevege meg sakte fram ved hjelp av krykker og rullestol. Etter nærmere et halvt år slik ba jeg legen bestille time til meg og gjøre kort prosess. Jeg ba han kutte nærvene slik at jeg ble lam fra navlen og ned. For da kunne jeg i det minste sitte i en rullestol og ligge i senga uten å være proppet full av smertestillende.

Da skjønte han at jeg mente alvor.

Jeg tok selv kontakt med Forbundet for Bekkenløsningsplager og fikk høre et foredrag av en manuell fysioterapaut.

Jeg øynet virkelig håp. Etter et år med trening og manipulasjon av ledd ble jeg helt bra i ryggen. Nå har jeg en sterk rygg.

Har i likhet med deg stått på attføring temmelig lenge fordi det tok så skrekkelig lang tid å finne ut om det var noen sjans for at jeg kunne begynne å jobbe igjen.

Angående medisinske avtaler Bugge... så har jeg bare et råd. Se på hver og en av dem som et delmål. Et delmål til hva da?? Til å bli deg selv igjen. Til å kunne gjøre det du selv har lyst til.

Og vet du hva?? Du har også FULL rett til å være sliten og lei. Har du en slik dag eller to når du kjenner deg pist, så vær det. Noen dager må jeg godta at i dag så skal jeg være glad hvis jeg kommer meg opp og klarer å puste gjennom dagen. Merker du at det går fint å puste, sett på noen låter fra det glade 80 tall å bare kos deg. Syng med.

Ta deg en kopp kaffe og noe godt for du har fortjent det. Når du har holdt ut så langt må vi kanskje lære oss å sette pris på det vi faktisk har oppnådd.

Han trøtte psykiateren jeg gikk til sa i hvertfall en ting som sitter godt, spesiellt når jeg også har tunge dager.

Han sa: med din bakgrunn og familiehistorie med misbruk og vold og det andre som jeg har fortalt før, så blir statistikken feil. Mennesker som har hatt det så tøft er enten narkoman eller alkoholiker eller død for lengst. Når jeg husker dette føler jeg meg utrolig tøff og sterk midt i fortvilelsen.

Du nevner at du ikke kan få flere barn, hvorfor?

Er det p.g.a bekkenplagene.

Da må jeg bare si at jeg fikk barn nummer tre etter at jeg var blitt behandlet ferdig. Og det gikk superfint med bekkenet.

Ønsker deg kjempemasse godt Bugge

Stor varm nattakos til deg også fra Chey

[Bugge1365380662]

Hei på deg.

Det var jammen på tide at du også fikk komme med det som tynger deg i perioder også FLOTT. Har lest mange av dine innlegg. Du har en flott innsikt og menneskeforståelse som mange bare har en brøkdel av.

Desverre har det sikkert kostet flesk å få en slik kunnskap. I din ivrige søken etter å finne veien tilbake til livet har gitt deg mye innsikt men sikkert massevis av skuffelser.

Angående bekkenplager så ble det etter min datter døde konstantert en låsning mellom 3 og 4 ryggvirvel. Den hadde i tillegg låst seg skjevt, noe som førte til at jeg ble ekstremt svai i ryggen og kunne ikke bevege meg særlig fremover. Denne låsningen førte til betennelsestilstander i korsryggen. Dette var en smertefull periode. Det var t.o.m vondt å ha myke tynne lange bommuls skjorter på meg. Følte at det var konstant sviende og brennende smerte.Legen min skjønte ingenting. Han mente at smertene sansynlig kom fra det tragiske dødsfallet av min datter. Men jeg ble dårlig før hun døde.

Begynte å bevege meg sakte fram ved hjelp av krykker og rullestol. Etter nærmere et halvt år slik ba jeg legen bestille time til meg og gjøre kort prosess. Jeg ba han kutte nærvene slik at jeg ble lam fra navlen og ned. For da kunne jeg i det minste sitte i en rullestol og ligge i senga uten å være proppet full av smertestillende.

Da skjønte han at jeg mente alvor.

Jeg tok selv kontakt med Forbundet for Bekkenløsningsplager og fikk høre et foredrag av en manuell fysioterapaut.

Jeg øynet virkelig håp. Etter et år med trening og manipulasjon av ledd ble jeg helt bra i ryggen. Nå har jeg en sterk rygg.

Har i likhet med deg stått på attføring temmelig lenge fordi det tok så skrekkelig lang tid å finne ut om det var noen sjans for at jeg kunne begynne å jobbe igjen.

Angående medisinske avtaler Bugge... så har jeg bare et råd. Se på hver og en av dem som et delmål. Et delmål til hva da?? Til å bli deg selv igjen. Til å kunne gjøre det du selv har lyst til.

Og vet du hva?? Du har også FULL rett til å være sliten og lei. Har du en slik dag eller to når du kjenner deg pist, så vær det. Noen dager må jeg godta at i dag så skal jeg være glad hvis jeg kommer meg opp og klarer å puste gjennom dagen. Merker du at det går fint å puste, sett på noen låter fra det glade 80 tall å bare kos deg. Syng med.

Ta deg en kopp kaffe og noe godt for du har fortjent det. Når du har holdt ut så langt må vi kanskje lære oss å sette pris på det vi faktisk har oppnådd.

Han trøtte psykiateren jeg gikk til sa i hvertfall en ting som sitter godt, spesiellt når jeg også har tunge dager.

Han sa: med din bakgrunn og familiehistorie med misbruk og vold og det andre som jeg har fortalt før, så blir statistikken feil. Mennesker som har hatt det så tøft er enten narkoman eller alkoholiker eller død for lengst. Når jeg husker dette føler jeg meg utrolig tøff og sterk midt i fortvilelsen.

Du nevner at du ikke kan få flere barn, hvorfor?

Er det p.g.a bekkenplagene.

Da må jeg bare si at jeg fikk barn nummer tre etter at jeg var blitt behandlet ferdig. Og det gikk superfint med bekkenet.

Ønsker deg kjempemasse godt Bugge

Stor varm nattakos til deg også fra Chey

Hei! Ja nå har jeg lagt i senga med migrene et par dager.Ikke den aller verste,imigranen hjalp en del,men jeg har stresshodepine samtidig,og det kompliserer litt.Hadde bare lyst til å si takk for fin tilbakemelding.Godt å få litt trøst av og til.

I det virkelige livet er jeg egentlig utadvendt og sosial ohvis du skulle treffe på meg på en fest eller en sosial tilstelning.Har lett for å bli kjent med folk,og føler forsåvidt at de signalene som blir gitt tilbake,viser at folk liker meg. Så kommer problemet.Etter en kort stund føler jeg at folk får nok av meg,at de blir lei av meg,og at de trekker seg tilbake.Mannen min sier at det er jeg som trekker meg tilbake,men jeg klarer ikke å verken føle eller se at det er slik.Får liksom en følelse av at folk får overdose av meg. Jeg vet at dette har sammenheng med mønster og atmosfærer fra barndommen,men det rare er at nå har jeg begynnt å kjenne på det her inne også.Trangen til å trekke meg vekk.At folk blir lei av meg og det jeg skriver.Så dette blir en liten utfordring for meg å takle,men samtidig kanskje en mulighet til å jobbe med et felt som er vanskelig for meg.

Ellers ha en fin kveld,hvis du leser dette i dag.Vi snakkes. vennlig hilsen bugge.

[Chey]

Hei! Ja nå har jeg lagt i senga med migrene et par dager.Ikke den aller verste,imigranen hjalp en del,men jeg har stresshodepine samtidig,og det kompliserer litt.Hadde bare lyst til å si takk for fin tilbakemelding.Godt å få litt trøst av og til.

I det virkelige livet er jeg egentlig utadvendt og sosial ohvis du skulle treffe på meg på en fest eller en sosial tilstelning.Har lett for å bli kjent med folk,og føler forsåvidt at de signalene som blir gitt tilbake,viser at folk liker meg. Så kommer problemet.Etter en kort stund føler jeg at folk får nok av meg,at de blir lei av meg,og at de trekker seg tilbake.Mannen min sier at det er jeg som trekker meg tilbake,men jeg klarer ikke å verken føle eller se at det er slik.Får liksom en følelse av at folk får overdose av meg. Jeg vet at dette har sammenheng med mønster og atmosfærer fra barndommen,men det rare er at nå har jeg begynnt å kjenne på det her inne også.Trangen til å trekke meg vekk.At folk blir lei av meg og det jeg skriver.Så dette blir en liten utfordring for meg å takle,men samtidig kanskje en mulighet til å jobbe med et felt som er vanskelig for meg.

Ellers ha en fin kveld,hvis du leser dette i dag.Vi snakkes. vennlig hilsen bugge.

Bugge Ruler

Så rart at du nettopp skrev det du skrev. Slik har det vært for meg også. Fikk høre senere av noen såkalte venner at jeg var altfor optimistisk og glad og at jeg lo litt for høyt og det kunne være slitsomt for mange.

Det var en utrolig tøff beskjed å få som 19 åring. Det traff meg rett i trynet. De hadde også sagt at min venninne som jeg delte hybel med gjerne kunne komme bare hun ikke tok meg med.

Det gikk måneder før jeg ble med igjen og da hadde jeg slanket meg litt klippt håret litt tøft og var sommerbrun. I tillegg var jeg mer eller mindre taus.

Heldigvis slipper jeg i dag å ha en slik vennegjeng. Har venner som liker meg akkurat slik jeg er. Mange takler ikke rett fra levra snakk. Men det er jo da man kan stole på mennesker.

Jeg er også veldig utadvendt og har til tider vært missunerlig på de som er sjenerte. Jeg elsker å danse.

Men nå har jeg blitt fanget i et nett som bare drar meg nedover. Mange sier de ikke kan fatte at jeg som er slik ei gladjente kan ha vonde tanker om selvmord og all slags tristhet..

Kanskje vi skulle chatte på MSN en gang?

Og du lille Bugge Woman har vi ikke gått lei av her inne. Har du ikke skjønt at du er en resurs for oss???

En annen side av saken, er at når du bruker mye tid på problemstillinger som det er mange av her, kan det bli slitsomt også for deg.

Husk å lytte til din kropp og hvilken grense den har. OK?

Jeg gleder meg til helga for da skal jeg på katteutstilling i Oslo nærmere bestemt Veitvedthallen. Hvertfall noe å se fram til. Håper inderlig jeg kommer meg dit. Bare jeg ikke får kramper hele natta. Da er jeg helt utmattet om morningen.

Håper du får en flott helg du også.

Masse kos fra Chey