Ekspertsvar dissosiasjon, hva er det å ikke tro om det?

[arnehepp]

jeg holdt på å skrive et langt langt innlegg om min dissosiasjons opplevelse igår, når, jeg stopper opp litt for å søke på temaet her i foraene. så, ånei! denne uu NHD mener at det ikke eksisterer!

jeg finner det litt frekkt. hva mener mennesker om dette dissosiasjons monsteret, mpd, did, you name it. er det bare jeg som er gal, og, er det da ikke multipel personlighets gal jeg er?

[soleil]

Dissosiasjon og multippel personlighetsforstyrrelse er ulike fenomener. Alle diagnoser er konstruksjoner, noen konstruksjoner er mer godtatte enn andre...

[arnehepp]

Dissosiasjon og multippel personlighetsforstyrrelse er ulike fenomener. Alle diagnoser er konstruksjoner, noen konstruksjoner er mer godtatte enn andre...

Utdyp!

[soleil]

Utdyp!

Altså. Om dissosiasjon og multippel personlighet vet du sikkert mer enn meg.

Når det gjelder diagnoser så er jo det bare en rekke symptomer som man (den mektige legestanden) har satt sammen og gitt et visst navn. Over tid så revurderer man diagnosene og noen ganger forkaster man dem eller gir det nye navn. Homofili står ikke lenger i diagnoselistene feks.

Mange (De fleste?) innen psykiatrien er skeptiske til eller avviser "multippel personlighet" som sykdom/diagnose. Andre igjen er overbevist om at det er et psykiatrisk fenomen som finnes.

Det er skrevet mye fra begge leire og noen gode linker har vært oppe på dol før. Skeptikerne mener vel at det er et sosialt konstruert fenomen som i en del tilfeller har blitt fremkalt i folk ved at de har hatt villedende behandlere etc. (Samme sosiale fenomen som i situasjoner der man i terapi har kommet fram til at man har levd tidligere liv etc.)

Det er et interessant tema dette med diagnoser og psykiatriske fenomener. Før var det en vanlig diagnose/fenomen som het "hysteri" - den fins ikke i dag. Vet ikke hva de ville kalt det i dag og om den type atferd fins i særlig grad. (Lenge siden jeg leste om det)

Det viktigste for deg må være å finne noen som tar dine opplevelser på alvor og som kan hjelpe deg til å få det bedre. Hvis du leter etter en psykiater som godtar diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse så kan det nok være at du leter forgjeves. Det du opplever er ekte og det må den personen som behandler deg forholde seg til. Akkurat hva diagnosen skal være er ikke det viktigste, men å bli tatt på alvor, å bli trodd og å få rett behandling.

Mener jeg da.

[Dagstojevsky]

Altså. Om dissosiasjon og multippel personlighet vet du sikkert mer enn meg.

Når det gjelder diagnoser så er jo det bare en rekke symptomer som man (den mektige legestanden) har satt sammen og gitt et visst navn. Over tid så revurderer man diagnosene og noen ganger forkaster man dem eller gir det nye navn. Homofili står ikke lenger i diagnoselistene feks.

Mange (De fleste?) innen psykiatrien er skeptiske til eller avviser "multippel personlighet" som sykdom/diagnose. Andre igjen er overbevist om at det er et psykiatrisk fenomen som finnes.

Det er skrevet mye fra begge leire og noen gode linker har vært oppe på dol før. Skeptikerne mener vel at det er et sosialt konstruert fenomen som i en del tilfeller har blitt fremkalt i folk ved at de har hatt villedende behandlere etc. (Samme sosiale fenomen som i situasjoner der man i terapi har kommet fram til at man har levd tidligere liv etc.)

Det er et interessant tema dette med diagnoser og psykiatriske fenomener. Før var det en vanlig diagnose/fenomen som het "hysteri" - den fins ikke i dag. Vet ikke hva de ville kalt det i dag og om den type atferd fins i særlig grad. (Lenge siden jeg leste om det)

Det viktigste for deg må være å finne noen som tar dine opplevelser på alvor og som kan hjelpe deg til å få det bedre. Hvis du leter etter en psykiater som godtar diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse så kan det nok være at du leter forgjeves. Det du opplever er ekte og det må den personen som behandler deg forholde seg til. Akkurat hva diagnosen skal være er ikke det viktigste, men å bli tatt på alvor, å bli trodd og å få rett behandling.

Mener jeg da.

Jeg mener at Dissociative disorder er anerkjent ihvertfall i ledende kretser internasjonalt nå fra midten på 90 tallet og utover.. Jeg sliter sjøl med noe jeg mener hører til Dissociative tingen... Men jeg har en annen diagnose formelt sett..... Se denne linken http://www.sidran.org/didbr.html

[Bugge1365380662]

Altså. Om dissosiasjon og multippel personlighet vet du sikkert mer enn meg.

Når det gjelder diagnoser så er jo det bare en rekke symptomer som man (den mektige legestanden) har satt sammen og gitt et visst navn. Over tid så revurderer man diagnosene og noen ganger forkaster man dem eller gir det nye navn. Homofili står ikke lenger i diagnoselistene feks.

Mange (De fleste?) innen psykiatrien er skeptiske til eller avviser "multippel personlighet" som sykdom/diagnose. Andre igjen er overbevist om at det er et psykiatrisk fenomen som finnes.

Det er skrevet mye fra begge leire og noen gode linker har vært oppe på dol før. Skeptikerne mener vel at det er et sosialt konstruert fenomen som i en del tilfeller har blitt fremkalt i folk ved at de har hatt villedende behandlere etc. (Samme sosiale fenomen som i situasjoner der man i terapi har kommet fram til at man har levd tidligere liv etc.)

Det er et interessant tema dette med diagnoser og psykiatriske fenomener. Før var det en vanlig diagnose/fenomen som het "hysteri" - den fins ikke i dag. Vet ikke hva de ville kalt det i dag og om den type atferd fins i særlig grad. (Lenge siden jeg leste om det)

Det viktigste for deg må være å finne noen som tar dine opplevelser på alvor og som kan hjelpe deg til å få det bedre. Hvis du leter etter en psykiater som godtar diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse så kan det nok være at du leter forgjeves. Det du opplever er ekte og det må den personen som behandler deg forholde seg til. Akkurat hva diagnosen skal være er ikke det viktigste, men å bli tatt på alvor, å bli trodd og å få rett behandling.

Mener jeg da.

Liten digresjon om hysteribegrepet,fordi jeg satt og leste om det i går(Johan cullberg- Dynamisk psykiatri)I ICD-10 er ordet hysteri byttet ut med dramatiserende(personlighetsforstyrrelse).

Og hysterisk symptomnevrose er tatt med under dissosiative lidelser(konversjonslidelser.)Nye navn,men jeg vet ikke om vi blir så mye klokere.

[BettyBlue]

Mener at dissosiasjon også har noe med tankekoblinger å gjøre, f.eks å tenke i farger.

Har en venninne som har farger på både mennesker og ting.

Selv er jeg visst gul-grønn! Og venninnen min er ellers helt psykisk frisk.

Maria Mena nevnte også noe om dette i et intervju, at hun kunne ikke noter, men husket melodien pga sin dissosiasjon.

[PieLill]

Det spiller ingen rolle hvilket navn som står på etiketten hvis flasken er tom.

Slutter meg til Soleils tanker om at det viktigste er at behandleren faktisk forstår hva du mener og har fornuftige tanker om hvor man skal gripe fatt for at du skal få det bedre.

Min erfaring er at de som er ivrigst på å hive ut diagnosemerkelapper ofte er de som er minst dyktige til å behandle. De som er mer opptatt av å forstå det aktuelle problemet enn å klistre navn på det, er ofte også flinkest til å finne en løsning. Det gjelder ikke bare psykiatrien.

Om doktoren har et navn på sykdommen din betyr ikke det at h*n vet hva som feiler deg. ;-)

mvh

[arnehepp]

Mener at dissosiasjon også har noe med tankekoblinger å gjøre, f.eks å tenke i farger.

Har en venninne som har farger på både mennesker og ting.

Selv er jeg visst gul-grønn! Og venninnen min er ellers helt psykisk frisk.

Maria Mena nevnte også noe om dette i et intervju, at hun kunne ikke noter, men husket melodien pga sin dissosiasjon.

når jeg har lyst får jeg til å se auraer, bra ting å kunne når man kjeder seg. kanskje hun gjør det samme

det du skriver er interesant, er du sikker på du ikke mener assosiasjon? det "motsatte" av dissosiasjon, men jeg tenker det er litt vanskelig å ta feil av siden dissosiasjon er det rare ordet...

jeg har aldrig hørt det bli brukt på den måten.

[BettyBlue]

når jeg har lyst får jeg til å se auraer, bra ting å kunne når man kjeder seg. kanskje hun gjør det samme

det du skriver er interesant, er du sikker på du ikke mener assosiasjon? det "motsatte" av dissosiasjon, men jeg tenker det er litt vanskelig å ta feil av siden dissosiasjon er det rare ordet...

jeg har aldrig hørt det bli brukt på den måten.

Er enig i at assosiasjon høres mer logisk ut, men ordet var i denne forbindelse dissosiasjon, vi sjekket i en medisinsk ordbok.

Interessant, men jeg har ikke sjekka ut noe særlig på nettet.

[arnehepp]

Altså. Om dissosiasjon og multippel personlighet vet du sikkert mer enn meg.

Når det gjelder diagnoser så er jo det bare en rekke symptomer som man (den mektige legestanden) har satt sammen og gitt et visst navn. Over tid så revurderer man diagnosene og noen ganger forkaster man dem eller gir det nye navn. Homofili står ikke lenger i diagnoselistene feks.

Mange (De fleste?) innen psykiatrien er skeptiske til eller avviser "multippel personlighet" som sykdom/diagnose. Andre igjen er overbevist om at det er et psykiatrisk fenomen som finnes.

Det er skrevet mye fra begge leire og noen gode linker har vært oppe på dol før. Skeptikerne mener vel at det er et sosialt konstruert fenomen som i en del tilfeller har blitt fremkalt i folk ved at de har hatt villedende behandlere etc. (Samme sosiale fenomen som i situasjoner der man i terapi har kommet fram til at man har levd tidligere liv etc.)

Det er et interessant tema dette med diagnoser og psykiatriske fenomener. Før var det en vanlig diagnose/fenomen som het "hysteri" - den fins ikke i dag. Vet ikke hva de ville kalt det i dag og om den type atferd fins i særlig grad. (Lenge siden jeg leste om det)

Det viktigste for deg må være å finne noen som tar dine opplevelser på alvor og som kan hjelpe deg til å få det bedre. Hvis du leter etter en psykiater som godtar diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse så kan det nok være at du leter forgjeves. Det du opplever er ekte og det må den personen som behandler deg forholde seg til. Akkurat hva diagnosen skal være er ikke det viktigste, men å bli tatt på alvor, å bli trodd og å få rett behandling.

Mener jeg da.

Soleil (utaler du det med tjukk l?

jeg begynte tenke over det du har skrevet, og prøvde overbevise megselv om at jeg ikke har multipel identitet, eller hva det bør kalles. jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg bare var gal, helt til jeg innså at jeg diskuterte og argumenterte inni meg med ulike stemmer. jeg pleier være klar over det, men det virker som om ikke "alle" er det.

Er dette naturlig?

som at måten jeg kom over at jeg syntes det ble styggt det jeg malte istad med at han som maler ikke er han som kritiserer, og at jeg lot den som malte få lov til å male ifred?

det som skjer når du nesten sier at multipel identitet bare er oppspinn fra usa så får jeg veldig angst inni meg over at måten jeg tenker på er noe jeg finner på, og at når jeg oppfører meg som et barn så er det bare jeg som later som... Som kjæresten min som lurte i flere år på hvorfor hun hadde et lite barn i seg som heter minus (og er utrolig søt!! , når man switcher blir måten man ser ut på helt annerledes, trekkene i ansiktet forandrer seg slående.

jeg håper du kan tro på meg, det er utrolig sårende for meg når noen ikke gjør det (nok av dem tror på det i meg fra før..)

glad i deg, hyggelig at du svarte uansett!

(jeg mener ikke å provosere, som jeg gjorde med åpnings inlegget, holdt på å poste en forklaring her, å fortelle om Arne, den tøffe, provoserende, frekke, som har kjørt utallige lærere på cipramil, men... okay, leste akurat igjennom det jeg skrevet, det er skikkelig ille å fortelle dette... prøver å få ut litt angst så jeg tørr å se hva du svarer. åh, dette er skikkelig skummelt fortsatt. håper du tror jeg ikke bare skriver dette for at du ska få medynk med meg. Digger ordet, medynk. hvordan høres ynking ut? okay, nå har jeg det bra, kos deg!!)

[soleil]

Soleil (utaler du det med tjukk l?

jeg begynte tenke over det du har skrevet, og prøvde overbevise megselv om at jeg ikke har multipel identitet, eller hva det bør kalles. jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg bare var gal, helt til jeg innså at jeg diskuterte og argumenterte inni meg med ulike stemmer. jeg pleier være klar over det, men det virker som om ikke "alle" er det.

Er dette naturlig?

som at måten jeg kom over at jeg syntes det ble styggt det jeg malte istad med at han som maler ikke er han som kritiserer, og at jeg lot den som malte få lov til å male ifred?

det som skjer når du nesten sier at multipel identitet bare er oppspinn fra usa så får jeg veldig angst inni meg over at måten jeg tenker på er noe jeg finner på, og at når jeg oppfører meg som et barn så er det bare jeg som later som... Som kjæresten min som lurte i flere år på hvorfor hun hadde et lite barn i seg som heter minus (og er utrolig søt!! , når man switcher blir måten man ser ut på helt annerledes, trekkene i ansiktet forandrer seg slående.

jeg håper du kan tro på meg, det er utrolig sårende for meg når noen ikke gjør det (nok av dem tror på det i meg fra før..)

glad i deg, hyggelig at du svarte uansett!

(jeg mener ikke å provosere, som jeg gjorde med åpnings inlegget, holdt på å poste en forklaring her, å fortelle om Arne, den tøffe, provoserende, frekke, som har kjørt utallige lærere på cipramil, men... okay, leste akurat igjennom det jeg skrevet, det er skikkelig ille å fortelle dette... prøver å få ut litt angst så jeg tørr å se hva du svarer. åh, dette er skikkelig skummelt fortsatt. håper du tror jeg ikke bare skriver dette for at du ska få medynk med meg. Digger ordet, medynk. hvordan høres ynking ut? okay, nå har jeg det bra, kos deg!!)

Hei du.

Som du sikkert skjønner så skrev jeg min ærlige mening. Syns ikke jeg var spesielt avvisende til det du skrev. Jeg skjønner at det er vondt å ha følelsen av å ikke bli trodd eller å ikke bli tatt på alvor. Jeg syns det er et interessant tema og jeg tror på det du sier om hvordan du opplever å være deg.

Jeg er fortsatt skeptisk til diagnosen "Multippel personlighetsforstyrrelse"

Dissosiasjoner oppfatter jeg som noe annet enn det førstnevnte. Dissosiasjon er en splitting mellom følelser og kroppen. Noen ganger er slik splitting hensiktsmessig for eksempel om en jobber i et yrke som innebærer nær fysisk eller psykisk kontakt. Da må man noen ganger "stenge av" deler av kroppen/følelsene for å opptre profesjonelt.

I overgrepssituasjoner er det også en mestringsstrategi at man stenger av følelsene slik at det som skjer virker uvirkelig.

Kan det være slik at når en bruker slike metoder ofte over tid så mister man følelsen av et "selv"? Man mister kjernen i det som skal være identiteten? Kan det være slik for deg?

[Gjest Nikkløs]

Altså. Om dissosiasjon og multippel personlighet vet du sikkert mer enn meg.

Når det gjelder diagnoser så er jo det bare en rekke symptomer som man (den mektige legestanden) har satt sammen og gitt et visst navn. Over tid så revurderer man diagnosene og noen ganger forkaster man dem eller gir det nye navn. Homofili står ikke lenger i diagnoselistene feks.

Mange (De fleste?) innen psykiatrien er skeptiske til eller avviser "multippel personlighet" som sykdom/diagnose. Andre igjen er overbevist om at det er et psykiatrisk fenomen som finnes.

Det er skrevet mye fra begge leire og noen gode linker har vært oppe på dol før. Skeptikerne mener vel at det er et sosialt konstruert fenomen som i en del tilfeller har blitt fremkalt i folk ved at de har hatt villedende behandlere etc. (Samme sosiale fenomen som i situasjoner der man i terapi har kommet fram til at man har levd tidligere liv etc.)

Det er et interessant tema dette med diagnoser og psykiatriske fenomener. Før var det en vanlig diagnose/fenomen som het "hysteri" - den fins ikke i dag. Vet ikke hva de ville kalt det i dag og om den type atferd fins i særlig grad. (Lenge siden jeg leste om det)

Det viktigste for deg må være å finne noen som tar dine opplevelser på alvor og som kan hjelpe deg til å få det bedre. Hvis du leter etter en psykiater som godtar diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse så kan det nok være at du leter forgjeves. Det du opplever er ekte og det må den personen som behandler deg forholde seg til. Akkurat hva diagnosen skal være er ikke det viktigste, men å bli tatt på alvor, å bli trodd og å få rett behandling.

Mener jeg da.

Hanne Dahl har skrevet en bok sammen med en lege om multipel personlighetforstyrrelse. Legen går god for diagnosen.

Boka heter Vannliljen.

Det er en meget hard og vond bok å lese.

[arnehepp]

Hei du.

Som du sikkert skjønner så skrev jeg min ærlige mening. Syns ikke jeg var spesielt avvisende til det du skrev. Jeg skjønner at det er vondt å ha følelsen av å ikke bli trodd eller å ikke bli tatt på alvor. Jeg syns det er et interessant tema og jeg tror på det du sier om hvordan du opplever å være deg.

Jeg er fortsatt skeptisk til diagnosen "Multippel personlighetsforstyrrelse"

Dissosiasjoner oppfatter jeg som noe annet enn det førstnevnte. Dissosiasjon er en splitting mellom følelser og kroppen. Noen ganger er slik splitting hensiktsmessig for eksempel om en jobber i et yrke som innebærer nær fysisk eller psykisk kontakt. Da må man noen ganger "stenge av" deler av kroppen/følelsene for å opptre profesjonelt.

I overgrepssituasjoner er det også en mestringsstrategi at man stenger av følelsene slik at det som skjer virker uvirkelig.

Kan det være slik at når en bruker slike metoder ofte over tid så mister man følelsen av et "selv"? Man mister kjernen i det som skal være identiteten? Kan det være slik for deg?

hallo soleil

jeg har ventet kjempe lenge med å svare, for at jeg har måtte studere meg selv for å kunne gi et svar. og selv nå er det vanskelig, ikke minst for at jeg er så aggresiv i min argumentasjon i/mot meg selv.

jeg hadde deg som stemme i hodet kanskje en uke eller noe etter du svarte her, pleide diskutere masse med deg

det gikk meg litt på nervene tilslutt, og det med å snakke med en person man ikke aner hvem er men man har bygget opp i sitt hode er litt space'a...

jeg pleier lage mine venner i hodet, det er veldig greit, jeg føler meg ikke alene, jeg har noen å snakke med, med så innbiller jeg meg lett at jeg har sagt ting til de som jeg ikke har, så komunikasjonen blir litt mangelfull til tider. eller når jeg sitter ved siden av en venn og snakker med han i mitt hode istedefor...

jeg tenker at i overgreps situasjoner glemmer/dissosierer alt man assosierer med overgrepet, og må skape nye identiteter for at man ikke kan være den man har vært. og jeg forstår godt at du kan synes den forklaringa som blir gitt der det vektlegges stor vekt på type "inner personal helper" og personligheter med ulike navn er helt way out, ikke minst hvis man er tilhenger av den skole psykriatrin der hjernen er et lite tikkende apparat som styres av kjemiske stoffer og reseptorer.

jeg mener at menneskets hjerne er den mest avanserte tingen som finnes på denne klode, og hvis den velger en løsning som did/mpd er beskrevet som så syns jeg ikke det er vanskelig å tro på det. det må jo fungere på en måte også, det er jo ganske mye "data" som skal behandles. det som skiller hjernen fra en datamaskin er jo at hjernen lever, den har følelser, og er en del av et menneske!

hvis man tar min personlighet som kalles "Arne" for eksempel. Jeg var med i en lettere useriøs gjeng på ungdomskolen, og engang fant vi en pose matvarer som vi hadde det veldig gøy med å kaste ned fra taket på kjøpesentret vi hengte i. så kommer eieren av posen og er veldig sint, da vi hadde kastet hans middag på gaten. etter litt munnbruk sparker han meg i magen. jeg trekker kniv, men situasjonen roer seg ned og ikkeno mere skjer... Jeg får senere vite at han het Arne, og får skikkelig oppheng i navnet, kaller meg det på irc, skriver det rundtomkring, osv.

jeg pleier meg ikke kalle meg arne når jeg er han, men tar simpelhen avstand fra mitt egetnavn, syns det føles rart å si hva jeg heter når noen spørr.

selv hvis dette med dissosiasjon høres veldig lokkende ut, lissom, vaow, man kan bare separere smerten og ikke kjenne den, så er det skikkelig slitsomt.. og det gir så utrolig mye psykiske problemer og vrangforestillinger, og det er nesten umulig å skjønne hva det er som kommer av indre personlighetskonflikter og hva som kommer av type angst, depresjon o.l. som ikke helt har sin sammenheng med min lille identitets krise...

håper jeg har belyst mitt syn på saken godt, og at det ikke er alt for mange rare ord som bare finnes i min sosiolekt

det var mye skummlere å sende denne posten en jeg trodde... ha miskunn!!

[soleil]

hallo soleil

jeg har ventet kjempe lenge med å svare, for at jeg har måtte studere meg selv for å kunne gi et svar. og selv nå er det vanskelig, ikke minst for at jeg er så aggresiv i min argumentasjon i/mot meg selv.

jeg hadde deg som stemme i hodet kanskje en uke eller noe etter du svarte her, pleide diskutere masse med deg

det gikk meg litt på nervene tilslutt, og det med å snakke med en person man ikke aner hvem er men man har bygget opp i sitt hode er litt space'a...

jeg pleier lage mine venner i hodet, det er veldig greit, jeg føler meg ikke alene, jeg har noen å snakke med, med så innbiller jeg meg lett at jeg har sagt ting til de som jeg ikke har, så komunikasjonen blir litt mangelfull til tider. eller når jeg sitter ved siden av en venn og snakker med han i mitt hode istedefor...

jeg tenker at i overgreps situasjoner glemmer/dissosierer alt man assosierer med overgrepet, og må skape nye identiteter for at man ikke kan være den man har vært. og jeg forstår godt at du kan synes den forklaringa som blir gitt der det vektlegges stor vekt på type "inner personal helper" og personligheter med ulike navn er helt way out, ikke minst hvis man er tilhenger av den skole psykriatrin der hjernen er et lite tikkende apparat som styres av kjemiske stoffer og reseptorer.

jeg mener at menneskets hjerne er den mest avanserte tingen som finnes på denne klode, og hvis den velger en løsning som did/mpd er beskrevet som så syns jeg ikke det er vanskelig å tro på det. det må jo fungere på en måte også, det er jo ganske mye "data" som skal behandles. det som skiller hjernen fra en datamaskin er jo at hjernen lever, den har følelser, og er en del av et menneske!

hvis man tar min personlighet som kalles "Arne" for eksempel. Jeg var med i en lettere useriøs gjeng på ungdomskolen, og engang fant vi en pose matvarer som vi hadde det veldig gøy med å kaste ned fra taket på kjøpesentret vi hengte i. så kommer eieren av posen og er veldig sint, da vi hadde kastet hans middag på gaten. etter litt munnbruk sparker han meg i magen. jeg trekker kniv, men situasjonen roer seg ned og ikkeno mere skjer... Jeg får senere vite at han het Arne, og får skikkelig oppheng i navnet, kaller meg det på irc, skriver det rundtomkring, osv.

jeg pleier meg ikke kalle meg arne når jeg er han, men tar simpelhen avstand fra mitt egetnavn, syns det føles rart å si hva jeg heter når noen spørr.

selv hvis dette med dissosiasjon høres veldig lokkende ut, lissom, vaow, man kan bare separere smerten og ikke kjenne den, så er det skikkelig slitsomt.. og det gir så utrolig mye psykiske problemer og vrangforestillinger, og det er nesten umulig å skjønne hva det er som kommer av indre personlighetskonflikter og hva som kommer av type angst, depresjon o.l. som ikke helt har sin sammenheng med min lille identitets krise...

håper jeg har belyst mitt syn på saken godt, og at det ikke er alt for mange rare ord som bare finnes i min sosiolekt

det var mye skummlere å sende denne posten en jeg trodde... ha miskunn!!

Hei.

Var det skummelt å sende det svaret?

Håper jeg ikke var for kjip mot deg når du diskuterte mot meg inni hodet ditt, da. Jeg er faktisk ganske snill, sånn _egentlig_

Du vet, det er en stor utfordring å forstå andre mennesker. Når opplevelsene er helt annerledes enn det som en kan sette seg inn i ved å gjenkjenne egne erfaringer så blir det ekstra utfordrende. Man mangler sammenligningsgrunnlag. Jeg syns det du skriver er interessant og lærerikt og jeg setter egentlig ikke noe spørsmålstegn ved det du opplever. Men akkurat HVA det er, det er en annen diskusjon og jeg har ingen grunn til å mene så mye om det. Har ikke erfart lignende selv og har ikke kompetanse på det i det hele tatt.

Så egentlig bør du ikke ta det jeg synser om så veldig tungt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvor har jeg skrevet at "jeg ikke tror på dissosiasjon"?

Jeg har hatt mange pasienter som har dissosiert. Derimot har jeg ikke hatt noen pasient med multippel personlighet. Det betyr ikke at jeg avviser at det finnes, men det er ikke hyppig forekommende.

[arnehepp]

Hvor har jeg skrevet at "jeg ikke tror på dissosiasjon"?

Jeg har hatt mange pasienter som har dissosiert. Derimot har jeg ikke hatt noen pasient med multippel personlighet. Det betyr ikke at jeg avviser at det finnes, men det er ikke hyppig forekommende.

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1566767

jeg leste det og ble veldig opprørt, og frekk. jeg vill nå unnskylde min dårlige evne til å skille på did/mpd og dissosiasjon. jeg trodde det hang sammen.

jeg håper du har fått litt nye vinkler på ting etter det jeg har skrevet og forklart, det høres sprøtt ut, men det er egentli bare utrolig skjørt...

kos deg