Er du, eller har du vært, innlagt?

[Gjest Bergensjente 20]

Hvordan opplevde du det, med tanke på forbedringer?

Vurderer å legge meg inn selv, så jeg blir meget takknemlig for alle svar!

[Gjest Timari]

har "bare" vært innlagt på akuttpsykiatrisk en gang. Vet ikke om du tenker på en langtidsinnleggelse eller en akuttinnleggelse. Jeg følte det som en trygghet at jeg ble litt umyndiggjort i forhold til hva jeg fikk lov til å ta med meg inn. Alt skulle ransakes. dessuten var det ingen dører som kunne låses som også var en trygghet for meg.

Jeg kom meg heldigvis veldig fort med ny medisinering der.Det er også en betryggende faktor at du slipper å styre med medisineringen selv.

på den andre siden så følte jeg at personalet der ikke var så opptatt av hvordan jeg hadde det. jeg var der på frivillig paragraf og all deres kapasitet gikk nærmest med til å jobbe på skjermet avdeling. Det skremmende er at hvis jeg virkelig hadde planer om å ta livet av meg så hadde jeg nok klart det, siden ingen banket på døra mi for å sjekke om jeg var der. jeg fikk hver dag tildelt en primærkontakt men den personen så jeg knapt Men jeg snakket en del med ergoterapeuten og andre som hadde lyst til å høre på meg. Men for meg var det endring i medisineringen som hadde virkning på meg. Jeg var døgnpasient i seks dager og dagpasient resten. Når du er innlagt på akutt så får du snakke med legen hver dag og diskutere hvordan medisinene virker. Det blir mer kontinuitet enn å ha en samtale med legen hver uke. i det hele tatt så følte jeg ikke at jeg hadde vært på noe sykehus men heller på en slags oppbevaringssted

som du ser så har jeg delte erfaringer med innleggelse. Det betyr ikke at alle steder er sånn og mange vil nok reagere anderleds enn det jeg gjorde. Men du vil nok møte ting som kan provosere seg. Men ønsker deg lykke til uannset hva det blir til med deg

[Gjest aughii]

har "bare" vært innlagt på akuttpsykiatrisk en gang. Vet ikke om du tenker på en langtidsinnleggelse eller en akuttinnleggelse. Jeg følte det som en trygghet at jeg ble litt umyndiggjort i forhold til hva jeg fikk lov til å ta med meg inn. Alt skulle ransakes. dessuten var det ingen dører som kunne låses som også var en trygghet for meg.

Jeg kom meg heldigvis veldig fort med ny medisinering der.Det er også en betryggende faktor at du slipper å styre med medisineringen selv.

på den andre siden så følte jeg at personalet der ikke var så opptatt av hvordan jeg hadde det. jeg var der på frivillig paragraf og all deres kapasitet gikk nærmest med til å jobbe på skjermet avdeling. Det skremmende er at hvis jeg virkelig hadde planer om å ta livet av meg så hadde jeg nok klart det, siden ingen banket på døra mi for å sjekke om jeg var der. jeg fikk hver dag tildelt en primærkontakt men den personen så jeg knapt Men jeg snakket en del med ergoterapeuten og andre som hadde lyst til å høre på meg. Men for meg var det endring i medisineringen som hadde virkning på meg. Jeg var døgnpasient i seks dager og dagpasient resten. Når du er innlagt på akutt så får du snakke med legen hver dag og diskutere hvordan medisinene virker. Det blir mer kontinuitet enn å ha en samtale med legen hver uke. i det hele tatt så følte jeg ikke at jeg hadde vært på noe sykehus men heller på en slags oppbevaringssted

som du ser så har jeg delte erfaringer med innleggelse. Det betyr ikke at alle steder er sånn og mange vil nok reagere anderleds enn det jeg gjorde. Men du vil nok møte ting som kan provosere seg. Men ønsker deg lykke til uannset hva det blir til med deg

Hei,

Jeg har vært innlagt flere ganger noen år tilbake. Også jeg i Bergen, ved Sandviken sykehus - 'K-postene' og en gang en Langtidspost. Akkurat i starten når jeg var der, på det tidspunkt, likte jeg tanken på å slippe å forholde meg til meg selv. Endelig var det noen andre som kunne leve livet mitt, så slapp jeg. Fikk piller, ferdiglaget mat, oppreid, seng, stramme rammer og lufteturer rundt huset.

I ettertid kan jeg slå fast at oppholdet gjorde min psykiske tilstand verre enn den i utgangspunktet hadde trengt å bli - mye pga eneste behanling var ensidig med pilleutdeling 3-4 ganger daglig. Jo lengre jeg var der, jo mer frustrert ble jeg. Det var umenneskelige forhold, på samtlige poster, samtlige ganger. Kaffe, røyk, dårlig matlyst, bivirkninger av anxiolytika / sedativa, lite trening, bare andre dårlige mennesker å snakke med - innlagte som ansatte.

Med mindre du har festet et tau i taket og tenker på å hoppe e.l. vil antageligvis en innleggelse på psykiatrisk gjøre vondt verre - det er hvertfall min erfaring.

Mvh

[Gjest tidligere ansatt ved psyk. avd.]

Jeg har jobbet ved en akuttpost rett utenfor Molde.

Der var åpen, lukket og skjermet avsnitt.

Ved åpen avdeling var dørene selvsagt åpne, og personalet (2 stk på 6 pasienter såvidt jeg husker) var alltid til stede, i dagligstua og/eller på kjøkkenet.

Jeg syns alltid det var en hyggelig stemning på posten, altså personalet stekte vafler og spiste måltidene sammen med de innlagte, slik var det på lukket avdeling også. Pasientene tok del i en del av det huslige. Ellers var det spill, kort, og tv-titting. Lørdagskveldene var det hjemmelaget pizza og tv, evt video.

Personalet tok initiativ til samtaler, jeg syns selv det var veldig spennende og givende. Mange viste takknemlighet for bekreftelse og forståelse, eller bare at de hadde noen som kunne lytte.

Ofte var det bedre å kunne snakke når vi gikk turer sammen.

Noen pasienter fikk god kontakt, andre var for forskjellige.

Hvem som jobber på slike steder har mye å si på stemningen og miljøet. En trygg og rolig ansatt trygger stemningen og gjør at pasientene får tillit. Dessverre er ikke alle sånn, men de fleste.

Mange innlagte opplever også at personalet er 'imot' dem, at de blir motarbeidet på pur F. Dette er heldigvis aldri/svært sjelden tilfelle, men vanlig såkalt paranoia. Man føler seg som pasient ofte veldig liten, og at det er deg mot alle de andre.

De som er ansatt ved en psykiatrisk avdeling, vil det beste for pasienten! Selv om mange i sin tanketåke har problemer med å fatte det.

Jeg ønsker deg lykke til, du kan jo snakke med psykiateren/psykologen din om dette.

Klem fra meg

[Gjest Saigon]

Jeg har vært innlagt mange ganger og innleggelser gjør bare alt værre. Man blir ikke bedre av å være innlagt. Å være innlagt er bare å være på oppbevaring. Bli tatt vare på til man klarer å ta vare på seg selv. Man kommer ikke videre.

Den eneste måten jeg har kommet meg videre på er ved å holde meg uten for avdelinger (ikke innlagt) og ved å gå til behandling på poliklinikk.

[Soria]

Det har vel til tider beskyttet meg litt, men ellers synes jeg at innleggelser bærer for mye preg av oppbevaring. Det er lite behandling som skjer så lenge du er innlagt. Det som er av skikkelig behandling skjer utenfor institusjonene.

[ulva]

Har også vært innlagt utrolig mange ganger på akuttpsykiatrisk, lukket avdeling. Der kom jeg meg ikke videre - der er som de fleste sier en oppbevaring mens du rir av den verste stormen. Men nå er jeg for første gang innlagt på en langtidspost, åpen. Der har jeg bare positive erfaringer. Vi har samtaler med psykolog eller lege to ganger i uka, samtalegrupper to ganger i uka, utflukter hver torsdag og fysioterapi to ganger i uka. Vi må også ta del i matlagingen og re sengene selv etc. For meg har dette oppholdet på til nå ni-ti uker bare vært til hjelp. Endelig kommer jeg meg, etter å ha slitt i fem-seks år med depresjoner, angst, psykoser osv.

[Gjest trrrish]

Jeg var innlagt to uker på familieavd da jeg var 11, der ble jeg erklært for psykopat. Så var jeg på akutten to måneder da jeg var 20 og fikk avkrefta psykopat-diagnosen. Så har jeg vært snart et år på et distriktspsykiatrisk senter og det er drittkjedelig. Men det hjelper. Før var jeg helt på trynet, nå er jeg mere normal.

[anntry]

innlegelser er bra for noen og mindre bra for andre. selv har jeg vært innlagt over 50 ganger og får lit eller ingen hjelp av det. søstera mi som ble lagt inn to dager etter min første har derimot hatt god hjelp av den innleggelsen hun hadde og er i dag helt bra...