Burde jeg gå i terapi?

[Soria]

Ble bedt om å skrive livshistorien min på dagavdelingen jeg går. Jeg har slitt med den i flere måneder, men fikk den ferdig til sist helg. Kontakten min på dagavdelingen leste den sammmen med meg i dag, og det var opprørende. Har distansert meg veldig fra fortiden min, men husker den svært detaljert.

Jeg har jobbet litt med den pø om pø i flere måneder og har merket at jeg har blitt urolig etterpå hver gang selv om jeg ikke har følt noe mens jeg skrev. Ble bare sliten. Sist helg bestemte jeg meg for å få den ferdig og jobbet med den både lørdag og søndag til den var ferdig. Og siden lørdag har jeg vært veldig nedfor, lei og urolig. Etter at jeg "husket" sammen med kontakten min er det verre. Nå er det bare vondt. Etter at hun leste den husker jeg at fortiden min er et eneste langt mareritt. Jeg har kalt alt som har skjedd meg for mange bagateller. Hun syntes ikke det.

Hun spurte om jeg hadde pratet noe om fortiden min, og etter å ha tenkt litt måtte jeg si at det er lite. De forsøkene jeg har gjort i terapi har stort sett gått med til å prate om nåtiden. Etter at jeg begynte på dagavdelingen har jeg ikke gått i terapi. Fikk aldri noe ut av det likevel.

Jeg har blitt et intenst øyeblikksmenneske som ikke tenker på fortiden eller på fremtiden i særlig grad. En uke er for meg en evighet og jeg tåler ikke å måtte vente. Har kuttet kontakten med det meste av slekten og tenker sjelden på dem. Savner sjelden kontakt med de som står meg nærmest. Har egentlig ikke noe særlig følelsesspekter. Jeg kan bli veldig ivrig og ha lyst til noe, men det varer ikke. Får jeg det ikke med en gang mister jeg interessen. Mister forsåvidt interessen veldig fort for det meste. Kanskje derfor jeg aldri kommer i gang med alt jeg vil. Det er bare tanker som flyr forbi.

Nå har jeg satt meg i hodet at jeg skal ha jobb og hund, og gjør alt jeg kan for å skaffe meg det. Jeg klarer ikke å vente på noen av delene. Samtidig skifter motivasjonen og jeg er i tvil. Jeg vet ikke om jeg strekker meg for langt og om jeg gjør det fordi jeg vil eller fordi det er noe nytt. Og fordi jeg ikke tåler å være hjemme mer enn noen timer før uroen tar meg. Jeg har bestemt meg for hvor jeg vil jobbe og ingen alternativer er mulige.

Jeg vet egentlig verken frem eller tilbake nå. Jeg husker knapt at moren min er alvorlig syk. Det jeg ikke hører eller ser eksisterer omtrent ikke.

[Gjest et tips]

Jeg synes du kan prøve en gang til med terapi. Kan hende du var uheldig med behandleren?

Ofte kan det også ta tid for man før man får noe ut av terapien.