Hjelp! Illsint 6åring i sikte!!!

[Gjest Mamma til 6åring]

Jeg har et problem... eller kanskje datteren min har et problem. Hun ble for 6år for 2uker siden. Hun er så sint at hun skjelver og skriker virkelig så ille at vi blir helt fra oss. Vi snakker og snakker med henne, forklarer at vi blir lei oss, og at vi virkelig prøver å gjøre så godt vi kan som foreldre. Vi sier vi er kjempe glad i henne, og at vi ikke ønsker henne noe vondt. Det tok helt av akkurat nå for hun skal i bursdag til bestevenninna si, og så blir hun helt gal av hysteri og høres rett og rett ut som et angst anfall. Jeg hisser meg som dumt er alt for mye opp og hun er nå i " det gjør ikke no, det gjør ikke no" tiden. Jeg blir gal, hvordan snakke fornuft til henne. Hun hadde en eposode i februar da hun og 2andre barn ble sittende fast i heisen, vi måtte gå til psykolog med henne fordi hun ikke torde sitte i bilen lenger alene (kunn 2-3 min og av og til sekunder) og ikke sitte på rommet sitt eller do uten at døra var åpen, det har vært håpløst, men nå er det håpløst fordi hun er så sint at vi ikke vet hva skal si eller gjøre. Er det noen som har noen tips, eller skal jeg bare si til meg selv at hun har 6-års trassen og at det blir nok enda verre når hun blir ten-åring? Jeg orker ikke kjefte og være bekymra på en gang, jeg orker ikke legge meg og gråte fordi jeg føler meg som en råtten mamma. Jeg trur vi kunne prøve å gå til psykolog igjen, men det er jo ikke akkurat nødvendig om det er 6års trassen? Er det flere foreldre her som ikke vet sine arme råd noen ganger?

Takk for alle svar!

[Mistera]

Nja, unger er jo unger... men det kan da ligge noe annet bak, og det ser jeg du allerede mistenker... Hva med å prate med en fagperson?

Jeg fikk angst veldig veldig tidlig i barndommen, og det å ikke vite hva det kan være gjør det mye værre i oppveksten...

Bedre å få skjekket det ut, enn at hun senere får store problemer... Siden hun allerede har vist tegn til angst (heisen, doen osv) dette kan jo ha satt sine spor på en eller annen måte.

Du får jo ha lykke til da, og trøste deg med at Tenårene sannsynligvis blir værre.... Dette gjelder da alle tenåringer;)

[darma]

Nja, unger er jo unger... men det kan da ligge noe annet bak, og det ser jeg du allerede mistenker... Hva med å prate med en fagperson?

Jeg fikk angst veldig veldig tidlig i barndommen, og det å ikke vite hva det kan være gjør det mye værre i oppveksten...

Bedre å få skjekket det ut, enn at hun senere får store problemer... Siden hun allerede har vist tegn til angst (heisen, doen osv) dette kan jo ha satt sine spor på en eller annen måte.

Du får jo ha lykke til da, og trøste deg med at Tenårene sannsynligvis blir værre.... Dette gjelder da alle tenåringer;)

ER hun sånn bestandig? Hvordan er hun i abrnehage/dagmamma?

Tror ikke forklaringer hjelper, er man "redd så er man redd". Snakk heller om det ETTERPÅ, når hun har roet seg ned. Når man er hysterisk er man IKKE mottakelig for sunn fornuft.

Mange barn i fem og seks års alderen får raptuser i blandt. Min fikk i dag fordi hun ikke syntes hun var fin nok til bursdag.. hylte som om jeg prøvdre å tre en sekk på henne!! (gruer meg til tenåra..) Men vanskelig å si noe om ditt barn, kanskje du kunne si noen episoder hun klikker??

(klaustrofobi forekommer dog i alle aldre, la henne få ha døra åpen!)

[Gjest stoiker]

ER hun sånn bestandig? Hvordan er hun i abrnehage/dagmamma?

Tror ikke forklaringer hjelper, er man "redd så er man redd". Snakk heller om det ETTERPÅ, når hun har roet seg ned. Når man er hysterisk er man IKKE mottakelig for sunn fornuft.

Mange barn i fem og seks års alderen får raptuser i blandt. Min fikk i dag fordi hun ikke syntes hun var fin nok til bursdag.. hylte som om jeg prøvdre å tre en sekk på henne!! (gruer meg til tenåra..) Men vanskelig å si noe om ditt barn, kanskje du kunne si noen episoder hun klikker??

(klaustrofobi forekommer dog i alle aldre, la henne få ha døra åpen!)

Hei..._kanskje_ trenger hun at du er en trygg og bestemt voksen. At du tar dette "lett" - "alle kan bli sinna iblant" eller "ikke rart du ble redd i den heisen, men du ser jo, det gikk jo bra! Du klarte det!"

Jeg tror din usikkerhet og vakling når dette skjer, er det som gjør at hun tar enda mer av. For når hun kan vippe deg av pinnen, oppleves det som om hun er helt alene her i verden! Om du derimot klarer holde deg rolig, vet hun at du "tar saken" og at alt ordner seg. At hun kan få være 6 år, rett og slett?

Hvorfor jeg tror det kanskje kan være slik? Fordi jeg kjente meg igjen i din reaksjon, og sakte, men sikkert har innsett at det var nettopp min usikkerhet som gjorde henne usikker og redd.

Da jeg ble "lederulven" i flokken, ble hele situasjonen forandret.

Tror det er viktig at vi voksne er rolige voksne som dermed viser vi har tillit til livet, til at vi kan mestre det som skjer, at dette skal gå godt! Da får ungene våre den tryggheten, også!

Lykke til!