Navnebytte

[skorpionfisken]

Jeg kom borti en sak her jeg synes det er vanskelig å gi råd i.

Da jeg og min ex skilte oss hadde vi samme navn. Jeg ville ikke beholde hans navn. Han (og barna) har et navn som slutter på -sen. Mitt pikenavn sluttet på -sen. Jeg ønsket at barna skulle ha begge våre navn. Jeg synes at å gi barna to -sen navn etter hverandre klinger dårlig, derfor tok jeg ikke mitt pikenavn tilbake, jeg drev litt slektsgransking og fant og tok et kort navn som ikke slutter på -sen, som mine barn nå har som mellomnavn. Jeg informerte min ex om mitt valg og vi skrev begge under på navneendringsskjema til barna våre.

Et par jeg kjenner er nå skilt og står overfor samme problemstilling. Han og barnet har et -sen navn. Hun tar tilbake sitt pikenavn som er et -sen navn. Hun vil at sønnen skal ha begge navnene, to sen- navn etter hverandre. Jeg antar at det er like viktig for henne at barnet også har hennes navn som mellomnavn som det er for meg at barna har mitt navn som mellomnavn.

Selv om jeg skjønner følelsene hennes rundt barnets navn synes jeg det klinger helt borti veggene sykt ut at barnet skal være nødt til å ha to lange -sen navn etter hverandre.

Barnets far er tydeligvis enig med meg for han har nektet å skrive under på navneendringsskjemaet.

Nå er hun sint som en tyrk på sin ex, og prøver å finne ut om hun kan få endret barnets navn uten hans underskrift.

Kan hun det?

[favn]

Hvis de har delt foreldreansvar, kan hun ikke. Har hun foreldreansvaret alene, tror jeg kanskje hun kan.

Folkeregisteret er etaten...

[serendipity]

Med delt foreldre ansvar kan hun ikke det. Men jeg skjønner ikke at det kan være så ille å hete Hansen Larsen (feks.) Dog klinger det svært dårlig, men det er jo det som er navnet.

[fresja]

Kan du ikke overtale hennbe (evt også han) til å gjøre som deg. Hun kan ta navnet fra en gård huin stammer fra.

[skorpionfisken]

Med delt foreldre ansvar kan hun ikke det. Men jeg skjønner ikke at det kan være så ille å hete Hansen Larsen (feks.) Dog klinger det svært dårlig, men det er jo det som er navnet.

Det er kanskje hva man venner seg til? Jeg synes det høres helt borti veggene ut. Men så er jeg jo farget av at jeg ordnet navnet mitt sånn at mine barn har kun ett -sen navn, selv om de jo selvfølgelig har to etternavn, det ene som mellomnavn og det andre som etternavn.

Legger inn et eksempel under her hvor jeg synes det skurrer. Nå heter ikke gutten dette (selvfølgelig) men han har (vil få) like lange navn, og jeg synes ikke det klinger:

Rebekka Andrine Antonsen Karoliussen.

La oss si at denne jenta og gutten jeg snakker om en gang stifter bo sammen og får barn. Da ser jeg for meg fire sen-navn etter hverandre ved en skilsmisse.....

Men hun kan altså ikke gå til sak for å få endret guttens navn? Det er det hun mumler om nå i sinne over exen. Hvor gammel må gutten være for å endre navnet selv?

[serendipity]

Det er kanskje hva man venner seg til? Jeg synes det høres helt borti veggene ut. Men så er jeg jo farget av at jeg ordnet navnet mitt sånn at mine barn har kun ett -sen navn, selv om de jo selvfølgelig har to etternavn, det ene som mellomnavn og det andre som etternavn.

Legger inn et eksempel under her hvor jeg synes det skurrer. Nå heter ikke gutten dette (selvfølgelig) men han har (vil få) like lange navn, og jeg synes ikke det klinger:

Rebekka Andrine Antonsen Karoliussen.

La oss si at denne jenta og gutten jeg snakker om en gang stifter bo sammen og får barn. Da ser jeg for meg fire sen-navn etter hverandre ved en skilsmisse.....

Men hun kan altså ikke gå til sak for å få endret guttens navn? Det er det hun mumler om nå i sinne over exen. Hvor gammel må gutten være for å endre navnet selv?

Jeg vet ikke svaret på det siste du spør om. Det eneste jeg vet er at hun ikke kan gjøre det uten hans samtykke.

Jeg syntes ikke det navnet du gav som eksempel var så ille. Det høres værre ut enn det ser ut på trykk. Og det er ikke så ofte man sier hele navnet kanskje. Mulig bruker de kun bare det siste når de eblir eldre. Navnet er på en måte identiteten, og da er det for meg sånn at man jo må bruke det etternavnet man har, hvor "ille" den enn høres ut :-)

[skorpionfisken]

Kan du ikke overtale hennbe (evt også han) til å gjøre som deg. Hun kan ta navnet fra en gård huin stammer fra.

Nå var det 18 år siden jeg hadde mitt pikenavn og hadde ikke noe veldig sterkt forhold til det. De færreste kjente meg med det navnet siden jeg gifta meg veldig tidlig.

Denne kvinnen vet selvfølgelig hva jeg har gjort, og synes det er flott at jeg gjorde det sånn.

Men hun har ikke vært gift lenger enn at de rakk å få sønnen, og er veldig glad i sitt pikenavn som hun har hatt mesteparten av sitt voksne liv, som også de barna som hun hadde fra før har.

Denne gutten er altså den eneste i barneflokken som har et annet etternavn. Men guttens far er veldig aktiv og til stede som far (i motsetning til de andre barnas fedre) så han vil at barnet skal fortsette å ha hans etternavn, og vil altså ikke at barnet skal ha to -sen navn.

Og jeg sitter imellom. Jeg er enig i at han skal beholde fars etternavn. Jeg er enig i at to -sen navn etter hverandre høres sykt ut. Og jeg skjønner at mora vil ha sitt navn også i barnets navn.

[Gjest uten signatur]

Det er kanskje hva man venner seg til? Jeg synes det høres helt borti veggene ut. Men så er jeg jo farget av at jeg ordnet navnet mitt sånn at mine barn har kun ett -sen navn, selv om de jo selvfølgelig har to etternavn, det ene som mellomnavn og det andre som etternavn.

Legger inn et eksempel under her hvor jeg synes det skurrer. Nå heter ikke gutten dette (selvfølgelig) men han har (vil få) like lange navn, og jeg synes ikke det klinger:

Rebekka Andrine Antonsen Karoliussen.

La oss si at denne jenta og gutten jeg snakker om en gang stifter bo sammen og får barn. Da ser jeg for meg fire sen-navn etter hverandre ved en skilsmisse.....

Men hun kan altså ikke gå til sak for å få endret guttens navn? Det er det hun mumler om nå i sinne over exen. Hvor gammel må gutten være for å endre navnet selv?

Voksne folk mener jeg må prøve å se bort fra navn som biding til sine barn. Det er følelsesmessige bindinger som teller. La dem fortsette med det navnet de har hatt til nå!

Forøvrig er det vel heller ikke store problemet å ha to eller flere etternavn. Det er jo bare for barna å velge set ett av dem som de bruker til hverdags. De andre kan være et vedheng på offentlige papirer.En påminnelse om foreldrenes (tåpelige?) kamp.

Tror det snart er på tide at alle her i landet får et valgfritt etternavn ved fødselen, for så å beholde dette hele livet, uavhengig av sivilstand. Det er vel for de fleste foreldre lettere å velge et av etternavna sine til barna når de er rimelig vel forlikt i begynnelsen av forholdet, enn ved den (konfliktfulle oftest) slutten.

[Gjest uten signatur]

Nå var det 18 år siden jeg hadde mitt pikenavn og hadde ikke noe veldig sterkt forhold til det. De færreste kjente meg med det navnet siden jeg gifta meg veldig tidlig.

Denne kvinnen vet selvfølgelig hva jeg har gjort, og synes det er flott at jeg gjorde det sånn.

Men hun har ikke vært gift lenger enn at de rakk å få sønnen, og er veldig glad i sitt pikenavn som hun har hatt mesteparten av sitt voksne liv, som også de barna som hun hadde fra før har.

Denne gutten er altså den eneste i barneflokken som har et annet etternavn. Men guttens far er veldig aktiv og til stede som far (i motsetning til de andre barnas fedre) så han vil at barnet skal fortsette å ha hans etternavn, og vil altså ikke at barnet skal ha to -sen navn.

Og jeg sitter imellom. Jeg er enig i at han skal beholde fars etternavn. Jeg er enig i at to -sen navn etter hverandre høres sykt ut. Og jeg skjønner at mora vil ha sitt navn også i barnets navn.

Denne gutten har jo en annen far enn de andre barna! Og det er morens valg å få barn med to fedre. Synes da det blir unaturlig å gi det siste barnet den første farens navn! Høres merkelig ut!

Det er vel mer denandre faren enn navnet, som eventuelt får dette siste barnet til å føle seg utenfor. Nå må det sies at det er ofte vi voksne som lager store problemer av slikt. For barn er det naturlig, det blir først et problem for dem når de skjønner det er et problem for oss.

[skorpionfisken]

Denne gutten har jo en annen far enn de andre barna! Og det er morens valg å få barn med to fedre. Synes da det blir unaturlig å gi det siste barnet den første farens navn! Høres merkelig ut!

Det er vel mer denandre faren enn navnet, som eventuelt får dette siste barnet til å føle seg utenfor. Nå må det sies at det er ofte vi voksne som lager store problemer av slikt. For barn er det naturlig, det blir først et problem for dem når de skjønner det er et problem for oss.

Ja det er jo selvfølgelig foreldrene som bråker om navnet. Barna bryr seg vel ikke egentlig før de blir voksne tenker jeg.

Nei de andre barna har ikke noen andre fedres navn. De har sin mors pikenavn. Hun var aldri gift med de andre fedrene. Så mor og de andre barna har morens pikenavn, og gutten har farens navn fordi mamma og pappa var gift en stund, og mamma hadde pappas navn mens de var gift.

Ja egentlig burde man hatt ett navn fra man blir født til man dør, og at man ikke tok den andres navn ved giftemål. Det ville likevel bli et spørsmål om hva barnet skulle hete, men da i starten av et forhold ikke i slutten som du sier.

Noen land har det sånn at det er nærmest umulig å bytte navn, selv ikke ved giftemål. Kina foreksempel har det sånn.

Jeg er nå likevel glad for at vi har en navnelov som ga meg mulighet til å bli kvitt -sen navnene og ta et skjeldent familienavn tilbake.

[Gjest kjerringa mot strømmen]

Jeg synes dette høres veldig vanskelig ut, men jeg ville nok firt litt på egne krav jeg, tror jeg, og latt gutten beholde farens navn mens jeg selv tok tilbake mitt pikenavn som betydde mye for meg.

Jeg lurer på om dere alltid tar tilbake pikenavnet ved en skilsmisse. Jeg har vært gift i 20 år snart og har min manns etternavn. Jeg behold ikke mitt pikenavn som mellomnavn. Dels fordi jeg ikke hadde så spesielt forhold til det og dels fordi det ikke klang godt sammen med min manns navn i det hele tatt. Jeg er forøvrig veldig fornøyd med vårt etternavn som også være to barn har; som eneste etternavn. Hvis min mann og jeg skulle skilles ville jeg se det som veldig vanskelig for meg å ta tilbake mitt pikenavn etter å ha levd med dette navnet i hele mitt voksne liv. Dessuten ville jeg gjerne fortsette å ha samme navn som mine barn. Hva gjør dere ? Jeg tror nok min mann ville latt meg beholde navnet; spesielt men hensyn til barna. Hans mor behold også navnet etter at hun ble skilt fra hans far. Det som var spesielt med henne var at da hun giftet seg pånytt behold hun det navnet som mellomnavn. Det vil si at hun hadde etternavnet til sin ex mann og sin nåværende ektemann samtidig. Det synes jeg ikke hører noe steds hjemme.

Har dere noen meninger om man skal beholde navnet hvis man liker det godt og har hatt det lenge ? Dette er jo meg! Jeg ville føle meg litt "fattig" uten !

[fresja]

Det er kanskje hva man venner seg til? Jeg synes det høres helt borti veggene ut. Men så er jeg jo farget av at jeg ordnet navnet mitt sånn at mine barn har kun ett -sen navn, selv om de jo selvfølgelig har to etternavn, det ene som mellomnavn og det andre som etternavn.

Legger inn et eksempel under her hvor jeg synes det skurrer. Nå heter ikke gutten dette (selvfølgelig) men han har (vil få) like lange navn, og jeg synes ikke det klinger:

Rebekka Andrine Antonsen Karoliussen.

La oss si at denne jenta og gutten jeg snakker om en gang stifter bo sammen og får barn. Da ser jeg for meg fire sen-navn etter hverandre ved en skilsmisse.....

Men hun kan altså ikke gå til sak for å få endret guttens navn? Det er det hun mumler om nå i sinne over exen. Hvor gammel må gutten være for å endre navnet selv?

Jeg tror man kan foranadre navnet sitt når man er myndig, altså 18 år. Min datter var iallfall veldig ung da hun (uten at jeg visste om det) fikk føyet til et ekstra fornavn.

[skorpionfisken]

Jeg synes dette høres veldig vanskelig ut, men jeg ville nok firt litt på egne krav jeg, tror jeg, og latt gutten beholde farens navn mens jeg selv tok tilbake mitt pikenavn som betydde mye for meg.

Jeg lurer på om dere alltid tar tilbake pikenavnet ved en skilsmisse. Jeg har vært gift i 20 år snart og har min manns etternavn. Jeg behold ikke mitt pikenavn som mellomnavn. Dels fordi jeg ikke hadde så spesielt forhold til det og dels fordi det ikke klang godt sammen med min manns navn i det hele tatt. Jeg er forøvrig veldig fornøyd med vårt etternavn som også være to barn har; som eneste etternavn. Hvis min mann og jeg skulle skilles ville jeg se det som veldig vanskelig for meg å ta tilbake mitt pikenavn etter å ha levd med dette navnet i hele mitt voksne liv. Dessuten ville jeg gjerne fortsette å ha samme navn som mine barn. Hva gjør dere ? Jeg tror nok min mann ville latt meg beholde navnet; spesielt men hensyn til barna. Hans mor behold også navnet etter at hun ble skilt fra hans far. Det som var spesielt med henne var at da hun giftet seg pånytt behold hun det navnet som mellomnavn. Det vil si at hun hadde etternavnet til sin ex mann og sin nåværende ektemann samtidig. Det synes jeg ikke hører noe steds hjemme.

Har dere noen meninger om man skal beholde navnet hvis man liker det godt og har hatt det lenge ? Dette er jo meg! Jeg ville føle meg litt "fattig" uten !

Jeg kjenner flere som har beholdt sin manns navn etter skilsmissen, nettopp med den begrunnelsen at barna har det navnet.

Selv syntes jeg at min manns navn var så kjedelig at jeg gjerne kvitta meg med det (snobb?). Jeg var også så sint og følte meg så tråkka på etter skilsmissen at jeg ønsket både han og navnet dit peppern gror (Barnslig?). Så jeg endte med å skifte navn.

Så lenge man bare er skilt fra en person er det vel greit å ikke skifte navn. Men det kan by på problemer når man blir samboer/gift med andre som du nevnte. Jeg tror neppe min samboer hadde likt at jeg hadde samme etternavn som min eksmann.

En annen sak er at jeg har sverget på at om jeg gifter meg igjen så skal jeg IKKE bytte navn. Nå har jeg funnet et navn som er bare mitt, og det akter jeg å dra med meg i grava.

[fresja]

Jeg synes dette høres veldig vanskelig ut, men jeg ville nok firt litt på egne krav jeg, tror jeg, og latt gutten beholde farens navn mens jeg selv tok tilbake mitt pikenavn som betydde mye for meg.

Jeg lurer på om dere alltid tar tilbake pikenavnet ved en skilsmisse. Jeg har vært gift i 20 år snart og har min manns etternavn. Jeg behold ikke mitt pikenavn som mellomnavn. Dels fordi jeg ikke hadde så spesielt forhold til det og dels fordi det ikke klang godt sammen med min manns navn i det hele tatt. Jeg er forøvrig veldig fornøyd med vårt etternavn som også være to barn har; som eneste etternavn. Hvis min mann og jeg skulle skilles ville jeg se det som veldig vanskelig for meg å ta tilbake mitt pikenavn etter å ha levd med dette navnet i hele mitt voksne liv. Dessuten ville jeg gjerne fortsette å ha samme navn som mine barn. Hva gjør dere ? Jeg tror nok min mann ville latt meg beholde navnet; spesielt men hensyn til barna. Hans mor behold også navnet etter at hun ble skilt fra hans far. Det som var spesielt med henne var at da hun giftet seg pånytt behold hun det navnet som mellomnavn. Det vil si at hun hadde etternavnet til sin ex mann og sin nåværende ektemann samtidig. Det synes jeg ikke hører noe steds hjemme.

Har dere noen meninger om man skal beholde navnet hvis man liker det godt og har hatt det lenge ? Dette er jo meg! Jeg ville føle meg litt "fattig" uten !

Jeg kjenner iallfall en som beholdt mannens etternavn ved skilsmisse. De hadde vært gift 20-30 år, og her hvor hun nå bor, kjente alle henne under det navnet. Mannen hadde et ganske vanlig sen-navn, men hennes etternavn var visst ikke et hun følte seg særlig knyttet til.

Jeg tror jeg ville skiftet tilbake til mitt pikenavn, evt. til navnet til en av mine forfedre.

[morsan]

Jeg kjenner flere som har beholdt sin manns navn etter skilsmissen, nettopp med den begrunnelsen at barna har det navnet.

Selv syntes jeg at min manns navn var så kjedelig at jeg gjerne kvitta meg med det (snobb?). Jeg var også så sint og følte meg så tråkka på etter skilsmissen at jeg ønsket både han og navnet dit peppern gror (Barnslig?). Så jeg endte med å skifte navn.

Så lenge man bare er skilt fra en person er det vel greit å ikke skifte navn. Men det kan by på problemer når man blir samboer/gift med andre som du nevnte. Jeg tror neppe min samboer hadde likt at jeg hadde samme etternavn som min eksmann.

En annen sak er at jeg har sverget på at om jeg gifter meg igjen så skal jeg IKKE bytte navn. Nå har jeg funnet et navn som er bare mitt, og det akter jeg å dra med meg i grava.

Nå er ikke jeg skilt, men ettersom jeg selv som gift heter akkurat det samme som før, så vil dette med navnebytte uansett ikke bli aktuelt.

Barnet vårt har kun min manns navn, da jeg synes det ble litt voldtsomt med begges etternavn. Jeg har ikke noen probl med å ikke hete det samme som sønnen min.

Og han har jo hatt sitt navn fra fødselen av, og er knyttet til det.

Men jeg har en veninne hvis foreldre ble skilt for ca 25 år siden. Moren tok tilbake pikenavnet sitt og barna tok hennes pikenavn som mellomnavn.

Jeg har ikke opplevd skilte foreldre, men jeg tviler på om jeg ville ha tatt min mors pikenavn.

Det får da være måte på hvor mange navn man skal ha! ;-))

[Gjest ChiengMai]

det er når jeg ser sånne diskusjoner som dette jeg

1) er glad for at jeg beholdt mitt eget navn da jeg giftet meg.

2) er glad for at jeg syns det er greit at gutta har farens etternavn til tross for at mitt er mye sjeldnere her vi bor.

[morsan]

Ja det er jo selvfølgelig foreldrene som bråker om navnet. Barna bryr seg vel ikke egentlig før de blir voksne tenker jeg.

Nei de andre barna har ikke noen andre fedres navn. De har sin mors pikenavn. Hun var aldri gift med de andre fedrene. Så mor og de andre barna har morens pikenavn, og gutten har farens navn fordi mamma og pappa var gift en stund, og mamma hadde pappas navn mens de var gift.

Ja egentlig burde man hatt ett navn fra man blir født til man dør, og at man ikke tok den andres navn ved giftemål. Det ville likevel bli et spørsmål om hva barnet skulle hete, men da i starten av et forhold ikke i slutten som du sier.

Noen land har det sånn at det er nærmest umulig å bytte navn, selv ikke ved giftemål. Kina foreksempel har det sånn.

Jeg er nå likevel glad for at vi har en navnelov som ga meg mulighet til å bli kvitt -sen navnene og ta et skjeldent familienavn tilbake.

"Ja egentlig burde man hatt ett navn fra man blir født til man dør, og at man ikke tok den andres navn ved giftemål."

Er så enig så enig! :-) Derfor har jeg beholdt mitt navn, og han har beholdt sitt navn! *s*

"Jeg er nå likevel glad for at vi har en navnelov som ga meg mulighet til å bli kvitt -sen navnene og ta et skjeldent familienavn tilbake."

Selv om jeg jo langt på vei kan være enig i dette (har ikke -sen navn selv), så vil jeg bare minne om HC Andersens eventyr "Barnesnakk"! *S*

For ikke å snakke om Fred Olsens kommentar da en journalist spurte om han hadde vurdert å skifte navn, han som hadde et så vanlig navn, hvorpå han parerte: "I mine kreteser ER Olsen et sjeldent navn!" *LOL*

[morsan]

Voksne folk mener jeg må prøve å se bort fra navn som biding til sine barn. Det er følelsesmessige bindinger som teller. La dem fortsette med det navnet de har hatt til nå!

Forøvrig er det vel heller ikke store problemet å ha to eller flere etternavn. Det er jo bare for barna å velge set ett av dem som de bruker til hverdags. De andre kan være et vedheng på offentlige papirer.En påminnelse om foreldrenes (tåpelige?) kamp.

Tror det snart er på tide at alle her i landet får et valgfritt etternavn ved fødselen, for så å beholde dette hele livet, uavhengig av sivilstand. Det er vel for de fleste foreldre lettere å velge et av etternavna sine til barna når de er rimelig vel forlikt i begynnelsen av forholdet, enn ved den (konfliktfulle oftest) slutten.

Veldig enig!

[morsan]

Det er kanskje hva man venner seg til? Jeg synes det høres helt borti veggene ut. Men så er jeg jo farget av at jeg ordnet navnet mitt sånn at mine barn har kun ett -sen navn, selv om de jo selvfølgelig har to etternavn, det ene som mellomnavn og det andre som etternavn.

Legger inn et eksempel under her hvor jeg synes det skurrer. Nå heter ikke gutten dette (selvfølgelig) men han har (vil få) like lange navn, og jeg synes ikke det klinger:

Rebekka Andrine Antonsen Karoliussen.

La oss si at denne jenta og gutten jeg snakker om en gang stifter bo sammen og får barn. Da ser jeg for meg fire sen-navn etter hverandre ved en skilsmisse.....

Men hun kan altså ikke gå til sak for å få endret guttens navn? Det er det hun mumler om nå i sinne over exen. Hvor gammel må gutten være for å endre navnet selv?

Jeg må si at jeg synes mange slike "doble etternavn" (eller ett mellomnavn + ett etternavn om du vil) er temmelig kronglete SELV OM ingen eller bare ett er -sen navn.

Jeg synes ikke Rebekka Andrine Antonsen Karoliussen nødvendigvis låter verr enn om hun hadde hett Rebekka Andrine Fjordland Dalsgården!

Men "problemet" i mine ører, hvis man skal snakke om det man synes klinger vel, er ikke bare etternavnenes skyld. "Rebekka Andrine" er jo et helt grusomt langt navn! To fornavn med tre stavelser hver er uansett i overkant, synes jeg.

Og dessuten: Ettersom fornavn nr 1 slutter på a og navn nr 2 begynner på a, så må du nesten ta sats mellom de to navnene slik at det ikke blir rebekkanidrine! *s*

Nei, nøtter'nte å bare skylde på -sen-navnene! *S*

[Gjest mischief]

Nå var det 18 år siden jeg hadde mitt pikenavn og hadde ikke noe veldig sterkt forhold til det. De færreste kjente meg med det navnet siden jeg gifta meg veldig tidlig.

Denne kvinnen vet selvfølgelig hva jeg har gjort, og synes det er flott at jeg gjorde det sånn.

Men hun har ikke vært gift lenger enn at de rakk å få sønnen, og er veldig glad i sitt pikenavn som hun har hatt mesteparten av sitt voksne liv, som også de barna som hun hadde fra før har.

Denne gutten er altså den eneste i barneflokken som har et annet etternavn. Men guttens far er veldig aktiv og til stede som far (i motsetning til de andre barnas fedre) så han vil at barnet skal fortsette å ha hans etternavn, og vil altså ikke at barnet skal ha to -sen navn.

Og jeg sitter imellom. Jeg er enig i at han skal beholde fars etternavn. Jeg er enig i at to -sen navn etter hverandre høres sykt ut. Og jeg skjønner at mora vil ha sitt navn også i barnets navn.

Du sitter vel ikke egentlig i mellom? La dem finne ut av dette selv.