Så sint!!

[Gjest weirdo]

Nå er jeg skikkelig sint på faren min. saken er den at han aldri støtter meg i noen ting. Jeg er en gutt på 23 år og har utenlandske foreldre (asiatere).

Her en dag fortalte jeg han at jeg hadde blitt medlem i SOS Rasisme og at jeg var glad for at jeg gjorde noe fornuftig. Han sa først at det var bra men etter hvert fikk pipa en annen lyd. "Du må ikke begynne med slike ting, du tar deg utdannelse og har dermed ikke råd til å kaste bort tiden". Hva er dette for noe? Hvorfor støtter han meg ikke?

Jeg kan si at han har bodd her i neste 35 år og ikke fått til noe. Mamma er sinnsyk og alt har vært bare dritten tidligere. Blant annet har det ødelagt mye for meg men med psykolog hjelp har det blitt noe bedre. Jeg trener mye og spiller aktivt fotball men han mener at jeg kaster bort tiden min og at jeg burde bruke mer tid på skolen. Jeg er enig i det men jeg mener at ved å være med i organisasjoner vil føre til at jeg blir bedre sosialt sett og at jeg får selvtillit og bidrar med noe. Faren min har aldri giddet å støtte opp annet enn på skolen. Ingen som har sett fotballkamper eller som funnet på noe. Jeg vet at førstegenrasjonsinnvandrere hadde problemer men jeg trenger vel ikke bli som dem?

Derfor sa jeg at jeg visste hva jeg ville og kunne og at jeg ville gjøre det som passet meg.

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ!!!!!!!!!!!!! Så sint!

[Gjest gå dine egne veier]

Flott at du går dine egne veier. Gjør du det ikke vil du ende opp som din far og det ville vært dumt.

[Gjest weirdo]

Ja, ikke sant? Hvorfor må jeg gjøre det de gjør? Det gidder jeg ikke og vil ikke gjøre det heller. Deres problemer er dessverre ikke mine problemer. Om de ikke ble kjent med nordmenn eller at de ikke ble med på noe sosialt er ikke min feil men jeg vil ikke gjøre det samme.

"Du må bli bedre enn meg", sa han til meg. Hvorfor det. tenkte jeg. Jeg blir det jeg blir, ikke mer og ikke mindre. "Du vet det at nordmenn forstår ikke våre problemer". Hva slags problemer? Jeg er født og oppvokst her og deler ikke den samme tankegangen. Jeg gjør det som passer meg best men selvsagt har jeg respekt for kulturen og min bakgrunn men det er også alt.

[Gjest gå dine egne veier]

Ja, ikke sant? Hvorfor må jeg gjøre det de gjør? Det gidder jeg ikke og vil ikke gjøre det heller. Deres problemer er dessverre ikke mine problemer. Om de ikke ble kjent med nordmenn eller at de ikke ble med på noe sosialt er ikke min feil men jeg vil ikke gjøre det samme.

"Du må bli bedre enn meg", sa han til meg. Hvorfor det. tenkte jeg. Jeg blir det jeg blir, ikke mer og ikke mindre. "Du vet det at nordmenn forstår ikke våre problemer". Hva slags problemer? Jeg er født og oppvokst her og deler ikke den samme tankegangen. Jeg gjør det som passer meg best men selvsagt har jeg respekt for kulturen og min bakgrunn men det er også alt.

Det er en flott innstilling du har. Dine foreldre har mye å lære av deg. Håper de respekterer dine valg og at du klarer å holde fast i de valgene du tar :-)

[willow]

Flott at du går dine egne veier. Gjør du det ikke vil du ende opp som din far og det ville vært dumt.

jeg synes det høres ut som du er sterk. det er lov å være sint. jeg kjenner desverre ikke kulturen dine foreldre vokste opp i til å kunne tolke dem på noe som helst vis, men jeg mener at alle i hele vide verden burde få ha eierett over eget liv og få respekt for å stå for å kunne stå for sine valg. spesielt når de så absolutt ikke skader noen. hang in there, spill fotball og alt. håper din far en gang klarer å se hva det er godt for

[PieLill]

Forstår godt at du blir sint og skuffet. Det er ikke en riktig holdning som blir vist.

Men jeg har et forslag som du kanskje ikke kommer til å like.... Prøver like vel.

Prøv å ikke forvente noe som helst av dem. Ikke forvent dine foreldres anerkjennelse eller støtte på noe område. Prøv å gjør deg HELT uavhengig av dem. (Med det mener jeg ikke å bryte kontakten, men det kan være greit å begrense den.) Prøv å kvitt deg med alle krav til dine foreldre om hva de burde vært, gjort og gitt deg. Finn andre måter å oppnå anerkjennelse. Få deg gode venner i forskjellige aldre. Du er voksen og kan skaffe deg selv det du trenger, både fysisk og følelsesmessig.

Prøv å møte dine foreldre uten et eneste krav eller en eneste forventning om noe som helst. Da blir avvisning og det du ikke får ikke noen skuffelse eller noe tap. Du forventet jo ikke noe. Kommer det noe positivt blir det en behagelig overraskelse.

Der det ikke er mer å hente, er det ikke mer å vente.

En hestekur, men den virker etter hvert.

Slik du beskriver det virker det som faren din har et oppriktig, nærmest panisk ønske om at du skal få det bedre enn han. Men han har nok ikke funnet den beste måten å hjelpe deg til nettopp dette. Han er bl.a. for ensidig fokusert på utdanning. Han har kanskje også problemer med å se at dine problemer er annerledes enn hans.

Håper du kan finne en mindre frustrerende måte å takle dine foreldre på.

Lykke til med alt du holder på med.

mvh

[Gjest help!]

Ja, ikke sant? Hvorfor må jeg gjøre det de gjør? Det gidder jeg ikke og vil ikke gjøre det heller. Deres problemer er dessverre ikke mine problemer. Om de ikke ble kjent med nordmenn eller at de ikke ble med på noe sosialt er ikke min feil men jeg vil ikke gjøre det samme.

"Du må bli bedre enn meg", sa han til meg. Hvorfor det. tenkte jeg. Jeg blir det jeg blir, ikke mer og ikke mindre. "Du vet det at nordmenn forstår ikke våre problemer". Hva slags problemer? Jeg er født og oppvokst her og deler ikke den samme tankegangen. Jeg gjør det som passer meg best men selvsagt har jeg respekt for kulturen og min bakgrunn men det er også alt.

Hei!

Jeg er dobbelt så gammel som deg og har levd med kritikk hele mitt liv. Aldri fått støtte på egne valg, det beste har vært en øredøvende taushet. Aldri ros eller noe i den retningen. Stort sett bare kritikk.

Fått høre at jeg er en selvsentrert, respektløs og egoistisk person som velger slik jeg gjør. Kritikk fordi jeg tar utdannelse, kritikk fordi jeg tar for lav utdannelse, kritikk fordi jeg tar den utdannelsen jeg tar og ikke en annen, mer uselvisk en (er sykepleier!), taushet over valg av mann, stramme lepper når de møter mine uoppdragne unger, som de helst ikke møter og ikke viser interesse for. Osv, osv. osv. Slik har jeg levd i alle mine år.

Jeg har holdt kontakten så godt jeg kunne. Jeg har gått der med uroen i meg - tenk om de har rett. Når mamma sa at "De skulle bare ha visst hvem du egentlig er og hvordan du egentlig er!", har jeg blitt redd. For jeg er jo ikke engang snill og flink og god nok til at mine egne foreldre liker mitt selskap!

Derfor vet jeg hvor viktig det er for barn i alle aldre å få respekt og støtte hjemmefra!

I dag sitter jeg her med unger som med en eneste protest kan få meg til å gråte: Jeg antar jeg har gått rundt her og håpet på å få selvtillit av respekten og støtten fra mine barn! Men barn er jo "konstruert" for å tøye grenser og protestere! Uheldigvis giftet jeg meg også med en mann som så det som sin oppgave å kjøre sitt eget løp, enten gjorde vi som han sa, eller så forsvant han. Nå er han borte. Jeg orket ikke danse etter hans pipe, hadde vel håpet finne en voksen i ham som kunne respektere meg?

Men verst er det jo at jeg ikke respekterer meg selv. Når ungene protesterer, er jeg ikke "på parti med meg selv". Je gir etter og jeg blir helt fortvilet. Så gjett om jeg har problemer nå!

Det er som om jeg ikke - til denne dag - har klart å riste av meg den manglende støtten og den massive kritikken hjemmefra. Og en skilsmisse gjør at jeg i dag sitter her mutters alene, uten venner, venninner, et nettverk jeg føler jeg kan støtte meg til. Jeg føler meg helt fortapt her jeg sitter nå og skulle ønske jeg hadde hatt større mot til å bryte opp hjemmefra da jeg var yngre. Både et fysisk og et psykisk oppbrudd! Men "slikt gjorde man ikke" i fine familier dengang...sa min mor, og jeg trodde henne, dumme meg.

Og så til mitt poeng: Broren min valgte å flytte ut, ta sine utdannelser, i perioder kutte kontakten fullstendig, over flere år, for å komme bort fra kritikken (den var det jeg som fikk høre, selvsagt, siden jeg jo bodde hjemme framdeles), gifte seg både en og to ganger og leve sitt eget liv. Han har sitt eget nettverk som han møter på jobb og privat, driver idrett og reiser på ferier sammen med. Han har nå en ledende stilling og trives med tilværelsen. Vi er jevngamle.

Så jeg tror at om jeg hadde vært på din alder, ville jeg definitivt ha gjort det samme som min bror gjorde den gangen. Og det du gjør nå. Gått til psykolog (jeg går til en nå), fortsette med fritidssysler (gjør deg til en bedre arbeidstaker, du utvikler sosiale ferdigheter du vil trenge i jobben), sparke fotball etc. (sunt, flere sosiale ferdigheter og motvirker dessuten depresjon) og forsøkt å bygge mitt eget nettverk og komme meg litt unna foreldrene mine. Kanskje ikke bryte kontakten helt - eller kanskje du må gjøre det for en tid.

Prøv også å finne andre voksne, gjerne med din egen bakgrunn, som kan støtte deg. Være "reserveforeldre.

Og husk: Din tøffe oppvekst nå, gjør deg til et sterkt og godt menneske, dersom du lar det skje! Du tvinges til en innsikt og en styrke som kan gjøre at du blir god å være nær, leve sammen med, jobbe sammen med, være barn til. Dette kan gå bra. Ta de årene det må ta! Jeg er full av beundring over dine valg!

Lykke til!

[Gjest weirdo]

Forstår godt at du blir sint og skuffet. Det er ikke en riktig holdning som blir vist.

Men jeg har et forslag som du kanskje ikke kommer til å like.... Prøver like vel.

Prøv å ikke forvente noe som helst av dem. Ikke forvent dine foreldres anerkjennelse eller støtte på noe område. Prøv å gjør deg HELT uavhengig av dem. (Med det mener jeg ikke å bryte kontakten, men det kan være greit å begrense den.) Prøv å kvitt deg med alle krav til dine foreldre om hva de burde vært, gjort og gitt deg. Finn andre måter å oppnå anerkjennelse. Få deg gode venner i forskjellige aldre. Du er voksen og kan skaffe deg selv det du trenger, både fysisk og følelsesmessig.

Prøv å møte dine foreldre uten et eneste krav eller en eneste forventning om noe som helst. Da blir avvisning og det du ikke får ikke noen skuffelse eller noe tap. Du forventet jo ikke noe. Kommer det noe positivt blir det en behagelig overraskelse.

Der det ikke er mer å hente, er det ikke mer å vente.

En hestekur, men den virker etter hvert.

Slik du beskriver det virker det som faren din har et oppriktig, nærmest panisk ønske om at du skal få det bedre enn han. Men han har nok ikke funnet den beste måten å hjelpe deg til nettopp dette. Han er bl.a. for ensidig fokusert på utdanning. Han har kanskje også problemer med å se at dine problemer er annerledes enn hans.

Håper du kan finne en mindre frustrerende måte å takle dine foreldre på.

Lykke til med alt du holder på med.

mvh

Jeg synes at det ikke var et dumt råd, tvert imot var det meget opplysende.

Takk for det :-)

[Gjest weirdo]

Hei!

Jeg er dobbelt så gammel som deg og har levd med kritikk hele mitt liv. Aldri fått støtte på egne valg, det beste har vært en øredøvende taushet. Aldri ros eller noe i den retningen. Stort sett bare kritikk.

Fått høre at jeg er en selvsentrert, respektløs og egoistisk person som velger slik jeg gjør. Kritikk fordi jeg tar utdannelse, kritikk fordi jeg tar for lav utdannelse, kritikk fordi jeg tar den utdannelsen jeg tar og ikke en annen, mer uselvisk en (er sykepleier!), taushet over valg av mann, stramme lepper når de møter mine uoppdragne unger, som de helst ikke møter og ikke viser interesse for. Osv, osv. osv. Slik har jeg levd i alle mine år.

Jeg har holdt kontakten så godt jeg kunne. Jeg har gått der med uroen i meg - tenk om de har rett. Når mamma sa at "De skulle bare ha visst hvem du egentlig er og hvordan du egentlig er!", har jeg blitt redd. For jeg er jo ikke engang snill og flink og god nok til at mine egne foreldre liker mitt selskap!

Derfor vet jeg hvor viktig det er for barn i alle aldre å få respekt og støtte hjemmefra!

I dag sitter jeg her med unger som med en eneste protest kan få meg til å gråte: Jeg antar jeg har gått rundt her og håpet på å få selvtillit av respekten og støtten fra mine barn! Men barn er jo "konstruert" for å tøye grenser og protestere! Uheldigvis giftet jeg meg også med en mann som så det som sin oppgave å kjøre sitt eget løp, enten gjorde vi som han sa, eller så forsvant han. Nå er han borte. Jeg orket ikke danse etter hans pipe, hadde vel håpet finne en voksen i ham som kunne respektere meg?

Men verst er det jo at jeg ikke respekterer meg selv. Når ungene protesterer, er jeg ikke "på parti med meg selv". Je gir etter og jeg blir helt fortvilet. Så gjett om jeg har problemer nå!

Det er som om jeg ikke - til denne dag - har klart å riste av meg den manglende støtten og den massive kritikken hjemmefra. Og en skilsmisse gjør at jeg i dag sitter her mutters alene, uten venner, venninner, et nettverk jeg føler jeg kan støtte meg til. Jeg føler meg helt fortapt her jeg sitter nå og skulle ønske jeg hadde hatt større mot til å bryte opp hjemmefra da jeg var yngre. Både et fysisk og et psykisk oppbrudd! Men "slikt gjorde man ikke" i fine familier dengang...sa min mor, og jeg trodde henne, dumme meg.

Og så til mitt poeng: Broren min valgte å flytte ut, ta sine utdannelser, i perioder kutte kontakten fullstendig, over flere år, for å komme bort fra kritikken (den var det jeg som fikk høre, selvsagt, siden jeg jo bodde hjemme framdeles), gifte seg både en og to ganger og leve sitt eget liv. Han har sitt eget nettverk som han møter på jobb og privat, driver idrett og reiser på ferier sammen med. Han har nå en ledende stilling og trives med tilværelsen. Vi er jevngamle.

Så jeg tror at om jeg hadde vært på din alder, ville jeg definitivt ha gjort det samme som min bror gjorde den gangen. Og det du gjør nå. Gått til psykolog (jeg går til en nå), fortsette med fritidssysler (gjør deg til en bedre arbeidstaker, du utvikler sosiale ferdigheter du vil trenge i jobben), sparke fotball etc. (sunt, flere sosiale ferdigheter og motvirker dessuten depresjon) og forsøkt å bygge mitt eget nettverk og komme meg litt unna foreldrene mine. Kanskje ikke bryte kontakten helt - eller kanskje du må gjøre det for en tid.

Prøv også å finne andre voksne, gjerne med din egen bakgrunn, som kan støtte deg. Være "reserveforeldre.

Og husk: Din tøffe oppvekst nå, gjør deg til et sterkt og godt menneske, dersom du lar det skje! Du tvinges til en innsikt og en styrke som kan gjøre at du blir god å være nær, leve sammen med, jobbe sammen med, være barn til. Dette kan gå bra. Ta de årene det må ta! Jeg er full av beundring over dine valg!

Lykke til!

Jeg synes at det er bra at du har løsrevet deg fra det som holdt deg mede, det er tegn på karakterstyrke.

For min del så vet jeg at min farfar slettes ikke har vært til noen støtte for sine unger. Tvert imot sa han til dem hele tiden at de ikke kunne bli noe. Min far sa til meg at han ikke ville bli en slik en men det er jo nettopp det som har skjedd.

Jeg vet jo hva slags problemer førstegangsinnvandrere hadde. De kunne ikke språket, de hadde nettopp kommet fra en annen kultur og hadde heller ikke tid til å integrere seg. For dem var det kun jobb, jobb og atter jobb. Slik er ikke situasjonen for ungene deres. Vi har uttallige muligheter. Det er likevel viktig at vi unge engasjerer oss i samfunnet for ikke å bli skjøvet ut og ble såkalte "outlaws". Vi skal tross alt bo her og jobbe her med først og fremst nordmenn.

Jeg kommer til å gjøre det som passer meg. Jeg skal ikke la tradisjoner og krav fra andre presse meg til å bli noe jeg ikke vil bli som. Det er når man begynner og følge andre at man mister seg selv og det er ikke sunt. Hvorfor skal jeg la meg presse av det pakistanske samfunnet til å gjøre det som de vil at jeg skal gjøre eller det som blir krevd? Jeg har mine egne tanker og meninger og de får de aldri. Nytenking må til og det skjer kun ved at vi unge tar saken i egne hender.

[Gjest weirdo]

Det er en flott innstilling du har. Dine foreldre har mye å lære av deg. Håper de respekterer dine valg og at du klarer å holde fast i de valgene du tar :-)

Takk for oppmuntringen :-)

Man nesten blir tvunget til å bli sterk når man har en alvorlig mental syk mor og en dominerende far.

Jeg har tatt valg som ikke har vært fullt så kloke og valg som har vært bra. Det viktigste er at jeg har lært av dem.

[Gjest weirdo]

jeg synes det høres ut som du er sterk. det er lov å være sint. jeg kjenner desverre ikke kulturen dine foreldre vokste opp i til å kunne tolke dem på noe som helst vis, men jeg mener at alle i hele vide verden burde få ha eierett over eget liv og få respekt for å stå for å kunne stå for sine valg. spesielt når de så absolutt ikke skader noen. hang in there, spill fotball og alt. håper din far en gang klarer å se hva det er godt for

Ja, det er så sant. Jeg kommer fra pakistansk kultur. Men jeg gidder ikke å gjøre alt som blir gjort der som er i strid med mine meninger.

[PieLill]

Jeg synes at det ikke var et dumt råd, tvert imot var det meget opplysende.

Takk for det :-)

Lykke til!

Begynn med å skaffe deg distanse, dvs flytt hjemmefra om du ikke alt har gjort det. En studenttilværelse er ikke akkurat fasjonabel, men den har sin sjarm. Og det er lønningsposer i vente der fremme. ;-)

mvh