Far nekter sønnen psykolog

[Gjest mamma'n hans]

BUP, jeg og skolen mener gutten vår, som sliter med atferdsproblemer og særdeles lav selvtillit, trenger terapi. F.eks. psykolog.

Far nekter.

Lov om psykisk helsevern (?) sier et han ikke kan få psykologhjelp dersom ikke _begge foreldre_ samtykker!

Mitt alternativ nå synes å være å gå til barnevernsak og be barnevernet _pålegge_ oss som foreldre å gi gutten psykologhjelp.

Far sier gutten er over 12 år og får "bestemme selv", samtidig som han gjør det helt klart at dersom gutten går til psykolog, er han ikke lenger velkommen hos far!

Det betyr jo at gutten må velge mellom hjelp - fra psykolog el.lign. - og far!!

Gutten vår har også tilbud om å være med i en ungdomsgruppe i regi av barnevernet - også der er fars tale klar: Går han dit, behøver han ikke lenger komme til far!

Hva gjør man i slike situasjoner?

[Gjest nicksie]

Hei! Når jeg leser innlegget ditt lurer jeg på følgende: hva i all verden er det som gjør at far IKKE vil / nekter sønnen å gå til psykolog og i barnevernets ungdomsgruppe? Har han noe å skjule/ noe han ikke ønsker skal komme ut siden han trekker tilbake sin kjærlighet til sønnen (les: nekter han å komme hjem til seg) dersom han går til psyk./ungd.gr? Enhver sunn og helsebeskyttende forelder vil da at sin egen sønn skal ha hjelp! Det ser ut som din mann/ eks-mann (?) av en eller annen grunn setter andre ting høyere enn barnets behov. Dessverre.

Er du sikker på at det med begge foreldrens samtykke gjelder? Synes det høres rart og komplisert (!) ut. Men du har nok sjekket det. Gjelder det samme dersom mor har mer samvær med barnet enn far?

[Gjest twisted83]

Hei! Når jeg leser innlegget ditt lurer jeg på følgende: hva i all verden er det som gjør at far IKKE vil / nekter sønnen å gå til psykolog og i barnevernets ungdomsgruppe? Har han noe å skjule/ noe han ikke ønsker skal komme ut siden han trekker tilbake sin kjærlighet til sønnen (les: nekter han å komme hjem til seg) dersom han går til psyk./ungd.gr? Enhver sunn og helsebeskyttende forelder vil da at sin egen sønn skal ha hjelp! Det ser ut som din mann/ eks-mann (?) av en eller annen grunn setter andre ting høyere enn barnets behov. Dessverre.

Er du sikker på at det med begge foreldrens samtykke gjelder? Synes det høres rart og komplisert (!) ut. Men du har nok sjekket det. Gjelder det samme dersom mor har mer samvær med barnet enn far?

Mine foreldre nektet også meg hjelp av psykolog. Jeg kunne ikke begynne i terapi før jeg var 16, men hadde klart trengt det fra i hvertfall 12-årsalderen, i følge lærerne mine.

Resultatet var at problemene mine ble mye, mye, større og alvorligere. Fra å slite med spiseforstyrrelser og lav selvtillitt ble det i løpet av 4 år til alvorlige dype depresjoner med selvmordstanker, rusproblemer mm. Problemer som kunne vært unngått om jeg hadde fått hjelp tidlig nok. Nå har jeg gått til psykolog i noen år, og kjenner at endelig, endelig begynner problemene å slippe. Men det har kostet meg mye, som f.eks. tapt skolegang, mye som kunne vært forhindret.

Min konklusjon er altså: stå på ditt, og la for all del gutten få hjelp!!

Mvh

[Gjest twisted83]

Mine foreldre nektet også meg hjelp av psykolog. Jeg kunne ikke begynne i terapi før jeg var 16, men hadde klart trengt det fra i hvertfall 12-årsalderen, i følge lærerne mine.

Resultatet var at problemene mine ble mye, mye, større og alvorligere. Fra å slite med spiseforstyrrelser og lav selvtillitt ble det i løpet av 4 år til alvorlige dype depresjoner med selvmordstanker, rusproblemer mm. Problemer som kunne vært unngått om jeg hadde fått hjelp tidlig nok. Nå har jeg gått til psykolog i noen år, og kjenner at endelig, endelig begynner problemene å slippe. Men det har kostet meg mye, som f.eks. tapt skolegang, mye som kunne vært forhindret.

Min konklusjon er altså: stå på ditt, og la for all del gutten få hjelp!!

Mvh

[Gjest twisted83]

Hei! Når jeg leser innlegget ditt lurer jeg på følgende: hva i all verden er det som gjør at far IKKE vil / nekter sønnen å gå til psykolog og i barnevernets ungdomsgruppe? Har han noe å skjule/ noe han ikke ønsker skal komme ut siden han trekker tilbake sin kjærlighet til sønnen (les: nekter han å komme hjem til seg) dersom han går til psyk./ungd.gr? Enhver sunn og helsebeskyttende forelder vil da at sin egen sønn skal ha hjelp! Det ser ut som din mann/ eks-mann (?) av en eller annen grunn setter andre ting høyere enn barnets behov. Dessverre.

Er du sikker på at det med begge foreldrens samtykke gjelder? Synes det høres rart og komplisert (!) ut. Men du har nok sjekket det. Gjelder det samme dersom mor har mer samvær med barnet enn far?

Beklager, sendte feil

[Gjest mamma'n hans]

Hei! Når jeg leser innlegget ditt lurer jeg på følgende: hva i all verden er det som gjør at far IKKE vil / nekter sønnen å gå til psykolog og i barnevernets ungdomsgruppe? Har han noe å skjule/ noe han ikke ønsker skal komme ut siden han trekker tilbake sin kjærlighet til sønnen (les: nekter han å komme hjem til seg) dersom han går til psyk./ungd.gr? Enhver sunn og helsebeskyttende forelder vil da at sin egen sønn skal ha hjelp! Det ser ut som din mann/ eks-mann (?) av en eller annen grunn setter andre ting høyere enn barnets behov. Dessverre.

Er du sikker på at det med begge foreldrens samtykke gjelder? Synes det høres rart og komplisert (!) ut. Men du har nok sjekket det. Gjelder det samme dersom mor har mer samvær med barnet enn far?

Ja, jeg har nok rett. Både BUP og barnevernet sier det er slik reglene er. Som den som har daglig omsorg for gutten, kan jeg trumfe gjennom at han skal ha støttekontakt o.lign., men psykolog må begge være enige om. Men uansett, vil jo gutten bli den som kommer i klemma, dersom han ikke gjør det faren vil!

Jeg er allerede i kontakt med barnevernet angående dette, og twisted83's svar peker jo i retning av at det riktige blir å sette hardt mot hardt!

Håper jeg får høre flere meninger om dette her, for det er tross alt alvorlig å lage barnevernsak av det!

Det kan også tenkes at fars oppførsel her faktisk motarbeider en eventuell terapi i så stor grad at det ikke er noen vits i å starte den, heller?

[Dorthe]

Du må tvinge faren til å skrive under. Faren til minstemann nektet ungen å gå til Bup og da fikk jeg beskjed om at hvis jeg ikke klarte det, ville barnevernet ta fra oss begge omsorgen for ungen.

[Gjest mamma'n hans]

Du må tvinge faren til å skrive under. Faren til minstemann nektet ungen å gå til Bup og da fikk jeg beskjed om at hvis jeg ikke klarte det, ville barnevernet ta fra oss begge omsorgen for ungen.

Mener du virkelig det? Det er jo helt horribelt å forlange av deg at det skal være _du_ som får overtalt far!

Nei, dette er en sak barnevernet må klare selv - og da må, etter min mening, de kunne frata den som nekter behandling, omsorgen for barnet - og ikke den som går inn for behandlingen? Eller er det helt feil av meg å tenke slikt??

Viktig at jeg får dette helt på det rene før jeg går videre med saken!

[Dorthe]

Mener du virkelig det? Det er jo helt horribelt å forlange av deg at det skal være _du_ som får overtalt far!

Nei, dette er en sak barnevernet må klare selv - og da må, etter min mening, de kunne frata den som nekter behandling, omsorgen for barnet - og ikke den som går inn for behandlingen? Eller er det helt feil av meg å tenke slikt??

Viktig at jeg får dette helt på det rene før jeg går videre med saken!

Jeg er helt enig med deg og fikk fullstendig hetta da jeg fikk trusler fra barnehagen. Ringte så til barnevernet og fikk det bekreftet. Hvis vi hadde en så dårlig dialog at far ikke forsto ungens beste, fortjente vi ikke å ha omsorg for ungen. Det var tydelig at de mente det var min skyld. Jeg kunne eventuelt gå til sak mot faren for å få foreldreretten alene.

Så jeg gikk til advokat og hun skrev et brev til faren og faren skrev så under papirene for at ungen kunne gå på bup. Han var heller ikke så veldig interessert i at jeg skulle miste omsorgen.

[Gjest mamma'n hans]

Jeg er helt enig med deg og fikk fullstendig hetta da jeg fikk trusler fra barnehagen. Ringte så til barnevernet og fikk det bekreftet. Hvis vi hadde en så dårlig dialog at far ikke forsto ungens beste, fortjente vi ikke å ha omsorg for ungen. Det var tydelig at de mente det var min skyld. Jeg kunne eventuelt gå til sak mot faren for å få foreldreretten alene.

Så jeg gikk til advokat og hun skrev et brev til faren og faren skrev så under papirene for at ungen kunne gå på bup. Han var heller ikke så veldig interessert i at jeg skulle miste omsorgen.

Hva gjør jeg da...har snakket med barnevernet, som framla det på en måte som gjør meg litt nervøs. For det første visste hun ikke helt hvordan dette var...så sa hun noe om at barnevernet kunne fatte vedtak mot oss, ja...jeg sa noe slikt som at om det var nødvendig, kunne jo jeg også nekte behandlingen, dersom det bare ville hjelpe sønnen min. Men frata meg omsorgen?

Da går vi jo fra vondt til verre! Da vil jo nesten far få rett i at det er bedre å la saken ligge og ungen lide til han blir stor nok til å velge selv!

Om han da ikke har forårsaket så stor skade innen den tid at politiet tar over saken!! Er det det barnevernet vil, tro? Slippe ta omstridte avgjørelser? Nei, det tror jeg da ikke...?

[Dorthe]

Hva gjør jeg da...har snakket med barnevernet, som framla det på en måte som gjør meg litt nervøs. For det første visste hun ikke helt hvordan dette var...så sa hun noe om at barnevernet kunne fatte vedtak mot oss, ja...jeg sa noe slikt som at om det var nødvendig, kunne jo jeg også nekte behandlingen, dersom det bare ville hjelpe sønnen min. Men frata meg omsorgen?

Da går vi jo fra vondt til verre! Da vil jo nesten far få rett i at det er bedre å la saken ligge og ungen lide til han blir stor nok til å velge selv!

Om han da ikke har forårsaket så stor skade innen den tid at politiet tar over saken!! Er det det barnevernet vil, tro? Slippe ta omstridte avgjørelser? Nei, det tror jeg da ikke...?

Nå er ikke barnevernet her i bydelen de mest behjelpelige heller da. Det kommer selvfølgelig mye an på hvem man møter.

Men her er tydelig det eneste saliggjørende å bestemme om man skal få beholde omsorgen eller ikke. Noe forebyggende barnevern har de ikke økonomi til.

[Gjest mamma'n hans]

Nå er ikke barnevernet her i bydelen de mest behjelpelige heller da. Det kommer selvfølgelig mye an på hvem man møter.

Men her er tydelig det eneste saliggjørende å bestemme om man skal få beholde omsorgen eller ikke. Noe forebyggende barnevern har de ikke økonomi til.

Akk ja - jeg skjønner hva du mener. Av og til lurer jeg på om man her i bydelen tenker som så at dersom det ikke blir en sak som gjør at de må ta ungene fra foreldrene, så kan de intet gjøre! Samme hvor graverende det de finner ut, er!

Jeg ba om konkret hjelp og støtte for noen år siden, men endte opp med å måtte gjøre alt på egenhånd. Det er sikkert det beste - men av og til kunne det gjort godt å få litt hjelp, synes jeg. Men - jeg klarte det. Så når jeg nå ber om hjelp fra barnevernet igjen - er det fordi jeg ikke har noen egen løsning, denne gangen!

[Dorthe]

Akk ja - jeg skjønner hva du mener. Av og til lurer jeg på om man her i bydelen tenker som så at dersom det ikke blir en sak som gjør at de må ta ungene fra foreldrene, så kan de intet gjøre! Samme hvor graverende det de finner ut, er!

Jeg ba om konkret hjelp og støtte for noen år siden, men endte opp med å måtte gjøre alt på egenhånd. Det er sikkert det beste - men av og til kunne det gjort godt å få litt hjelp, synes jeg. Men - jeg klarte det. Så når jeg nå ber om hjelp fra barnevernet igjen - er det fordi jeg ikke har noen egen løsning, denne gangen!

Jeg har også spurt dem om hjelp flere ganger men fått avslag fordi de kan ikke opprette mappe på ham fordi det ikke er omsorgsvikt inne i bildet.

Dessuten har jeg fått beskjed om at de kun har kapasitet til å ta seg av de mest graverende tilfellene.

Tror du de har tid til å ta seg av dette? En pakistansk nabofamilie har en multihandikapet gutt som de lufter på fellesverandaen. De plasserer ham slik at har hodet inn mot veggen og der lar de ham sitte i flere timer. Han er aldri ute i bakgården med de andre ungene, jeg tror ikke han går på skolen.

Hvis jeg ser den luftinga en gang til, ringer jeg barnevernet og ber dem komme å vurdere tilfellet. Men de har vel ikke tid....

[Gjest nicksie]

Ja, jeg har nok rett. Både BUP og barnevernet sier det er slik reglene er. Som den som har daglig omsorg for gutten, kan jeg trumfe gjennom at han skal ha støttekontakt o.lign., men psykolog må begge være enige om. Men uansett, vil jo gutten bli den som kommer i klemma, dersom han ikke gjør det faren vil!

Jeg er allerede i kontakt med barnevernet angående dette, og twisted83's svar peker jo i retning av at det riktige blir å sette hardt mot hardt!

Håper jeg får høre flere meninger om dette her, for det er tross alt alvorlig å lage barnevernsak av det!

Det kan også tenkes at fars oppførsel her faktisk motarbeider en eventuell terapi i så stor grad at det ikke er noen vits i å starte den, heller?

Ok. Hva med å spørre far hvorfor han ikke vil at sønnen skal gå i terapi? Jeg mener å få bragt dette frem i lyset. Dette kan også være nyttig informasjon senere om du må gå til det skritt med barnevernet som du er inne på.

Vil også si at jeg har lest de andre trådene her foran. Normalt vil ikke barnevernet frata noen omsorg om de samarbeider med barnevernet. Deres målsetning er barnets beste. Etter Lov om barnevernstjenester er de forpliktet til å prøve ut mildere tiltak før ev. hardere tiltak settes inn.

Du kan som forelder vel ikke ta ansvar for annet enn ditt eget samarbeid med barnevernet. Særlig urimelig er det om du skal ha ansvar for fars anti-samarbeidende hodlninger når dere ikke bor sammen / er ektefeller. Imidlertid er barnevernet redd for å ta i saker der barn er involvert når det kan sies å være konflikter mellom foreldrene.

[Gjest mamma'n hans]

Ok. Hva med å spørre far hvorfor han ikke vil at sønnen skal gå i terapi? Jeg mener å få bragt dette frem i lyset. Dette kan også være nyttig informasjon senere om du må gå til det skritt med barnevernet som du er inne på.

Vil også si at jeg har lest de andre trådene her foran. Normalt vil ikke barnevernet frata noen omsorg om de samarbeider med barnevernet. Deres målsetning er barnets beste. Etter Lov om barnevernstjenester er de forpliktet til å prøve ut mildere tiltak før ev. hardere tiltak settes inn.

Du kan som forelder vel ikke ta ansvar for annet enn ditt eget samarbeid med barnevernet. Særlig urimelig er det om du skal ha ansvar for fars anti-samarbeidende hodlninger når dere ikke bor sammen / er ektefeller. Imidlertid er barnevernet redd for å ta i saker der barn er involvert når det kan sies å være konflikter mellom foreldrene.

Far har en ide om at jeg vil at gutten skal til terapi for å krangle med ham, være uenig med ham. Han mener også at det egentlig er jeg som burde gå i terapi, og at jeg overfører mine egne problemer på ungene.

Jeg innrømmer at jeg har en til tider vanskelig kommunikasjon med barna, det jeg sier, blir ikke gjort, vi krangler, og slikt. Jeg trenger hjelp på dette området.

Men selv om det skulle være jeg som er "gal", mener jeg gutten vår vil ha nytte av terapi, ja, ikke minst dersom det er slik far sier.

I tillegg vil jo da en psykolog kunne hjelpe gutten og varsle barnevernet om at det er jeg som gjør gutten syk!

Jeg tror at min kommunikasjon kan være med på å hjelpe gutten min og derfor får jeg hjelp med dette!

[ariadne]

Far har en ide om at jeg vil at gutten skal til terapi for å krangle med ham, være uenig med ham. Han mener også at det egentlig er jeg som burde gå i terapi, og at jeg overfører mine egne problemer på ungene.

Jeg innrømmer at jeg har en til tider vanskelig kommunikasjon med barna, det jeg sier, blir ikke gjort, vi krangler, og slikt. Jeg trenger hjelp på dette området.

Men selv om det skulle være jeg som er "gal", mener jeg gutten vår vil ha nytte av terapi, ja, ikke minst dersom det er slik far sier.

I tillegg vil jo da en psykolog kunne hjelpe gutten og varsle barnevernet om at det er jeg som gjør gutten syk!

Jeg tror at min kommunikasjon kan være med på å hjelpe gutten min og derfor får jeg hjelp med dette!

Dersom du også går til terapi vil pappa miste dette argumentet. Kan han gå med på å la gutten få hjelp dersom du går til psykolog for egen del?

[Gjest nicksie]

Far har en ide om at jeg vil at gutten skal til terapi for å krangle med ham, være uenig med ham. Han mener også at det egentlig er jeg som burde gå i terapi, og at jeg overfører mine egne problemer på ungene.

Jeg innrømmer at jeg har en til tider vanskelig kommunikasjon med barna, det jeg sier, blir ikke gjort, vi krangler, og slikt. Jeg trenger hjelp på dette området.

Men selv om det skulle være jeg som er "gal", mener jeg gutten vår vil ha nytte av terapi, ja, ikke minst dersom det er slik far sier.

I tillegg vil jo da en psykolog kunne hjelpe gutten og varsle barnevernet om at det er jeg som gjør gutten syk!

Jeg tror at min kommunikasjon kan være med på å hjelpe gutten min og derfor får jeg hjelp med dette!

Så lurer jeg på hvordan opplever du relasjonen faren har til gutten? Og ikke minst hvordan opplever sønnen din den relasjonen?

Om du skulle være så "gal" som far sier (noe jeg betviler...) så ville det jo vært i enda større interesse for far at sønnen hans skulle avhjelpes en vanskelig livssituasjon. Men det virker liksom som om det ligger andre ting under overflaten her! Kanskje er tipset til ariadne ikke så dumt, med å oppsøke psykolog selv, slik at far mister sitt hovedargument?

Hvorfor i all verden skulle en mor gidde å ville ha sønnen sin i terapi for å krangle med barnefaren?! Utrolig urimelig - og dum - påstand fra faren her.Det er godt at du ønsker at sønnen din skal få hjelp, også at du faktisk ser at han trenger det. Du innrømmer også at det er ting du også trenger hjelp til. Og det høres ut som om du er i kontakt med både skole, BUP, barnevern etc. Har far ytret seg ovenfor noen av disse direkte? Omtaler han i så fall bare andre (les deg) enn seg selv her?

[PieLill]

Dersom du også går til terapi vil pappa miste dette argumentet. Kan han gå med på å la gutten få hjelp dersom du går til psykolog for egen del?

Det virker som faren er så totalt imot dette at om moren skulle gå i terapi, ville han bare finne på noe annet. Eller si: "Hva var det jeg sa."

Slik jeg oppfatter det bør moren kun gå i terapi i den grad hun selv kjenner behov for det. Og jeg ville ikke informert faren om det.

Jeg får mer inntrykk av at det er en eller annen stolthet og/eller misstro som ligger bak. I verste fall et enormt behov for å skape problemer for eksen.

mvh

[PieLill]

Det verserte for noen år siden i Asker eller Bærum kommune en sak der Rikshospitalet og barnevern var uenige med foreldrene om behandlingen av et reumatsimesykt barn. Saken havnet i retten.

Etter det jeg husker var det her ikke snakk om overtagelse av omsorg, men å gi barnet behandling mot foreldrenes vilje. Om det var snakk om bøter husker jeg ikke. Heller ikke utfallet av saken. Men hvis du gjør noen søk, finner du kanskje litt å lese om den saken.

For meg virker det pære dumt å gå løs på begge foreldrene for noe den ene av dem nekter. Jeg trodde barnevernet hadde mulighet til å beslutte at dette barnet skal behandles. Men det er mye jeg ikke vet om barnevernet.

Å true begge foreldre med omsorgsovertakelse slik Dorthe beskriver synes jeg er helt forkastelig. Jeg setter også spørsmål ved lovligheten i dette. (Ville de virkelig overtatt omsorgen fra begge parter. Og ville dette vedtaket holdt i en rettsak.) Får nesten følelsen av at barnevernet ville skyve sin konflikt med faren over på moren. (Og det lyktes de jo med.)

At faren er så umoden at han hevner seg på sønnen ved å nekte ham kontakt, viser jo hvor lite velfundert hans beslutning er. Det sier også noe om hvilken innsikt det er hans omsorg for sin sønn.

På meg virker det som det er stolthet og/eller en innbitt misstillit til hjelpeaparatet som ligger bak. Eventuelt kan det være et behov for å lage problemer for deg og sverte deg.

Håper at sønnen din snart kan få god og kvalifisert hjelp, og at problemene kan løse seg.

mvh

[Gjest mamma'n hans]

Dersom du også går til terapi vil pappa miste dette argumentet. Kan han gå med på å la gutten få hjelp dersom du går til psykolog for egen del?

Man skulle tro at far mistet argumentet på den måten, men jeg går allerede i terapi og det virker som om han ikke engang har fått det med seg.

Jeg skjønner ikke selv helt hvorfor han reagerer slik, men det virker som et veldig behov for å ha kontrollen selv og mistillit til meg og mine meninger og verdier spiller inn..

Det går dessverre ut over barnet vårt at forholdet er slik...