Se Napoli og dø…

[Mr Kahn]

…var det visst en eller annen tosk som sa i et sentimentalt øyeblikk. Jeg kunne være fristet til å føye til Paris. Vi har alle forskjellige oppfatninger av steder vi har vært, så derfor vil nok mange riste på hodet, i hvert fall de som har vært i Paris, når de leser min lille beretning.

Det var ikke på noe tidspunkt aktuelt å kjøre inn i denne heksegryta, så vi fant ut at jernbanen var er brukbart alternativ. Snaue tre timers togreise fra Valognes til St Lazare i Paris var ikke mer avskrekkende enn prisen på rundt 1600 kroner for en familie på fire, tur-retur. Verre var det å stå opp klokken halv seks på morgenkvisten, og med to feriejusterte unger med en døgnrytme som to dovendyr, så kan en jo bare tenke seg tilstanden fra de «våknet» og tiden frem til vi sto på perrongen i Valognes.

Landskapet utenfor togvinduet bød ikke på de store overraskelsene, og når det til overmål passerte i rundt 200 km/t, så var det heller ingen som kastet bort så mye tid på det. Ungene sloknet forøvrig innen vi passerte Carentan, men fruen satt med tindrende øyne og sendte megetsigende blikk; snart er vi i byenes by – Paris! Wow! Sommerfugler, halsbrann, har vi husket på alt? Tenk om vi går oss bort. Burde vi hatt med halsbånd til ungene? Vi nærmet oss med stormskritt, og speidingen etter Eiffeltårnet hadde pågått forgjeves den siste halvtimen. Da toget rullet inn på St Lazare hadde enda ingen fått øye på det.

Jernbanestasjonen virket møkkete, noe som forundret meg. Jeg hadde sett for meg skinnende rene vinduer, rødbrun asfalt, prydbusker og skinner uten rust. Istedenfor vektere fra Securitas eller Hafslund gikk det milits med skuddklare maskinpistoler inne i stasjonsbygningen og rundt inngangene til butikkene. Vi fant ut at dette ikke var stedet å tilbringe formiddagen. Vel ute i gaten foran St Lazare jernbanestasjon ble begrepet «bønder i byen» påtagende, men fruen bestemte oss for en retning, og så gikk vi dit! Sangen inni hodet gikk på «Ole Brum, med dynamitt i ræva – plutselig sa det BOM – og det var Ole Brum»…

En restaurant, café Madelaine, tror jeg den het, dukket opp som et Fata Morgana mellom bygningene. Den hadde sikkert navnet sitt etter et enormt byggverk på den andre siden av gaten, som minnet om et slags romersk keiserpalass, med enorme søyler rundt hele. Mesteparten av restauranten lå ute på fortauet, men heldigvis i en passende sval skygge. Det var enda tidlig på formiddagen, så varmen hadde enda ikke kommet for fullt. Kelneren snakket engelsk og hadde til overmål hatt en elskerinne i Drøbak. Han minnet om en fetere utgave av mr Bean, og sto for meg som prototypen på en Kelner, med stor K. Frokosten besto (selvsagt) av ferske croissanter, kruttsterk kaffe og restene av det ungene ikke klarte å få i seg. Så var det regningen (au! den svei) og deretter å speide på nytt etter dette hersens tårnet.

Vi dukket ut i Avenue Des Champs Elysees ved Place de la Condor og Luxor-obelisken etter å trampet ned Rue Royale og en gate som faktisk het Haussmanns gate. (væ’la ække stor) Der, pokkerivold bortenfor alle blåner så vi Eiffeltårnet i disen. Borte var illusjonen om at dette jernskrammelet kunne sees helt fra Calais. Trafikkstøyen var nå blitt plagsom, og risikoen for å bli kjørt i hjel hadde økt proporsjonalt med støynivået. Skulle en få øye på Triumfbuen, så måtte en faktisk ut i selve gata fordi løvtrærne stengte for utsikten. Og det gjorde du med livet som innsats; hastigheten på trafikken sto ikke tilbake for E6 gjennom Østfold. Vi unnagjorde en tredjedel av Champs Elysees og tok Roosevelt-avenyen ned til Pont Des Invalides(!) hvor vi krysset Seinen og kom på samme side som dette berømmelige tårnet. Nede på eleven seilte Edith Piaf, nedlesset til ripa med turister. Lille «Manons» stemme dukket plutselig opp i hodet mitt.

Etter ca halvannen vannflaske og et par tålmodigheter siden, svingte vi av Branly og sto endelig under verdens mest berømte tårn. Også her gikk det milits med skuddklare maskinpistoler. Fruen likte det ikke, jeg synes det ga en følelse av trygghet. En sotsvart gubbe forsøkte å prakke på oss et papirfly, men ble bryskt avvist. Antagelig hadde vi gått ca en halv mil, kanskje vel så det i en varme som stadig ble mer og mer plagsom. Så var det store spørsmålet kommet: halvveis - eller all the way to the top? For svarte, jeg har da ikke reist 2500 kilometer til sammen for å feige ut av heisen i første etasje! Fremad marsj! På vei opp møtte vi noen mormonere på vei ned, som ikke tok humoren min da jeg spurte om de hadde vært oppe for å slå av en prat med sjefen. Utsikten fra toppdekket er selvsagt fenomenal, 276 meter over bakken. Men disen begrenset det hele, sikten var kanskje fem, seks nautiske mil, noe jeg tippet etter erfaringen fra flygingen. På en klar dag skal det være mulig å skimte katedralen i Chartres, drøye sytti kilometer unna. Rundt hele toppen er det et 360 grader fotopanel av omgivelsene som gjør det lett å orientere seg.. Et skilt kunne fortelle at det var 1360 kilometer til Norge i den retningen. Jaha.

Eiffeltårnet alene kunne vært stoff nok til flere bøker, men jeg skal skjære helt ned til beinet. Tårnet sto ferdig i 1889, og var bygget i anledning verdensutstillingen i Paris samme år, som markerte 100-årsjubileet for Den Franske Revolusjonen. På toppen er det, foruten en flott utsikt over byen, plass til 800 mennesker. Gustav Eiffels kontor (leilighet?) på toppen er nå et vokskabinett der gubben sjøl sitter sammen med sin datter Claire og Thomas Alva Edison. De ser nifst levende ut. På en luftig dag svaier tårnet flere meter fra side til side, og hvis en går inn på toalettet i midten og lukker begge øynene, så kan en faktisk kjenne bevegelsene. Toppdekket er for øvrig todelt, der den nedre delen er hermetisk lukket med glass, mens den øvre er mer luftig og bare dekket med netting. Det skal imidlertid ikke være fysisk mulig å hoppe ut herfra. Som den observante leser sikker allerede har regnet ut, så tok vi følgelig heisen ned.

Familien «Griswald» hadde nå tatt peiling på Musée du Louvre! Ut på Branly igjen, ned til der hvor den skifter navn til D’Orsay, og over Pont De L’Alma og Kennedy-avenyen hele veien bort til Jardin Des Tuileries. Plassen foran selve museet var dekket av et hvitt melstøv som reflekterte lyset så det stakk i øynene. Inne blant de skyggefulle trærne lå det noen uterestauranter og øltelt, som jeg ville byttet bort museet for in a heartbeat. Plutten hadde simulert fire heteslag og satt nå på nakken til den grumme fader, som nå var klar til å starte en ny, fransk revolusjon. Innenfor veggene i selve museet klarte vi heldigvis å få temperaturen til å normalisere seg, etter å ha befunnet seg i rødfeltet den siste timen. Siden dette var utenfor sesongen, så slapp vi de store menneskemengdene. Etter å ha labbet i det uendelige mellom dystre, dels groteske malerier i alle størrelser sto vi endelig foran den fem hundre år gamle ungpiken med det gåtefulle smilet. Jeg var nå i en state of mind der det like gjerne kunne hengt en gul Post-It med et telefonnummeret til Grønmo søppelfylling inne i monteren bak sperringen.

Endelig! Øl, en øl og en øl, og litt mat. Aldri før har en utepils smakt så himmelsk. Om jeg skulle skytes om fem minutter, så ville det ikke spilt noen rolle så lenge jeg bare hadde fått denne halvliteren. Plutten, som hadde en eventyrlig evne til å kvikne til, håndmatet spurven og kjeppjagde innpåslitne duer i et staka kjør. Hvem pokker er det hun har arvet denne energien fra, og hvor var den da far gikk inntilbeins med simulanten på nakken? Vi utnyttet hver eneste forhøyning i terrenget på vei tilbake til St. Lazare, på jakt etter skygge for en ubarmhjertig sol. Temperaturen var for lengst passert 40, og inntrykkene som hadde samlet seg i kasserollen over snippen trengte ikke engang omrøring, der fosskokte det. Vi gikk lange veier utenom disse megadyre klesbutikkene, der det sto pingviner utenfor og bukket deg inn. Her var det ikke noe 10-kronersmarked!

Men la deg ikke lure av den mildt pessimistiske undertonen her, Paris er en by som har alt. Vi rakk pratisk talt ingenting på de korte timene vi var der. Ikke engang Montmatre, det eventyrlige kunstnerkvarteret. Vi har bestemt oss for å ta det den dagen vi er kar om å huske vår egen bryllupsdag (i år glemte vi den på likt) og kan reise uten ungene. Selv reiser jeg ned til Normandie igjen den 21. juli, altså om tre uker, men med et annet reisefølge. Før jeg reiser, kanskje rekker jeg å fortelle deg litt om Mont St. Michael og noen av de andre severdighetene vi besøkte i Normandie. Dette er et land å bli glad i.

[Gjest imponert]

Du er jammen god til å skrive!

[Mr Kahn]

Du er jammen god til å skrive!

Tusen hjertelig takk, det var trivelig å høre.

=^)

[Pai]

Tusen hjertelig takk, det var trivelig å høre.

=^)

Du glemte aa beskrive hvordan dere gikk i sikk sakk for ikke aa trokke i bikkje driten paa alle fortau :-)

Men seriost, en fin historie.

[Soria]

Det føltes som om jeg var der når jeg leste. Bra skrevet

[Mr Kahn]

Du glemte aa beskrive hvordan dere gikk i sikk sakk for ikke aa trokke i bikkje driten paa alle fortau :-)

Men seriost, en fin historie.

Vet du, jeg la faktisk ikke merke til noe bikkjemøkk. Men med så mye folk, kanskje den allerde var tråkket vekk.

hu nåvs?

[Gjest Daisy]

Utrolig morsomt og bra skrevet. Du bør jo nesten sende inn til en blad / avis - orginal reiseskildring.

[flisa]

Utrolig morsomt og bra skrevet. Du bør jo nesten sende inn til en blad / avis - orginal reiseskildring.

Det sa jeg til han også -og med BILDER

jeg lo meg skakk av den Post-IT lappen - for jeg skulle så gjerne sett trynet hans om det HADDE vært en PostIT-lapp vi hadde gått så langt for.

hehe, men ungene spurte jo rett fram; "mamma, det er jo manga malerier som er mye finere her enn det lille der av ho Mona Lisa!" jeg syns de hadde rett, men det er jo moro å ha vært der da.

[Gjest Daisy]

Det sa jeg til han også -og med BILDER

jeg lo meg skakk av den Post-IT lappen - for jeg skulle så gjerne sett trynet hans om det HADDE vært en PostIT-lapp vi hadde gått så langt for.

hehe, men ungene spurte jo rett fram; "mamma, det er jo manga malerier som er mye finere her enn det lille der av ho Mona Lisa!" jeg syns de hadde rett, men det er jo moro å ha vært der da.

Ja, det er greit å ha sett, men sikkert veldig oppskrytt.

Hvorfor ikke? Send det inn uten at han vet det, he he.

[Gjest malun]

Det er en ren nytelse å lese reisebrevene dine!

[Mr Kahn]

Det er en ren nytelse å lese reisebrevene dine!

*rødme*