Ekspertsvar Sosial angst og medisiner

[Gjest sjenert_jente]

Dette har kanskje vært tatt opp flere ganger..men lurer på noe:

Jeg sliter med sosial angst og rødming.

Jeg fungerer rimelig godt i det daglige, tross dette og vet at jeg er godt likt blant venner og kollegaer.

Er ganske så sjenert og det hemmer meg en del, spesielt i jobbsammenheng.

Jeg er ikke deprimert på grunn av dette, og prøver hele tiden å oppsøke situasjoner jeg er redd for, og har blitt mye "tøffere" med årene.

Noe jeg aldri har fått til, er å holde en samtale igang og konversere med fremmede mennesker.

Det går en liten stund og så stopper det opp når jeg ikke kommer på mer å si.

Har tenkt på medisiner, og om det kunne vært et alternativ for meg.

Men siden jeg ikke er deprimert, lurer jeg på om det ville hatt noen virkning på meg og evt. hvordan de ville virket i praksis?

Hva skjer rent fysisk når man tilfører disse medisinene ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

SSRI-er (Cipralex, Seroxat, Zoloft) virker ved sosial angst også hos de som ikke er deprimerte.

I tillegg er det slik med "small-talk" som med alt annet: En må trene for å bli god. Fortsett derfor med treningen. Prøv også å observere de som er flinke til dette: Slik kan du gradvis bli flinkere. De fleste liker å prate om seg selv. Derfor vil du oftest kunne holde en samtale i gang ved å taktfullt spørre og la den andre prate om seg selv.

[Gjest pia00]

Hei..

Jeg har vært plaget med det akkuarat det samme. Jeg er til og med operert for rødming.. Noe som jeg brukte 32000 kr på, men det funka ikke. Men nå går jeg på lykkepillen seroxat, og det fungerer kjempe fint for meg. Jeg slapper bedre av i de sosiale situasjonene jeg før var meget stresset i, og det beste av alt: jeg rødmer ikke!

Jeg kjente bare bivirkninger den føste tiden. men nå er jeg som før! :-)

[Gjest pia00]

Hei..

Jeg har vært plaget med det akkuarat det samme. Jeg er til og med operert for rødming.. Noe som jeg brukte 32000 kr på, men det funka ikke. Men nå går jeg på lykkepillen seroxat, og det fungerer kjempe fint for meg. Jeg slapper bedre av i de sosiale situasjonene jeg før var meget stresset i, og det beste av alt: jeg rødmer ikke!

Jeg kjente bare bivirkninger den føste tiden. men nå er jeg som før! :-)

beklager skrivefeilene.. skrev innlegget i en fart!

[PieLill]

Det er bivirkninger på medisiner. Så du får vurdere de negative effektene av medisiner opp mot de positive. Er problemet stort nok til at du vil være avhengig av medisiner for å løse det? Eller tror du du kan jobbe deg videre uten medisiner slik du har klart tidligere?

En liten tanke. Du er trygg på at du er godt likt blant venner og kollegaer. Kjempebra. Det vitner om selvtillit. Mange, også utadvendte personer, kan være veldig uttrygge på slikt.

Og være utadvendt og ha god selvtillit henger ikke nødvendigvis sammen. Mange av de som har lett for å prate ønsker ofte at du kunne være mer som deg. Litt mer stille. ;-)

mvh

[Gjest sjenert_jente]

Det er bivirkninger på medisiner. Så du får vurdere de negative effektene av medisiner opp mot de positive. Er problemet stort nok til at du vil være avhengig av medisiner for å løse det? Eller tror du du kan jobbe deg videre uten medisiner slik du har klart tidligere?

En liten tanke. Du er trygg på at du er godt likt blant venner og kollegaer. Kjempebra. Det vitner om selvtillit. Mange, også utadvendte personer, kan være veldig uttrygge på slikt.

Og være utadvendt og ha god selvtillit henger ikke nødvendigvis sammen. Mange av de som har lett for å prate ønsker ofte at du kunne være mer som deg. Litt mer stille. ;-)

mvh

Takk for tilbakemelding.

Jo, jeg er klar over at jeg er godt likt, folk har sagt det til meg ved flere anledninger, og tviler ikke på at de mener det.

Jeg er som sagt sjenert, og sier ikke så mye når det er flere folk tilstede.

Jeg er ingen spontan person, legger litt bånd på meg selv, og kan muligens fremstå som litt likegyldig.

Jeg har løst dette på den måten at om jeg ikke sier mye, så smiler jeg mye og fremstår som veldig blid da.

Det er mitt beste "våpen" og ser at det blir godt mottatt.

Slik sett så flyter jeg litt på det.

Likevel, det hemmer meg i forhold til karrieremuligheter, har ikke særlig utdannelse, men har muligheten til å "jobbe meg oppover" i bedriften. Dette innebærer å ha litt spisse albuer og tørre å stå på, være litt ledertype og ta ansvar.

Jeg har lyst, men tør ikke, dermed kommer jeg ingen vei.

Det gjør seg også utslag i at jeg f.eks ikke tør å gå på foreldremøter, fordi jeg ofte havner utenfor og blir sittende alene og "se dum ut", fordi jeg ikke greier å holde samtalen igang.

Dermed blir jeg ikke kjent med de andre.

Jeg har også problemer med å ta buss f.eks når jeg har barna med, men ikke alene.

Og jeg har ikke bil. Det gjør at jeg blir litt hemmet i hverdagen.

Jeg greier meg stort sett bra, men det er enkelte situasjoner jeg har problemer med å takle, og som jeg ikke greier å "presse" meg selv til å gjøre på egenhånd.