Vansker med å sende brev

[nellika]

God natt,

Jeg har nå utferdiget et brev ang. psykiske problemer og forespørsel om en konsultasjon som [brevet] jeg vurderer å sende til min fastlege.

Jeg foretrekker å sende et brev da jeg misliker å uttrykke meg muntlig utover hva som ytterst nødvendig er.

Utover generell usikkerhet om hvorvidt det er fornuftig av meg å ta til denne handling, har jeg imidlertid også noen mer praktiske vansker som jeg søker deres råd for å overkomme:

1.) Jeg anser brevets innhold for høyst konfidensielt å være, og vil for enhver pris hindre at det blir lest, kopiert, eller kommer på avveie under postegangen. Bør jeg da sende brevet på konvensjonell, elektronisk, eller annen måte?

2.) Jeg vil for enhver pris unngå at brevets innhold blir kjent av andre personer enn hvem det er tilsiktet (i dette tilfelle KUN min fastlege). Kan jeg kreve at brevet ikke kopieres eller journalføres, og at det makuleres umiddelbart etter førstegangslesning?

3.) Jeg vil for enhver pris unngå at noe av det som jeg har skrevet i brevet fremtidig kan brukes mot meg i juridisk eller annen sammenheng. Jeg vil understreke at brevet IKKE inneholder tilståelser av noen former for lovbrudd. Er jeg berettiget til å nekte å svare for brevets innhold i enhver sammenheng?

Beste ønsker,

[Gjest bare en]

Jeg ville bestilt time hos fastlegen og levert brevet på timen. På den måten har du større kontroll over hva som skjer med brevet og informasjonen i brevet.

Å sende brevet pr e-post er ikke lurt da det lett kan komme på avveie og andre kan lett få tilgang til det. Da er vanlig post mye sikkrere.

[Gjest enda et nick]

Enig med "bare en".

Jeg har noen ganger sendt litt private brev pr post til lege, vedlagt frankert og ferdig adressert konvolutt - for å signalisere at dette ville jeg ha kontroll på selv. Da visste jeg at vedkommende lege kun brukte elektronisk journal og arkiv, ikke papirarkiv, slik at han neppe tok kopi.

Jeg har også brukt epost etpar ganger det hastet litt, men da var innholdet så nøytralt at det var greit om eposten ble lest like mye som et postkort.

[Gjest uten signatur]

Tryggeste måten å få levert det på er å levere det personlig på legekontoret.

Alle som jobber på et legekontor har taushetsplikt, så tryggere kan det ikke bli.

[Gjest enda et nick]

Tryggeste måten å få levert det på er å levere det personlig på legekontoret.

Alle som jobber på et legekontor har taushetsplikt, så tryggere kan det ikke bli.

Den taushetsplikten tror jeg rett og slett ikke på. Jeg tror ikke folk er seg bevisste nok på hva den innebærer.

Eksempel:

En person blir langtidssykemeldt pga overgrep fra sjefen på en fest. En sykepleier som kommer borti saken på jobb er opptatt av å hjelpe overgrepsofre og forteller derfor om saken på en fest med kolleger. Hun synes hun anonymiserer, men noen på festen kjenner igjen pasienten ut fra spesielle karakteristika og legger to og to sammen - nå vet hun hvorfor mannens kollega er sykmeldt. Kanskje har hun også fått med seg juicy detaljer fra overgrepet i samme slengen.

Slike historier har jeg vært borti. Når man konfronterer sykepleieren med hva hun har gjort, kan hun få sjokk, dette hadde hun ikke tenkt seg muligheten av.

PS: jeg har anonymisert DENNE historia så den ikke er gjenkjennelig.

Ikke for å skremme noen, men jeg tror man må ta høyde for at verden er slik.

[Bugge1365380662]

Kjære nellika.Du finner sikkert en måte å få overlevert brevet på slik at du føler deg trygg og komfortabel med det.Her har du jo fått endel forslag.

Jeg er mest glad for at du gjennom dette innlegget gir uttrykk for at du vil ta kontakt med lege angående områder som opptar deg på det psykiske planet.Lykke til med det, og jeg håper du klarer å få en god kommunikasjon med din primærlege når det gjelder disse tingene. Vennlig hilsen bugge.

[Gjest tips]

Du kan ta med brevet, levere det til legen under en time, og be om å få det med deg igjen når han har lest det (med mindre det er så langt at han / hun ikke kan lese det i løpet av konsultasjonen). Da er informasjonen overlevert på samme måte som om du hadde fortalt det muntlig. Legen vil notere noen stikkord i journalen, på samme måte som hvis du hadde fortalt det muntlig. Er det detaljer / informasjon du ønsker at ikke skal stå i journalen, får du avklare dette med legen før du gir ham / henne brevet.

[Gjest uten signatur]

Den taushetsplikten tror jeg rett og slett ikke på. Jeg tror ikke folk er seg bevisste nok på hva den innebærer.

Eksempel:

En person blir langtidssykemeldt pga overgrep fra sjefen på en fest. En sykepleier som kommer borti saken på jobb er opptatt av å hjelpe overgrepsofre og forteller derfor om saken på en fest med kolleger. Hun synes hun anonymiserer, men noen på festen kjenner igjen pasienten ut fra spesielle karakteristika og legger to og to sammen - nå vet hun hvorfor mannens kollega er sykmeldt. Kanskje har hun også fått med seg juicy detaljer fra overgrepet i samme slengen.

Slike historier har jeg vært borti. Når man konfronterer sykepleieren med hva hun har gjort, kan hun få sjokk, dette hadde hun ikke tenkt seg muligheten av.

PS: jeg har anonymisert DENNE historia så den ikke er gjenkjennelig.

Ikke for å skremme noen, men jeg tror man må ta høyde for at verden er slik.

Å tro noe annet ville vel være naivt? Det finnes alltid noen som ikke overholder lover og regler, selvfølgelig også blant de som har taushetsplikt.

Men en kan jo ikke la være å benytte seg av hjelp fra alle med taushetsplikt pga det! Da må en slutte å kjøre bil siden noen alltids dør i trafikken, en kan ikke spise på restaurant siden noen hvert år dør av matforgiftning, en kan aldri overlate barna til en barnevakt eller barnehageassistent siden noen slike faktisk begår seksulle overgrep mot barn osv osv.

En må huske på at de som bryter taushetsplikten heldigvis er i mindretall!

[Gjest enda et nick]

Å tro noe annet ville vel være naivt? Det finnes alltid noen som ikke overholder lover og regler, selvfølgelig også blant de som har taushetsplikt.

Men en kan jo ikke la være å benytte seg av hjelp fra alle med taushetsplikt pga det! Da må en slutte å kjøre bil siden noen alltids dør i trafikken, en kan ikke spise på restaurant siden noen hvert år dør av matforgiftning, en kan aldri overlate barna til en barnevakt eller barnehageassistent siden noen slike faktisk begår seksulle overgrep mot barn osv osv.

En må huske på at de som bryter taushetsplikten heldigvis er i mindretall!

Jeg råder absolutt nellika til å be om hjelp i helsevesenet. Selv om det er en liten risiko for lekkasje av fortrolig informasjon. Poenget i mine to innlegg var å tipse om forholdsregler, ikke stole blindt på at folk følger reglene.

"Tryggeste måten å få levert det på er å levere det personlig på legekontoret.

Alle som jobber på et legekontor har taushetsplikt, så tryggere kan det ikke bli."

skrev du. Jeg mente at det kunne bli enda et hakk tryggere hvis man passet på at kun legen får ha brevet i hånda, og ikke får sjanse til å la det ligge og slenge et sted. Ved å levere brevet på forværelset vil kanskje en annen åpne det, flere lese det, det kan ved et uhell bli liggende åpent framme osv.

[Gjest uten signatur]

Jeg råder absolutt nellika til å be om hjelp i helsevesenet. Selv om det er en liten risiko for lekkasje av fortrolig informasjon. Poenget i mine to innlegg var å tipse om forholdsregler, ikke stole blindt på at folk følger reglene.

"Tryggeste måten å få levert det på er å levere det personlig på legekontoret.

Alle som jobber på et legekontor har taushetsplikt, så tryggere kan det ikke bli."

skrev du. Jeg mente at det kunne bli enda et hakk tryggere hvis man passet på at kun legen får ha brevet i hånda, og ikke får sjanse til å la det ligge og slenge et sted. Ved å levere brevet på forværelset vil kanskje en annen åpne det, flere lese det, det kan ved et uhell bli liggende åpent framme osv.

Det er vel allikevel ganske vanlig at legene ikke arkiverer papirene sine selv? Så kontordama vil allikvel få se det (lese det hvis hun er nysjerrig) i arkiveringsprosessen. Min lege ber alltid kontorsøstera om å finne fram papirer i allefall. Og jeg kan bare be dem om det hvis jeg skal ha kopi av et eller annet fra journalen.

Til slutt så h avner det allikvel på fyllinga til fri lesing for gud og hvermann. Nei da, det var tull, men slikt har jo hendt. Havner PC'n på fyllinga,så er det ikke sikkert noen gidder grave fram opplysningene om akkurat deg.

Vi må vel bare innse at ingen opplysninger som ikke er lagret kun i eget hode, alltid kan komme offentligheten i hende. Heldigvis synes de nok vi er mye mindre interessante enn det vi tror selv!

[Gjest enda et nick]

Det er vel allikevel ganske vanlig at legene ikke arkiverer papirene sine selv? Så kontordama vil allikvel få se det (lese det hvis hun er nysjerrig) i arkiveringsprosessen. Min lege ber alltid kontorsøstera om å finne fram papirer i allefall. Og jeg kan bare be dem om det hvis jeg skal ha kopi av et eller annet fra journalen.

Til slutt så h avner det allikvel på fyllinga til fri lesing for gud og hvermann. Nei da, det var tull, men slikt har jo hendt. Havner PC'n på fyllinga,så er det ikke sikkert noen gidder grave fram opplysningene om akkurat deg.

Vi må vel bare innse at ingen opplysninger som ikke er lagret kun i eget hode, alltid kan komme offentligheten i hende. Heldigvis synes de nok vi er mye mindre interessante enn det vi tror selv!

Jeg strever visst med å få frem poenget mitt. Poenget mitt er at man selv har innflytelse på risikoen for lekkasjer, selv om man ikke har full kontroll. At måten man overbringer info på har mye å si, særlig hvis man kjenner den aktuelle leges rutiner. Akkurat som bruk av bilbelte hjelper på overlevelsen, selv om det ikke er noen garanti.

For noen er dette ikke viktig. Andre kan ha mer sensitive ting i sin historie, som det er viktig å ikke få ut. Har jeg bare kraftige menssmerter eller blodmangel, kan gjerne hele verden få vite det. Personlig har jeg mye mer innviklede ting som jeg ikke vil ha ut i offentligheten, ref eksemplet mitt (som var oppdiktet). Ville ikke du også prøvd å skjerme en slik historie? Jeg fikk inntrykk av at nellika også var i den kategorien, men kan ha misforstått.

Vet ikke om du leste det andre innlegget mitt. Min lege arkiverer ingen papirer, har kun elektronisk journal. Vet ikke om dette er vanlig eller ikke. Han pleier også å skrive ting temmelig diskret i journalen, men vil høre ting temmelig detaljert først.

Så min erfaring er: hvis jeg bare sier ting muntlig, evt skriver dem i brev som jeg bare viser og tar med igjen, (i nødsfall skriver i brev som er merket slik at legen mest sannsynlig åpner det selv, med returkonvolutt), er det mest sannsynlig at bare en person får vite det jeg ikke vil spre utover.

Hvis du ikke har så mye sensitive hemmeligheter, og heller ikke har opplevd så mye info på avveie som jeg har, skjønner jeg at du ser annerledes på dette!

[Bugge1365380662]

Det er en veldig interessant diskusjon dette med konfidensialitet.Som lærer måtte jeg balansere så godt jeg kunne, og det var ikke lett.Uansett må en ikke gjøre det så stort og vanskelig at resultatet blir at kanskje noen velger å ikke søke hjelp,selv om de føler de trenger det, på grunn av frykt for at ting skal komme ut.Det ville vært tristest av alt, etter mitt syn.

[Gjest nickløs akkurat nå]

Det er en veldig interessant diskusjon dette med konfidensialitet.Som lærer måtte jeg balansere så godt jeg kunne, og det var ikke lett.Uansett må en ikke gjøre det så stort og vanskelig at resultatet blir at kanskje noen velger å ikke søke hjelp,selv om de føler de trenger det, på grunn av frykt for at ting skal komme ut.Det ville vært tristest av alt, etter mitt syn.

Begge, problemet er vel ikke å søke hjelp, problemet er vel å få hjelp.

Jeg har prøvd å få time hos psykolog og psykiater i 4 år men fått avslag hele tida. Det hjelper ikke hvor mange henvisninger sykehus og legen har sendt og alle søknadene jeg selv har skrevet.

Men nå bor jeg i Oslo da.

[Bugge1365380662]

Begge, problemet er vel ikke å søke hjelp, problemet er vel å få hjelp.

Jeg har prøvd å få time hos psykolog og psykiater i 4 år men fått avslag hele tida. Det hjelper ikke hvor mange henvisninger sykehus og legen har sendt og alle søknadene jeg selv har skrevet.

Men nå bor jeg i Oslo da.

Kjempetragisk at du må streve så lenge for å få hjelp.Men hadde du ikke begynt på søkeprossesn med henvisninger og søknader til tross for at noen kunne fått nyss i ting(vet ikke hva du skriver i søknadene), så hadde du i hvertfall ikke fått hjelp.Men nå håper jeg det blir din tur snart.Oslo må være ganske tøft skjønner jeg i så måte. Bugge

[Gjest nickløs akkurat nå]

Kjempetragisk at du må streve så lenge for å få hjelp.Men hadde du ikke begynt på søkeprossesn med henvisninger og søknader til tross for at noen kunne fått nyss i ting(vet ikke hva du skriver i søknadene), så hadde du i hvertfall ikke fått hjelp.Men nå håper jeg det blir din tur snart.Oslo må være ganske tøft skjønner jeg i så måte. Bugge

Har ikke fått hjelp enda jeg men har anket det siste avslaget.

[Bugge1365380662]

Har ikke fått hjelp enda jeg men har anket det siste avslaget.

Stå på og ikke gi deg før du har fått hjelp.

[nellika]

Begge, problemet er vel ikke å søke hjelp, problemet er vel å få hjelp.

Jeg har prøvd å få time hos psykolog og psykiater i 4 år men fått avslag hele tida. Det hjelper ikke hvor mange henvisninger sykehus og legen har sendt og alle søknadene jeg selv har skrevet.

Men nå bor jeg i Oslo da.

Ufff... Jeg bor også i Oslo. Det er litt nedbrytende lesning dette her. Har så store problemer med frykt for å bli avvist. Vil ikke at verdifulle ressurser skal sløses bort på elendige meg. Gjør at jeg føler meg desto mer betydningsløs, uinterresant, og verdiløs enn jeg er allerede. Takler det bare ikke.

Beste ønsker,

[Gjest enda et nick]

Det er en veldig interessant diskusjon dette med konfidensialitet.Som lærer måtte jeg balansere så godt jeg kunne, og det var ikke lett.Uansett må en ikke gjøre det så stort og vanskelig at resultatet blir at kanskje noen velger å ikke søke hjelp,selv om de føler de trenger det, på grunn av frykt for at ting skal komme ut.Det ville vært tristest av alt, etter mitt syn.

Helt enig.

Mitt poeng var å tipse nellika om hvordan hun BÅDE kunne få hjelp OG konfidensialitet. Lurte på om hun var såpass usikker på konfidensialiteten at hun ikke ville sende brevet hun satt med - (kanskje jeg misforsto).

Det fins vel faktisk situasjoner der man ville avstått fra hjelp hvis den "kostet" å få privatlivet sitt uthengt, gjerne feilaktig fremstilt. En slik "hjelp" kunne jo f.eks. forverre en psykisk sykdom. Jeg stusser på at ikke andre i tråden kjenner seg igjen i det poenget?

Men jeg er altså enig: jeg tror man kan gardere seg ganske godt, få begge deler.

[Gjest uten signatur]

Jeg strever visst med å få frem poenget mitt. Poenget mitt er at man selv har innflytelse på risikoen for lekkasjer, selv om man ikke har full kontroll. At måten man overbringer info på har mye å si, særlig hvis man kjenner den aktuelle leges rutiner. Akkurat som bruk av bilbelte hjelper på overlevelsen, selv om det ikke er noen garanti.

For noen er dette ikke viktig. Andre kan ha mer sensitive ting i sin historie, som det er viktig å ikke få ut. Har jeg bare kraftige menssmerter eller blodmangel, kan gjerne hele verden få vite det. Personlig har jeg mye mer innviklede ting som jeg ikke vil ha ut i offentligheten, ref eksemplet mitt (som var oppdiktet). Ville ikke du også prøvd å skjerme en slik historie? Jeg fikk inntrykk av at nellika også var i den kategorien, men kan ha misforstått.

Vet ikke om du leste det andre innlegget mitt. Min lege arkiverer ingen papirer, har kun elektronisk journal. Vet ikke om dette er vanlig eller ikke. Han pleier også å skrive ting temmelig diskret i journalen, men vil høre ting temmelig detaljert først.

Så min erfaring er: hvis jeg bare sier ting muntlig, evt skriver dem i brev som jeg bare viser og tar med igjen, (i nødsfall skriver i brev som er merket slik at legen mest sannsynlig åpner det selv, med returkonvolutt), er det mest sannsynlig at bare en person får vite det jeg ikke vil spre utover.

Hvis du ikke har så mye sensitive hemmeligheter, og heller ikke har opplevd så mye info på avveie som jeg har, skjønner jeg at du ser annerledes på dette!

Det er vel ikke snakk om noen uenighet her. Bare forskjellige måter å vinkle og uttrykke ting på.

Jeg har mye sensitive saker i mine journaler. Og jeg har opplevd et par taushetspliktbrudd. Papirer med sensitive opplysninger har, så vidt jeg vet, ikke kommet på avveie. Menjeg har opplevd at papirer ihvertfall ikke kommer dit de skal når de skal, så da er det vel også sannsynlig at de kanskje ER på avveie selv om jeg ikke vet det.

Jeg har altså opplevd mye som ikke er som det er, og har innfunnet meg med at da ER det vel slik da. Istedenfor å vente på at hele helsevesenet skal bli slik det burde være (noe som sikkert aldri skjer allikevel) så bruker jeg det med sine feil og mangler. Hjelp må jeg ha, så jeg har ikke noe valg. Da må vi pasienter isåfall begynne å svarteliste leger og annet helsepersonell, slik at ingen til slutt bruker de som gjør for mye feil. Da måtte de ta seg sammen skulle de ha noe å leve av! Men vi hadde nok blitt stoppet av en eller annen regel innen det virket...

[Bugge1365380662]

Ufff... Jeg bor også i Oslo. Det er litt nedbrytende lesning dette her. Har så store problemer med frykt for å bli avvist. Vil ikke at verdifulle ressurser skal sløses bort på elendige meg. Gjør at jeg føler meg desto mer betydningsløs, uinterresant, og verdiløs enn jeg er allerede. Takler det bare ikke.

Beste ønsker,

At du bor i Oslo betyr ikke at du ikke skal få hjelp på lik linje med andre.Du synes det ikke skal sløses med verdifulle ressurser, men det er du som er verdifull, og ressursene som er der for nettopp deg og meg når vi synes vi trenger det.At du synes du er så lite verd er en kjempegod grunn i seg selv til å søke hjelp.Du er verdifull,nellika.Jeg trenger ikke kjenne deg for å skrive det.Det er ikke tomme ord selv om jeg ikke kjenner deg så godt.Men som oftest er det en grunn når vi til de grader nedgraderer oss selv slik,og derfor kan terapi hjelpe.Det går an å få hjelp og tilstrekkelig konfidensialitet,som mange her har gitt eksempel på. Når man har gått i ring lenge for seg selv(som jeg gjorde i mange år,eller til og med i feil retning) kan en god terapeut som har erfaring og har fulgt mange prosesser være den lille forskjellen som gir veien en annen

retning.Fortsatt er det du som må gå veien og stake den ut,men små korrigeringer av destruktive tanker for eksempel, kan være nok til at vi slutter å gå i ring.Du er verdifull og livet ditt er verdifullt.Du er intelligent og har mye å fare med. Får sikkert mange fruktbare og interessante diskusjoner med den rette terapeuten kan jeg tenke meg.Stå på,nellika.Ved bare de få innleggene dine har du rørt ved noe i meg,som gjør at jeg tenker at denne jenta fortjener bedre dager.Det gjør vi selvsagt alle,men av og til kjenner man det på en spesiell måte.Og det gjorde jeg denne gangen med deg. Derfor er jeg kanskje litt pågående,(Tilgi meg hvis det er irriterende)men jeg har lest alle innleggene dine og har de i bakhodet når jeg skriver dette.Klem fra bugge.