Far nekter sønnen psykolog

[Gjest mamma'n hans]

Det verserte for noen år siden i Asker eller Bærum kommune en sak der Rikshospitalet og barnevern var uenige med foreldrene om behandlingen av et reumatsimesykt barn. Saken havnet i retten.

Etter det jeg husker var det her ikke snakk om overtagelse av omsorg, men å gi barnet behandling mot foreldrenes vilje. Om det var snakk om bøter husker jeg ikke. Heller ikke utfallet av saken. Men hvis du gjør noen søk, finner du kanskje litt å lese om den saken.

For meg virker det pære dumt å gå løs på begge foreldrene for noe den ene av dem nekter. Jeg trodde barnevernet hadde mulighet til å beslutte at dette barnet skal behandles. Men det er mye jeg ikke vet om barnevernet.

Å true begge foreldre med omsorgsovertakelse slik Dorthe beskriver synes jeg er helt forkastelig. Jeg setter også spørsmål ved lovligheten i dette. (Ville de virkelig overtatt omsorgen fra begge parter. Og ville dette vedtaket holdt i en rettsak.) Får nesten følelsen av at barnevernet ville skyve sin konflikt med faren over på moren. (Og det lyktes de jo med.)

At faren er så umoden at han hevner seg på sønnen ved å nekte ham kontakt, viser jo hvor lite velfundert hans beslutning er. Det sier også noe om hvilken innsikt det er hans omsorg for sin sønn.

På meg virker det som det er stolthet og/eller en innbitt misstillit til hjelpeaparatet som ligger bak. Eventuelt kan det være et behov for å lage problemer for deg og sverte deg.

Håper at sønnen din snart kan få god og kvalifisert hjelp, og at problemene kan løse seg.

mvh

Jeg husker den saken fra Asker eller Bærum. Der foreldrene vant.

Jeg har manglet ordet for hva som skjer her, men da du skrev mistillit, falt noe på plass. Mistillit til hjelpeapparat, meg, BUP, skole, alle dem jeg forsøker å "spille på lag med" for å hjelpe gutten min. Det er jo klart at _d_ _e_ _r_ s_ o_ m_ det nå sklle ise seg at det er jeg som er spine, spike gal, og attpåtil har fått med meg alt fra skole til barnevern på mine synspunkter, gjør jo far helt rett i å reagere slik han gjør.

Men nettopp dette at jeg i sin tid sa meg enig med skolen og BUP i deres vurdering av gutten vår, er en av grunnene til at jeg etterhvert måtte flytte ut. På en måte velge mellom guttens ve og vel og hans.

Faren stoler ikke på noen andre enn seg selv. Han vil klare alt alene. Ære være ham for det - men av og til er det riktigste å ta imot den hjelpen man får.

Jeg tror uansett at det gjør barn godt å møte flere voksne enn bare dem foreldrene velger ut - slik at de finner flere mulige rollemodeller. Som jeg før har nevnt, er jeg klar over at jeg f.eks. neppe er noen god rollemodell i kommunikasjon når det oppstår uenighet!

Det har også klarnet tankene mine å få høre deres meninger i denne saken. Jeg tror det er meget sunt å snakke om ting og slik se og høre saker fra flere vinkler. Takk, alle sammen!