Er alle foreldre slike?

[Gjest kjartan_boy]

Jeg er en gutt på 24 som fremdeles bor hjemme. Men jeg trives ikke på grunn av mange faktorer, blant annet faren mi etc.

Jeg kom inn på en skole som er utenfor Oslo, faktisk Trondheim. Jeg søkte dit med vilje for å komme meg vekk og begynne et nytt liv og blivoksen. Videre er jeg jo 24 år og det er greit å flytte ut nå. Så får studiene være et skalkeskjul på en måte. Da foreldrene mine hørte om dette så ble de forskrekket og ville ikke la meg dra. Jeg sto på mitt og de gikk med på det til slutt. Hadde de ikke gjort det så hadde jeg dratt uansett.

Det jeg lurer på er at er alle foreldre slike? At de glemmer at ungen faktisk er blitt voksen og at de ikke kan bestemme over den lenger? For det virker som om vi alltid vil være som en ungen for dem og de vil føle at jeg vil trenge deres hjelp hele tiden. At de vet best for meg og ikke vil at jeg skal gjøre noe som er dem imot.

Er det slikt?

[Åsemor]

Ja alle foreldre i hele verden er sånn, derfor bor absolutt alle hjemme til de er 30 år.

Nei, da jeg var 20 og sa det var på tide jeg flyttet, sa mamma lykke til og hjalp meg å finne en ålreit hybel. Det er vel mer normalt...

Hadde forstått dem hvis du var 15 år, men kanskje de ikke har noe godt forhold, og vet at det vil rakne hvis de ikke har en tredjeperson som kan ta fokuset vekk fra de to? Eller kanskje de bare håper at du skal være mammadalt resten av livet.

Det blir bra for deg å flytte for deg sjøl Lykke til!

[Gjest kjartan_boy]

Ja alle foreldre i hele verden er sånn, derfor bor absolutt alle hjemme til de er 30 år.

Nei, da jeg var 20 og sa det var på tide jeg flyttet, sa mamma lykke til og hjalp meg å finne en ålreit hybel. Det er vel mer normalt...

Hadde forstått dem hvis du var 15 år, men kanskje de ikke har noe godt forhold, og vet at det vil rakne hvis de ikke har en tredjeperson som kan ta fokuset vekk fra de to? Eller kanskje de bare håper at du skal være mammadalt resten av livet.

Det blir bra for deg å flytte for deg sjøl Lykke til!

Takk for det.

Jeg kan jo si at jeg er barn av innvandrere. Jeg er født og oppvokst her. Likevel vil jeg gjøre ting som vil og trives med. Jeg tror at for å bli voksen så må man starte for seg selv. Man blir jo ikke mindre dårlig sønn/datter om man flytter ut.

Mine foreldre har alltid vært overbeskyttende. Ikke rart med tanke på at mamma mistet 3 unger i løpet av 5 år. Det to første var gutter og levde bare en dag mens den siste var en søster som døde innen 1 time. Så på sett og vis forstår jeg dem selv om de aldri har sagt det til meg og broren min som er 18 år (jeg er 24). Det var så ille at alle i klassen skulle på danskebåten men jeg fikk ikke lov. Da var jeg 20. Så jeg dro på båten og ringte hjem og spurte om de ville ha noe fra båten.

Alle har rett til å leve et eget liv.Det være seg nordmenn eller for den saks skyld, pakistanere.

[Åsemor]

Takk for det.

Jeg kan jo si at jeg er barn av innvandrere. Jeg er født og oppvokst her. Likevel vil jeg gjøre ting som vil og trives med. Jeg tror at for å bli voksen så må man starte for seg selv. Man blir jo ikke mindre dårlig sønn/datter om man flytter ut.

Mine foreldre har alltid vært overbeskyttende. Ikke rart med tanke på at mamma mistet 3 unger i løpet av 5 år. Det to første var gutter og levde bare en dag mens den siste var en søster som døde innen 1 time. Så på sett og vis forstår jeg dem selv om de aldri har sagt det til meg og broren min som er 18 år (jeg er 24). Det var så ille at alle i klassen skulle på danskebåten men jeg fikk ikke lov. Da var jeg 20. Så jeg dro på båten og ringte hjem og spurte om de ville ha noe fra båten.

Alle har rett til å leve et eget liv.Det være seg nordmenn eller for den saks skyld, pakistanere.

Jepp. De får lære seg å leve uten å ha fullstendig kontroll på hva du driver med hver eneste dag.

Hvis de ikke flytter etter da.

[Gjest alive&kicking]

Nå skriver du lite om du er eldst, yngst eller enebarn. Det har kanskje litt betydning?

Jeg er yngst av søsknene og bodde hjemme til jeg var 21 år. Jeg er liksom minsten uansett hvor gammel jeg blir og sistemann til å forlate redet. Kanskje litt vemodig for foreldrene når sistemann drar? Det har alltid blitt sagt til meg - uansett hva jeg har villet foreta meg - "Er dette noe for deg", "klarer du dette", "er du selvstendig nok til dette" osv. Jeg har som en følge av dette blir usikker på meg selv og det tok mye lengre tid før jeg flyttet hjemmefra enn det gjorde med mine eldre søsken NETTOPP fordi jeg hadde disse tankene i bakhodet.

Nå er det ikke alle foreldre som er slik vil jeg tro (håper jeg), men når de oppfører seg slik, så tror jeg det er litt vemodig for dem å forstå at barna er blitt store. Etter en tid finner de sikkert ut at det er nå nokså deilig å få litt tid for seg selv igjen og så blir det jo desto mer gledelig når du besøker dem.

Av søsknene hos oss er jeg den eneste som bor langt unna. Så kanskje det er grunnen også - at jeg brukte mest tid på å løsrive meg fra skjørtekanten til mor, så når jeg endelig dro, så dro jeg langt???? Men til gjengjeld så sms'er jeg med mor hver dag da.

[Gjest kjartan_boy]

Nå skriver du lite om du er eldst, yngst eller enebarn. Det har kanskje litt betydning?

Jeg er yngst av søsknene og bodde hjemme til jeg var 21 år. Jeg er liksom minsten uansett hvor gammel jeg blir og sistemann til å forlate redet. Kanskje litt vemodig for foreldrene når sistemann drar? Det har alltid blitt sagt til meg - uansett hva jeg har villet foreta meg - "Er dette noe for deg", "klarer du dette", "er du selvstendig nok til dette" osv. Jeg har som en følge av dette blir usikker på meg selv og det tok mye lengre tid før jeg flyttet hjemmefra enn det gjorde med mine eldre søsken NETTOPP fordi jeg hadde disse tankene i bakhodet.

Nå er det ikke alle foreldre som er slik vil jeg tro (håper jeg), men når de oppfører seg slik, så tror jeg det er litt vemodig for dem å forstå at barna er blitt store. Etter en tid finner de sikkert ut at det er nå nokså deilig å få litt tid for seg selv igjen og så blir det jo desto mer gledelig når du besøker dem.

Av søsknene hos oss er jeg den eneste som bor langt unna. Så kanskje det er grunnen også - at jeg brukte mest tid på å løsrive meg fra skjørtekanten til mor, så når jeg endelig dro, så dro jeg langt???? Men til gjengjeld så sms'er jeg med mor hver dag da.

Jeg er eldst av to barn.

[Gjest Pricilla]

Mine er ikke sånn. faren min begynte jeg ikke å være hos annen hver helg før jeg var 7, og ser han sjelden nå også. Bodde med den eldre broren min og mamma til jeg var 10, da flyttet stefaren min inn. Da ejg var 18 flyttet jeg akkurat da jeg skulle begynne i læra. Flyttet egentlig så brått fordi moren og stefaren min var urettferidige i forhold til samboern min, han fikk ikke være på rommet mitt negang, og de frarådet meg å møte han mer. Men der var det kjærleik! ; ) Og vi bor sammen ennå, og de kommer godt overens nå som de kjenner hverandre. Men mamma nekta å hilse på han, så da valgte jeg han i steden for dem. Mamma var ganske fortvila, jeg var skuffa og hade lite kontakt med henne på 6 mnd. Helt til hun tok til fornuft og ba samboern min og meg om unnskyldning for den dustete oppførselen. Etter det har jeg stått på egn ben, men har god kontakt med familien.

[Gjest Rusle]

Tror ikke det er vanlig at foreldre nesten tviholder på voksne barn. Det er vel trist for dem å bli "alene", men det er noe alle foreldre må venne seg til. Det går nok bedre etter hvert.

[Gjest kjartan_boy]

Jepp. De får lære seg å leve uten å ha fullstendig kontroll på hva du driver med hver eneste dag.

Hvis de ikke flytter etter da.

Hehehehe, det gjør de nok ikke.

Det er rart. Mamma og pappa snakker med andre og forteller om at jeg skal flytte ut. De sier videre til samtlige at de helst så at jeg bodde hjemme. De mener at utgiftene vil øke og alt det der.

[Gjest voksne barn]

Nei alle foreldre er ikke slik. Min datter flyttet da hun var 18 og da trakk jeg et lettelsens sukk. Nå får hun ikke lov til å flytte inn hos meg igjen selv om hun har lyst.