Hjelp. Hva skjer nå?

[pat33]

Jeg er en mann på 33, kona er 29. Vi har bodd sammen i 11 år, og vært gift i 4 av dem. Vi har ingen barn. Hun hverken kan eller vil ha.

Hun er oppvokst under trygge forhold i et stabilt hjem. 3 søsken. Hennes store lidenskap er å lese, og har mest sittet inne og lest fra barnsben av. Lite ute blandt venner.

Vi bodde i Sandefjord i 9 år på 3 forskjellige steder, så bestemte vi oss for å være litt "eventyrlystne" og flytte til Sverige.

Der fikk hun vikarjobb, jeg ukependlet til Norge i min jobb.

Hun arbeidet hele sommerferien -03, mens faren, som hun alltid har vært svært knyttet til, lå på sitt siste. Han hadde kreft.

Hun fikk ikke vært der hos han så mye som hun ønsket. I tillegg hadde hun høyt stoffskifte. Faren døde i september ifjor. Etter begravelsen gikk turen ned igjen til Sverige, og da smalt bomba;

Reaksjonen hennes var at hun ville gå fra meg. Hun hadde ikke svar på noe av det jeg spurte om. Jeg var jo som et stort spørsmålstegn.

Jeg ordnet med psykolog til oss begge, ringte rundt til "gud-og-hver-mann". Jeg var svært redd. Redd for hennes helse, hvordan det skulle gå med oss, osv.

Hun ble gradvis bedre, vi solgte huset i Sverige og etter å ha bodd hos svigermor et halvt års tid, flyttet vi inn i egen leilighet.

Hun har i ettertid fortalt meg at hun hadde elsket meg like høyt i den vonde perioden som ellers.

Hun har det fint sammen med meg, sier hun, men det er allikevel noe som mangler i livet hennes.

Vi pusset opp leiligheten og flyttet inn for en måned siden. Alt har vært bra siden. Vi har pratet mye om den vonde perioden og om hvordan vi nå har det.

Om torsdagen smalt bomba for annen gang, og igår nærmest flyktet hun fra meg og hunden vår, og tilbake til sin mors leilighet, sitt barndomshjem.

Hun orket ikke å leve slik som hun gjorde nå, sa hun, men presiserte at det ikke var noe galt med meg, ingen ting hun kunne konkret sette fingeren på. Jeg hadde bare vært snill, aldri slått eller vært stygg psykisk, og jeg hadde alltid vært der for henne, og ikke har hun funnet en annen mann heller. Hun elsker meg like høyt som alltid, sa hun igår da jeg kjørte henne til morens leilighet. Siden alt hadde vært så fint, nettopp derfor var det så vanskelig for henne å ta det valget hun nå gjorde.

Det er noe hun savner i livet sitt, men vet ikke hva. Og da klarer hun heller ikke å forklare meg hva som er galt. Hun har ikke ringt meg etterpå.

Hun vil ta ut separasjon til mandagen. Hun har tenkt på det i en uke nå, sier hun, og de siste nettene har hun ikke sovet godt. Hun føler at det ikke er riktig å bo her når hun har det slik, det føles som om hun lyver for seg selv og meg. Hun vil skåne meg. Hun vil heller ikke være gift når hun føler som hun gjør. Men hvorfor hun føler slik, vet hun ikke.

Hun sier også at dette er de beste 11 årene i livet hennes. Hun føler selv at hun har fått masse omsorg, kjærlighet og støtte.

Så hvorfor fjerne det som er godt, spør jeg meg selv?

Hun sliter med mye skyldfølelse også.

Hva kan være galt med kona mi, og hva må gjøres for at hun skal få det fint, og for at vi skal få det fint isammen igjen?

Kan dette være noe av årsaken:

Farens død, at hun ikke fikk vært der på hans siste, mye flytting (selv om det er innen samme by), Veldig høyt stoffskifte (dette er nede på normaelt nivå igjen), at hun ikke kan få barn (selv om hun ikke vil ha), arbeidsledighet, vi har ingen nære venner, skyldfølelse?

[Gjest Wita]

Veldig vanskelig å svare på, men jeg tror det er slik du sier en etterreaksjon etter farens død.

Hun sier noe mangler i livet hennes,som hun ikke greier sette fingeren på.

Jeg tror hun føler at en viktig del av livet hennes har blitt borte,etter farens død. Hun har ikke fått bearbeidet det skikkelig og har derfor stort behov for å være sammen med moren sin å prate og sørge sammen med henne.

Kan hende er hun også bekymret for hvordan moren hennes har det nå.

[Gjest Wita]

Veldig vanskelig å svare på, men jeg tror det er slik du sier en etterreaksjon etter farens død.

Hun sier noe mangler i livet hennes,som hun ikke greier sette fingeren på.

Jeg tror hun føler at en viktig del av livet hennes har blitt borte,etter farens død. Hun har ikke fått bearbeidet det skikkelig og har derfor stort behov for å være sammen med moren sin å prate og sørge sammen med henne.

Kan hende er hun også bekymret for hvordan moren hennes har det nå.

Du skriver at hun ikke vil eller kan få barn.

Er hun ærlig når hun sier hun ikke vil?

Kanskje ligger det litt der også.

Ville ha pratet med henne om dette. Kanskje kan dere få hjelp der.

[pat33]

Du skriver at hun ikke vil eller kan få barn.

Er hun ærlig når hun sier hun ikke vil?

Kanskje ligger det litt der også.

Ville ha pratet med henne om dette. Kanskje kan dere få hjelp der.

Nei, hun har sagt i mange år at hun ikke vil ha barn, lenge før hun visste at hun ikke kunne få.

Så for meg er dette helt ubegripelig, at hun ikke vil ha meg lenger, fordi hun savner sin far. Og hvorfor vil hun ikke bo sammen med meg lenger når jeg har gjort alt jeg har kunnet, støttet henne og vist henne like stor kjærlighet som alltid? Og hun sier at det ikke er noe feil, og at hun har trives helt fint, og at hun elsker meg like høyt som før. Sist helg var jeg og en kompis på fisketur, og det var helt greit for henne at jeg reiste. Alt var også fint frem til da. Vi ryddet opp i noen papirer før jeg reiste på fisketur, og hun fant en bursdagshilsen fra moren og faren; det siste bursdagskortet hun fikk av dem før faren døde. Etter det fikk hun tanker om at hun måtte bort fra oss. Hun hadde tanker om å få seg et one-night-stand sist helg, for at bruddet skulle bli lettere (noe hun ikke gjorde).

For å sitere henne; "Det er ikke noe feil du har gjort, alt har vært så fint hele tiden. Det er derfor dette er en så vanskelig avgjørelse. Hadde du vært slem, utro eller at jeg ikke elsket deg lenger, hadde dette vært så mye lettere".

Jeg er bare et stort spørsmålstegn, jeg.

[Gjest nicksie]

"Kondolerer". Det høres ut som hun har bestemt seg for et samlivsbrudd. Å gå ifra en hun sier alt er bra med og hun elsker, synes imidlertid merkelig. Også dumdristig og nesten til å spørre seg: Vet hun hva hun gjør? Vil hun seg selv vondt osv. Men vil hun ikke, så vil hun ikke. Da er det nok lite du kan gjøre dessvere, annet enn å komme videre med ditt eget liv og legge henne bak deg.

[sterksvak]

Nei, hun har sagt i mange år at hun ikke vil ha barn, lenge før hun visste at hun ikke kunne få.

Så for meg er dette helt ubegripelig, at hun ikke vil ha meg lenger, fordi hun savner sin far. Og hvorfor vil hun ikke bo sammen med meg lenger når jeg har gjort alt jeg har kunnet, støttet henne og vist henne like stor kjærlighet som alltid? Og hun sier at det ikke er noe feil, og at hun har trives helt fint, og at hun elsker meg like høyt som før. Sist helg var jeg og en kompis på fisketur, og det var helt greit for henne at jeg reiste. Alt var også fint frem til da. Vi ryddet opp i noen papirer før jeg reiste på fisketur, og hun fant en bursdagshilsen fra moren og faren; det siste bursdagskortet hun fikk av dem før faren døde. Etter det fikk hun tanker om at hun måtte bort fra oss. Hun hadde tanker om å få seg et one-night-stand sist helg, for at bruddet skulle bli lettere (noe hun ikke gjorde).

For å sitere henne; "Det er ikke noe feil du har gjort, alt har vært så fint hele tiden. Det er derfor dette er en så vanskelig avgjørelse. Hadde du vært slem, utro eller at jeg ikke elsket deg lenger, hadde dette vært så mye lettere".

Jeg er bare et stort spørsmålstegn, jeg.

heisann.

Trist å høre om hvordan du har det akkurat nå.

Hun var veldig ung når dere ble sammen og har kanskje ikke funnet ut helt hva hun vil og kunne gjort dersom hun levde for seg selv? kanskje trenger hun litt tid for seg selv for å finne ut av ting? Hva med å ta en liten "pause" i forholdet, la henne bo for seg selv og finne ut hva hun egentlig savner i livet sitt? Kanskje vil det ordne seg etterhvert?

Ønsker deg alt godt.